Alt-mulig-kvinnen
– Den store drømmen er å bekjempe fattigdom ved å gi folk kunnskap og hjelp om hvordan de kan greie seg selv, sier Fatima Ali Madar – dataingeniør, lokalpolitiker, feminist og ildsjel på vegne av hjemlandet Somaliland.
Norge har mange ildsjeler som er født i et annet land og bruker kreftene sine for å hjelpe utviklingen i hjemlandet inn på rett spor. Fatima Ali Madar er en av dem.
Hun leder organisasjonen Somaliland Women Solidarity, som hun var med på å starte for sju år siden. Organisasjonen arbeider med ulike prosjekter i Somaliland:
– Det er et eller annet som trigger meg til å være aktiv. Du ser alle behovene og manglene. Når du reiser og ser resultatene av det du har vært med på, er det ikke snakk om annet enn at du må gjøre mer!
Dataingeniøren fra Grünerløkka har levd mesteparten av livet i Norge, men Somaliland ligger likevel nær hjertet. Somaliland er regionen som i 1991 erklærte seg uavhengig av Somalia, men foreløpig ikke er folkerettslig anerkjent av omverdenen. Madar mener i likhet med mange andre at dette er urettferdig, og at landet gjennom flere år med stabilt styre har bevist sin rett til å være en selvstendig nasjon.
Nei til latskap
Engasjementet for å hjelpe til i hjemlandet er stort blant nordmenn med bakgrunn fra Somaliland:
– Det går nesten ikke en dag uten at jeg blir kontaktet av noen fra diasporaen som vil bidra, sier Madar.
Hun understreker at det er snakk om kunnskap og hjelp til å utvikle den enkelte og samfunnet. Mottagerne av hjelp skal ikke bli «late», som hun sier det. Faren for å bli lat er tilstede om man bare passivt mottar penger:
– Min organisasjon tror at bistand ikke skal være bare å sende penger. Det skal være skapende prosjekter som gir inspirasjon.
Slalåm og bystyre
Vennene mener at hun er veldig norsk. Og noe kan det være i det. Madar står på slalåmski om vinteren, og har funnet seg en aktiv og utadvendt rolle i det norske samfunnet. Hun representerer Arbeiderpartiet i bystyret i Oslo, der hun sitter i byutviklingskomiteen.
Det aller første møtet med Norge var Vestfossen i Buskerud, der hun kom rett inn i sjette klasse på barneskolen uten særskilt norskopplæring først. Det var vanskelig, men det gikk.
Madar er takknemlig for jentene i klassen som var nysgjerrige på henne og hennes bakgrunn og tok godt vare på henne. Etter Vestfossen etablerte familien seg i Oslo. Den består av moren, tre brødre og en søster.
Ville hjelpe
Med mastergrad innen IT arbeider hun til daglig på Høgskolen i Oslo og Akershus. Samfunnsengasjementet ble vekket under studietida.
– Da jeg studerte til bachelor i dataingeniør oppdaget jeg at det var veldig få innvandrerjenter som tok høyere utdanning, spesielt innen IT og lignende fag, forteller hun.
Det ble utgangspunktet for at hun begynte å oppsøke ulike miljøer for å fortelle om mulighetene i utdanningssystemet. Det manglet imidlertid et forum der alle kunne møtes. Somaliland Women Solidarity ble et slikt forum.
Organisasjonen arbeider både med utvikling i hjemlandet og utfordringer i Norge. Bistand kom opp allerede på det første møtet. Organisasjonen ble en mulighet til å samarbeide i stedet for å ha mange små innsamlinger.
Internatskole
Madar er stolt over et prosjekt i Odweyne i Somaliland, som innsamlede midler fra Norge har bidratt til. Det er en internatskole for ungdom i alderen 14 til 19 år. Skolen er åpen for både jenter og gutter.
– Det er veldig viktig for meg at jenter og gutter skal ha samme muligheter i utdanningssystemet, sier ildsjelen.
Engasjement i hjemlandets utvikling er en mulighet til å gi noe tilbake. Madar tenker at hun selv har fått mange muligheter i livet, og at det nå er hennes tur til å bidra.
På tross av alle utfordringene hun tar på seg har hun ingen planer om å trappe ned. Belønningen ligger i å se de positive resultatene av innsatsen.
På lang sikt håper hun å kunne bidra til næringsutvikling i Somaliland. Først når landet selv kan produsere for sine egne behov og samtidig gi ungdommen arbeid, vil landet løfte seg. Madar tenker blant annet på mulighetene i å bygge opp en energiforsyning basert på vind og sol – to ressurser som landet har mye av.
«Intravenøs bistand»
Mange innvandrermiljøer i Norge støtter utviklingsprosjekter i hjemlandet. Innvandrermiljøene, også kalt diasporaen, har mye å bidra med i form av kunnskap om lokale forhold, språk, kultur og personlige nettverk.
– Det var veldig vanskelig å få Norad til godta diasporaprosjekter. Vi har ofte fått signaler om at det var vanskelig å støtte slike små prosjekter, sier Madar.
Etter at resultatene har begynt å bli synlige, mener hun at holdningen har endret seg. Selv om det ennå er et godt stykke igjen.
– Denne bistanden er viktig. Den går nesten rett i blodet. Vi har ingen administrasjonsutgifter. Pengene går direkte til prosjektene. Resultatene kan måles nesten med en gang.
– Det er nesten som intravenøs bistand, sier Madar og ler.
