Når bistand flyttes nordover, må vi tenke nytt i Øst-Afrika

Sadad Dakhare

Medisinstudent

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Øst-Afrika står overfor vedvarende og strukturelle helseutfordringer som uten målrettet innsats risikerer å forverres i årene som kommer. 

Klimadrevne flommer og tørkeperioder har allerede tvunget millioner på flukt og ført til en kraftig økning i underernæring, kolera og malaria. 

Politiske konflikter, særlig i Sør-Sudan og Etiopia, har samtidig svekket helseinstitusjoner og undergravd statlig styringsevne. 

I Somalia eksisterer det i liten grad en fungerende offentlig helsesektor. Helsetilbudet domineres av private aktører og humanitære organisasjoner, mens statens kapasitet til å regulere kvalitet og sikre lik tilgang er begrenset. 

Myndighetenes fokus i Somalia er i stor grad rettet mot å håndtere sikkerhetstrusler og politiske uenigheter, noe som bidrar til at helsepolitikk forblir fragmentert og lavt prioritert.

Hva kan Norden bidra med?

De siste årene har Norden, inkludert Norge, i økende grad fokusert på krigen i Ukraina og de politiske og sikkerhetsmessige utfordringene som har oppstått i kjølvannet av økende geopolitisk rivalisering. 

Som en konsekvens har utviklingsbistanden blitt omdirigert, med økt støtte til Ukraina og betydelige kutt i midler til land i det globale sør. 

Denne omprioriteringen har svekket viktige helseprogrammer i regionen og forsterket allerede eksisterende ulikheter i tilgang til helsetjenester.

Likevel har de nordiske landene fortsatt en verdifull rolle å spille. Utover den økonomiske støtten, kan Norden bidra som langsiktige kunnskaps- og systempartnere. 

Med sine sterke og universelle helsesystemer, høye tillitsnivåer og omfattende erfaring med desentralisert helsefremmende arbeid, kan de tilby innsikt og modeller som er relevante for å bygge bærekraftige helsetjenester, også i lavressurskontekster.

Må tenke langsiktig

Et strategisk samarbeid mellom Norden og Øst-Afrika bør først og fremst styrke utdanning og opplæring av helsepersonell. 

Dette kan skje gjennom partnerskap mellom universiteter og helsefaglige høyskoler, og gjennom etablering av utvekslingsprogrammer for studenter og undervisere. 

I tillegg kan det utvikles samarbeidsbaserte opplæringstilbud innen kriseberedskap, folkehelse og forebygging, skreddersydd til lokale behov. 

Slike tiltak gir ikke bare umiddelbare resultater, men bygger også lokal stolthet, eierskap og tillit til helsesystemene, noe som er avgjørende for langsiktig bærekraft. 

Nøkkelen er helsetjenester nært folk

En desentralisert helseforvaltning er av stor betydning i Øst-Afrika, hvor helsetjenestene ofte er konsentrert i byområder og mangler lokal forankring. 

Desentraliserte modeller muliggjør utvikling av helsetjenester nær befolkningen, styrker lokal beslutningsmyndighet og bidrar til at tilbudene i større grad tilpasses faktiske behov. 

Når beslutninger tas nær der folk bor, øker både tilliten, ansvarligheten og muligheten for langsiktig bærekraft – særlig i områder der sentralstatens kapasitet er begrenset.

Norden har betydelig erfaring med slike modeller. I både Norge, Sverige og Danmark har kommuner og regioner ansvar for store deler av helsetilbudet, og beslutningene tas nært brukerne. 

Dette gir et verdifullt erfaringsgrunnlag som kan tilpasses østafrikanske forhold, der behovet for lokalt eierskap og fleksibilitet er stort. 

Digital innovasjon 

Et annet område hvor Norden kan spille en avgjørende rolle, er innen digital helse. 

Øst-Afrika har allerede vist vilje og evne til å ta i bruk teknologiske løsninger, og her kan nordiske aktører bidra med både utviklingskompetanse og systemimplementering. 

Eksempler inkluderer digitale pasientjournaler, telemedisin og bruk av kunstig intelligens i sykdomsovervåking og prioritering. Erfaringene fra norske systemer som Helsenorge og Helseplattformen kan være spesielt nyttige.

Ustabil helsepolitikk

Utover teknologisk og faglig kompetanse, er nordiske erfaringer med helselovgivning, politisk stabilitet og institusjonell styring viktige for å styrke Øst-Afrikas helsesystemer på lang sikt. 

I mange østafrikanske land preges helsesektoren av hyppige politiske skifter, kortsiktige reformer og svak administrativ kapasitet.

Nordiske land, som har utviklet helsesystemer forankret i langsiktig planlegging, tydelig lovverk og regulerte tilsynsordninger, kan gjennom samarbeid bidra til å styrke institusjonsbygging, implementeringsevne og politisk forutsigbarhet i regionen.

En menneskerett, ikke et privilegium 

I en tid preget av uro, kriser og økende ulikhet i helse, er det viktigere enn noensinne å holde fast ved prinsippet om helse som en universell menneskerett, og ikke som et privilegium for stabile og ressurssterke samfunn. 

Selv om flere nordiske land har redusert bistanden til det globale sør, kan de fortsatt spille en avgjørende rolle ved å dele erfaringer, kunnskap og systemkompetanse. 

Ved å kombinere nordisk kunnskap, teknologisk innsikt og institusjonell styrke med lokal innsatsvilje og behov i Øst-Afrika, kan vi sammen bidra til å utvikle helsesystemer som er robuste, inkluderende og tilpasset fremtidens utfordringer.