USA undergraver alt FN står for

Dette er en analyse. Meninger i teksten er skribentens egne.

Tove Gravdal

Journalist og forfatter

26. juni 1945 var en merkedag i verdenshistorien. Under en flere timer lang seremoni, dekket av hundrevis av journalister, og bejublet av hundretusener i San Franciscos gater, undertegnet 50 land FN-pakten som de nettopp var blitt enige om. 

I to måneder hadde 3500 utsendinger, hjulpet av 135 oversettere, vært sammen i den amerikanske vestkystbyen og forhandlet om rammeverket for den nye organisasjonen. Det hadde vært harde tak underveis, men da FN-pakten endelig lå på bordet, brakte den håp i ruinene av en grotesk verdenskrig som ennå ikke var helt over i Asia. Den viktigste oppgaven for De forente nasjoner (FN) skulle være å opprettholde fred og sikkerhet, dernest fastslo FN-pakten at formålet var å fremme likhet og selvbestemmelse, samt å løse sosiale og økonomiske problemer. 24. oktober 1945 hadde tilstrekkelig mange land ratifisert FN-pakten, og organisasjonen satte seil under nordmannen Trygve Lies ledelse på nyåret i 1946.

Undegraver FN

80 år etter San Francisco-seremonien er FN havnet i sin dypeste krise noensinne. Den viktigste årsaken til det er at USA, som helt siden begynnelsen har vært FNs viktigste garantist, nå vender organisasjonen ryggen. Én ting er de dramatiske kuttene i internasjonal bistand under president Donald Trump, som rammer FN særdeles brutalt. Minst like alvorlig er Trump-administrasjonens politiske undergraving av alt FN står for.

Ta ett ferskt eksempel: Sist torsdag var det et møte i FNs sikkerhetsråd om hvordan fattigdom og underutvikling er en sikkerhetstrussel og kan føre til væpnet konflikt. Dette er ganske ukontroversielt, og under normale omstendigheter ville de 15 medlemslandene ha blitt enige om en felles uttalelse om å bekjempe fattigdom og fremme utvikling for å gjøre verden fredeligere. 

«Uforenelig med USAs suverenitet»

Men nei, 14 av 15 land var enige, og den ene avvikeren var USA. Guyana, rådets president denne måneden, hadde utarbeidet en presidentuttalelse, altså et vedtak som har tyngde, men som ikke er folkerettslig bindende slik resolusjoner er. USA ville ikke godta Guyanas tekst – problemet var at den understreket ambisjonen om å nå FNs bærekraftsmål, de såkalte SDG-ene.

FNs 193 medlemsland ble enige om disse 17 bærekraftsmålene i 2015, og de går blant annet ut på å utrydde fattigdom og sult innen 2030. Men USA har nå forkastet hele denne viktige agendaen ved å hevde at bærekraftsmålene er «uforenlige med USAs suverenitet og står i motsetning til amerikanernes rettigheter og interesser». I et innlegg i FNs generalforsamling i mars kom det frem at det særlig er bærekraftsmålene om likestilling og kamp mot klimaendringene som er en rød klut, og dermed har Trump-administrasjonen erklært at den forkaster hele agendaen.

Dette er dypt alvorlig, kynisk og urovekkende for verdens videre utvikling.

Mer krig, flere flyktninger

FN var en amerikansk oppfinnelse, med president Franklin D. Roosevelt som den drivende kraften. Da han døde i april 1945, videreførte hans etterfølger Harry Truman visjonen om FN, og en måned etter at pakten var ferdig forhandlet, ble den ratifisert i Senatet i Washington med 98 av 100 stemmer. I alle de åtte tiårene etterpå har det vært kritiske røster i USA mot FN, og store bevilgninger er blitt holdt tilbake i Kongressen. Men vi har aldri, før nå, opplevd at USA er en trussel mot hele FNs eksistens.

Som verdens rikeste land er USA forpliktet til å finansiere 22 prosent av FNs grunnbudsjett og 27 prosent av FNs fredsbevarende operasjoner. Denne finansieringen skal settes på pause, og USAs frivillige bidrag til FN-organisasjonene skal opphøre, ifølge det budsjettforslaget som nå ferdigforhandles i Kongressen. Heller ikke penger som allerede er lovet for 2024 og 2025, skal utbetales, ifølge forslaget, noe som alene innebærer et kutt på én milliard dollar. Vi ser allerede enorme konsekvenser: FN-ledelsen har pålagt et 20 prosent kutt i staben i mer enn 60 underavdelinger, mens flere av FN-organisasjonene skjærer kraftig ned på aktiviteter og antall ansatte.

Sjokkerende kutt

Blant dem er FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), som har sagt opp 3500 ansatte og skal redusere kostnader med 30 prosent. Det skjer samtidig med at antall flyktninger i verden er høyere enn noen gang siden andre verdenskrig, hele 122 millioner mennesker er fordrevet fra sine hjem på grunn av konflikt, ifølge UNHCR. At USA lukker øynene for konsekvensen av å strupe bidragene til UNHCR og andre FN-organisasjoner, er rett og slett sjokkerende.

Samtidig er det nå mer krig enn på lenge. 61væpnede konflikter i 36 land ble registrert i 2024, ifølge en fersk oversikt fra Fredsforskningsinstituttet (PRIO). Dette er det høyeste antall væpnede konflikter på syv tiår. De fleste konfliktene har lenge pågått innad i land, som borgerkrig og militsopprør, men med Russlands fullskalainvasjon i Ukraina i 2022 og nå med krigen mellom Israel og Iran, ser vi på nytt kriger mellom selvstendige land, noe det har vært få av etter andre verdenskrig.

FNs sikkerhetsråd, som har hovedansvar for å opprettholde fred og sikkerhet, står maktesløst overfor de verste konfliktene som nå pågår, også i Gaza og Sudan. Det er ikke noe nytt i rådets historie at en av vetomaktene, med strategisk interesse i en konflikt, setter en stopper for resolusjoner som er folkerettslig bindende. Men den stillstanden vi ser nå i rådet, er mer alarmerende enn før.

Likgyldighet

En viktig årsak til det er USAs manglende vilje til å legge ned en innsats i FN. Det skal sies, Sikkerhetsrådets verste bråkmaker de siste årene har vært Russland, som har lagt ned utallige veto mot Ukraina-resolusjoner og som sammen med Kina har motsatt seg resolusjoner som har tatt til orde for å forsvare menneskerettighetene. USA har på sin side, også under tidligere president Joe Biden, blokkert resolusjoner som fordømmer Israels krigføring i Gaza.

Det vi nå ser, er imidlertid en slags likegyldighet fra USAs side overfor FN, parret med prinsipper som er hostet opp i de mest reaksjonære tankesmiene i Washington. USA har ennå ikke fått noen ny FN-ambassadør – den første Trump nominerte, Elise Stefanik, ble trukket fordi hun måtte bli værende i Kongressen for å sikre republikansk flertall i Representantenes hus. I mai pekte så Trump på Mike Waltz som ny FN-ambassadør – han var nettopp blitt sparket fra jobben som nasjonal sikkerhetsrådgiver i Det hvite hus etter å ha diskutert topphemmelige angrepsplaner på Signal, med The Atlantics redaktør som vantro deltager i chat-gruppen.

Waltz ble degradert til FN, han har ikke lenger Trumps tillit, og han har ennå ikke vært gjennom en høring i Senatet, som må godkjenne ham før han kan tiltre i New York. Det virker ikke som om Trump eller republikanerne i Senatet har hastverk med å få ham godkjent. I mellomtiden leser yrkesdiplomatene som nå representerer USA i rådet, opp innlegg skrevet i Washington, mens de lojalt fremmer Maga-bevegelsens kjerneverdier.

Ideologisk hardkjør

Et eksempel på det ble spilt ut da Sikkerhetsrådet i vår skulle fornye mandatet for FNs fredsbevarende operasjon i Sør-Sudan (UNMISS). Dette mandatet ble fornyet enstemmig hvert år fra operasjonen ble opprettet i 2011 til 2021. Så begynte Russland og Kina å klage over ordlyden når det gjaldt UNMISS’ ansvar for å ivareta menneskerettigheter, så de har unnlatt å stemme de siste fire årene, men ikke nedlagt veto. I år var det imidlertid USA som skapte størst problemer da mandatet skulle fornyes i april. Trump-instruerte diplomater strøk formuleringer om seksuell og kjønnsrelatert vold (gender-based violence), om desinformasjon, klimaendringer og referanser til den internasjonale humanitærretten. «Klimaendringer» ble for eksempel erstattet med «endringer i naturen» eller «naturkatastrofer», for at USA kunne gå med på å fornye UNMISS-mandatet. Tross europeiske lands protester, ble mandatet med ny ordlyd vedtatt med 12 stemmer, mens Pakistan, Kina og Russland avsto.

 USAs ideologiske hardkjør, budsjettkutt og likegyldighet overfor FNs viktige globale rolle, har allerede fått store konsekvenser, og verre vil det bli. FN er langt fra perfekt, og har stort behov for reformer, men å tenke seg en verden uten FN, gir frysninger. FN-pakten ville i dag aldri ha blitt ratifisert i Senatet – de politiske drivkreftene i USA fører nå landet bort fra denne typen internasjonalt samarbeid.

Uten USA som en aktiv aktør, er det fare for at FN ender opp som Folkeforbundet, den overnasjonale organisasjonen som var hjelpeløs i møte med den fascistiske krigsmaskinen som ble bygget opp i 1930-årene. Nå er det fare for at vi havner der igjen, og en ny, visjonær Roosevelt er det fåfengt å håpe på.S