Folkehelse koster ikke alltid penger – bare politisk vilje

Henrik Hvaal

Seniorrådgiver i Redd Barna

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Ferske tall fra Norad viser at internasjonal bistand sank med 7,1 prosent i 2024. Og den vil fortsette å falle. Flere av de største giverlandene, som USA, Tyskland og Storbritannia har allerede varslet betydelig kutt også i 2025. 

Øystein Bakke

Seniorrådgiver i FORUT

I en tid med økende humanitære behov og konkurranse om en krympende pengesekk, må vi finne nye måter å beskytte og styrke folkehelsen i utviklingsland på – uten nødvendigvis å bruke mer penger.

Undergraver folkehelsen 

I mange lavinntektsland er det ikke bare mangel på helsetjenester som truer barns og kvinners helse – det er også tilstedeværelsen av globale selskaper som aktivt undergraver nasjonal helsepolitikk. 

Dette er en del av det som kalles kommersielle determinanter for helse: systemer og strategier brukt av kommersielle aktører, gjerne store multinasjonale selskaper, som påvirker helse – ofte negativt – gjennom markedsføring, lobbyvirksomhet og politisk press. 

Enten det handler om morsmelkerstatning, alkohol, tobakk eller ultraprosessert mat, ser vi de samme mønstrene: Selskaper bruker en felles strategi for å påvirke politikk, svekke reguleringer og manipulere forbrukere. 

Det handler om å så tvil om vitenskap, kjøpe seg innflytelse, eller å bruke digital markedsføring for å nå sårbare grupper. Det er ikke tilfeldige overtramp – det er en bevisst og koordinert bruk av en markedsføringsmanual som setter profitt foran folkehelse. 

Les: Kriminelle tjener milliarder på falske legemidler: – Jeg er redd hver gang jeg kjøper medisiner

Skitne triks

Et av de mest alvorlige eksemplene er markedsføringen av morsmelkerstatning. Det er over 40 år siden Verdens helseorganisasjon (WHO) innførte regler for å beskytte amming og barns helse (WHO-koden). 

WHO, Unicef og andre har i flere tiår dokumentert hvordan produsenter og distributører lurer foreldre til å velge bort amming gjennom direkte markedsføring, sponsing av helsepersonell eller gjennom spredning av feilinformasjon som undergraver ammingens fordeler. 

Les: Selskaper tjener milliarder på usunn morsmelkerstatning

Les: Folkehelsesjef advarer om ny pandemi – med start i Afrika

Av de 146 landene som har innført deler av WHO-koden, er det bare 33 land som har lovverk som sikrer at reglene følges. Selv der lovverket er på plass er det et behov for å styrke håndhevingen. 

Fjorårets WHO-rapport om dette arbeidet beskriver hvordan selskaper forsøker å svekke og forsinke nasjonal lovgivning. Det er også godt dokumentert hvordan store eksportland jobber gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO) for å svekke regulering. 

Det er viktig å understreke at noen mødre trenger morsmelkerstatning – og det skal de ha tilgang til. Men valget om å bruke det må være fritt for kommersiell påvirkning.

I lavinntektsland, der risikoen ved bruk av morsmelkerstatning er høy på grunn av dårlig hygiene, manglende tilgang til rent vann og ustabile strømforhold, er det ekstra viktig å beskytte og fremme amming. Her kan feilinformasjon og aggressiv markedsføring få direkte livstruende konsekvenser. 

Regulering vil gi økte skatteinntekter 

For alkohol-sektoren ser vi lignende mønstre. Selskaper presser på for å hindre reguleringer, sår tvil om skadevirkninger, og retter markedsføring mot unge og kvinner – ofte i strid med nasjonale retningslinjer eller i mangel av slike. Dette bidrar til økt sykdomsbyrde, svekker folkehelsen og gir økt belastning på et allerede tungt belastet helsevesen. 

Reguleringene som alkoholindustrien kjemper mot med nebb og klør, er de samme som vi er vant til fra Norge og som er anbefalt av WHO – begrensninger i tilgjengelighet (som aldersgrense og åpningstider), reklameforbud eller -begrensninger og bruk av skattlegging for å påvirke prismekanismen. 

En ny studie fra Sør-Afrika viser at industrien har klart å utsette og trenere forslag om slike reguleringer i årevis. Om de ble innført ville disse tiltakene ikke bare redusere helseskadene, men også gi inntekter i statskassa. Her ligger det store potensialer for mange land som nå får reduserte bistandsbevilgninger. 

Norge kan bidra politisk 

Norge har lenge vært en forkjemper for barns rettigheter og kvinners helse. Nå har vi en mulighet til å ta lederskap på et felt som ikke krever økte bistandsmidler, men politisk mot. 

Vi kan bruke vår stemme i internasjonale fora som WHO, WTO og FN til å styrke retningslinjer og ansvarliggjøre selskaper. Vi kan støtte myndigheter i sør som forsøker å regulere skadelige produkter, og vi kan stille krav til selskaper med norsk tilknytning eller som Oljefondet investerer i. 

Norge har tatt ansvar på flere områder, blant annet gjennom arbeidet med å regulere digital markedsføring av morsmelkerstatning. En resolusjon som skal behandles i Verdens helseforsamling neste uke tar tak i hvordan foreldre over hele verden målrettes med skjult reklame, betalte influensere og algoritmestyrt innhold – ofte i strid med helsemyndighetenes råd og WHO-koden. 

På samme måte er Norge et av få land som støtter WHOs initiativ «SAFER» for bedre alkoholpolitikk i land i sør. Dette er et viktig skritt for å styrke global helse. 

Samtidig er det viktig at Norge ikke henger seg på andre land som reduserer bistanden, men fastholder enporsent-målet. 

Her er noen forslag til hva Norge kan gjøre: 

• Kreve at selskaper følger WHO-koden og nasjonale lover og ikke undergraver innføringen av gode folkehelsetiltak i land i sør.
• Inkludere kommersielle helsedeterminanter i norsk utviklingspolitikk og folkehelsearbeid. 
• Støtte sivilsamfunn som overvåker og dokumenterer selskaper som undergraver nasjonale folkehelsemål. 
• Jobbe for at internasjonale handelsavtaler ikke undergraver helsepolitikk. 

Må tenke nytt 

Når bistanden kuttes, må vi tenke nytt. 

Redd Barna og FORUT mener det å bekjempe kommersielle krefter som undergraver helse, er et område der Norge kan gjøre en forskjell – uten nødvendigvis å bruke så mye penger. Det krever bare at vi tør å stille krav.