Globale utdanningsfond er ikke «mellommenn»

Farah Sheikh Abdulkadir

Minister for utdanning, kultur og høyere utdanning i Somalia og styremedlem i GPE

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Nesmy Manigat

Tidligere utdanningsminister i Haiti og leder av GPEs komité for finans og risiko

Som nåværende og tidligere utdanningsministre, støtter vi tankesmien Langsikt sitt poeng om at utdanning må forbli en prioritet.

Å kutte i støtten til Global Partnership for Education (GPE) og Education Cannot Wait (ECW) vil derimot være et skritt tilbake, ikke frem.

For regjeringer som våre, er GPE en verdifull partner for å nå nasjonale utdanningsmål.

Vi ser ikke GPE som en mellommann, men som en multiplikator av finansiering, koordinering og gjennomslagskraft.

Bistanden ville vært mindre uten GPE

Utdanningsfondene GPE og ECW er avgjørende for å mobilisere mer ressurser til utdanning for dem som trenger det mest.

Av de 251 millioner barna som i dag står uten skolegang, bor de aller fleste i lavinntektsland – men disse landene mottar bare 22 prosent av den globale utdanningsbistanden. Til sammenligning går nesten to tredeler av GPEs midler til disse landene.

Uten GPE ville ikke bare utdanningsbistanden blitt mindre. Det ville også blitt enda mindre sannsynlig at midlene nådde barna som står i størst fare for å bli etterlatt. Fondet er også den eneste multilaterale plattformen innen utdanning som samler nasjonale myndigheter, givere, FN-organer, sivilsamfunn, lærere, utviklingsbanker og privat sektor.

Mens bistand ofte er fragmentert og ineffektiv, tilbyr dette fondet en plattform for koordinert, effektiv og bærekraftig innsats.

Skaffer friske midler

Langsikt stiller også spørsmål om mekanismer som GPE og ECW faktisk mobiliserer nye ressurser til utdanning. Svaret er ja.

Siden 2018 har GPE mobilisert 4,7 milliarder dollar i tillegg til ordinære giverbidrag gjennom sitt innovative «Multiplier»-verktøy, som kan utløse tre dollar eller mer i samsvarende finansiering for hver dollar GPE investerer i tilskudd.

I tillegg kommer reinvestering av ubrukte midler – over 293 millioner dollar som nå er tilgjengelige til utdanning.

I Haiti brukte GPE sitt «Multiplier»-verktøy til å støtte Haitis tiårige plan for utdanning og opplæring. Midlene har brakt 30 000 flere barn på skolen, og støttet nasjonale prioriteringer som læreplanreform og skolemat.

Styrker systemer

Like viktig er hvordan GPE stimulerer regjeringer til å investere i utdanning. Finansdepartementer er mer villige til å sette av ressurser – som for eksempel subsidierte lån fra Verdensbankens IDA-ordning, som ikke kan øremerkes utdanning – når de kombineres med dedikerte GPE-tilskudd.

Utover internasjonal bistand bygger GPEs modell på erkjennelsen av at det først og fremst er nasjonale myndigheter som investerer i utdanning. En sentral del av samarbeidet er bærekraftig innenlandsk finansiering, og nesten 60 prosent av partnerlandene holder utdanningsbudsjettene sine på eller over 20 prosent av offentlige utgifter.

Minst like viktig er arbeidet med å styrke nasjonale systemer. Somalia er et godt eksempel. GPE har prøvd ut en innovativ finansieringsmodell der midlene går gjennom statskassen – noe som styrker nasjonalt eierskap og koordinering, selv i en skjør kontekst.

Dette er nettopp den typen lokalt forankret støtte som MOPANs 2024-evaluering fremhever som en styrke ved GPE – og som identifiserer fondet som en av få multilaterale aktører som integrerer lokalt eierskap, gjensidig ansvarlighet og åpenhet i kjernen av sitt arbeid.

En del av det lokale eierskapet i GPEs modell er at partnerland selv får velge hvilke aktører som skal gjennomføre støtten.

Mens Langsikt foreslår at giverland bør «strømlinjeforme» ved å velge én aktør, lar GPE partnerland bestemme. Denne fleksibiliteten fremmer innovasjon, styrker ansvarlighet og sikrer at riktig partner passer til konteksten.

Videre ligger gjennomslagskraften i hvordan det samler ulike aktører i partnerlandene.

I Haiti strakte GPEs bidrag til skolematpolitikken seg langt utover finansiering. Den egentlige verdien lå i å skape samarbeid på tvers av sektorer – der utdannings-, landbruks- og helsedepartementene jobbet sammen med skoler og lokale produsenter.

Slike partnerskap, som utvikles gjennom lokale utdanningsgrupper, er et kjennetegn ved fondets modell – og bidrar til bred forankring i utdanningsutviklingen. Det er slik langsiktig systemendring skjer.

En multiplikator, ikke en mellommann

Av alle disse grunnene bør GPE forstås som en multiplikator. Det multipliserer hver giverkrone. Det øker andelen bistand og når de mest sårbare barna. Det forbedrer effektiviteten i nasjonale utdanningssystemer. Og det samordner innsats og partnere rundt felles mål – og dermed multipliserer samlet gjennomslag.

I en tid hvor givere står overfor vanskelige valg, er tøffe spørsmål rettferdige.

Men svaret kan ikke være å gå bakover. Vi mener GPE representerer en modell for fremtiden – en som styrker landenes eierskap, forener partnere og leverer reell effekt der behovene er størst. Det er noe verdt å beskytte – og bygge videre på.