Derfor er det et problem at nordmenn nesten ikke leser bøker fra Afrika

Håvard Mokleiv Nygård

Kunnskapsdirektør i Norad

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

«Worshipping a dictator is such a pain in the ass.»
– Chinua Achebe, Anthills of the Savannah, 1987

Det leses få bøker skrevet av forfattere fra det afrikanske kontinentet i Norge. Det er en påstand, jeg kan faktisk ikke vise til konkrete tall som underbygger den. 

Men basert på et godt sett utvalg topp 10- og til og med topp 50-lister, og det jeg kunne finne av sammenstillinger av trender i norske bokkjøp, er jeg rimelig sikker på den hypotesen.

Det er synd. Spesielt for oss som er litt i overkant interessert i politikk, samfunnsutvikling og konflikt, er de beste og rikeste bøkene skrevet av nettopp forfattere fra Afrika. Hvis du er ute etter litteratur som «setter problemer under debatt», som Georg Brandes formulerte det, finnes det ikke noe bedre enn den afrikanske protestlitteraturen.

Den afrikanske protestlitteraturen

Etter en sommer med krim på stranden (som også kan være av en afrikansk forfatter, prøv Lightseekers av Femi Kayode for eksempel), er det kanskje på tide med noe litt mer substansielt. Så, for å bidra til det og for å øke salgstallene til bøker fra Afrika, her er noen tips.

Her kommer protestlitteraturen inn. For kjempene blant forfattere fra Afrika var bøkene deres fra starten eksplisitt protest – mot kolonimakter, mot korrupte regimer. Chinua Achebe beskrev erfaringene med kolonialisering fra et afrikansk perspektiv. Gjennom afrikanske øyne. Det er lett å glemme nå, men akkurat det var faktisk uhørt da Mønsteret rakner først ble utgitt.

Achebe reagerte spesielt på de mer klassisk orienterte som mente at alt det beste allerede var skrevet (eller malt eller komponert). Det kunne umulig være tilfellet, for han hadde ikke fortalt sin historie enda (There Was a Country).

Sammen med Achebe er Ngugi wa Thiong'o selve utgangspunktet for moderne afrikansk litteratur. De har til felles å både ha skrevet bitende om kolonialisering og om regimene som tok over etter koloniene falt. Av de to er Achebe enklest å begynne med.

Det magiske med litteratur

Hvis du har hørt om en bok fra en afrikansk forfatter, er sjansen stor for at det er nettopp Mønsteret rakner. Det er en fantastisk bok. Men Achebe er mye mer enn den ene boken.

Jeg vil særlig trekke frem to. Begge like korte og skarpe som Mønsteret rakner. Begynn med Anthills of the Savannah, en bok som strengt tatt handler om stats- og nasjonsbygging, med innsikter på høyde med hva du får av de skarpeste analytikerne, samtidig som den er like spennende som en politisk thriller av en hvilken som helst amerikansk bestselger.

Så bør du følge opp med det som for meg er Achebes mesterverk: Arrow of God. 

Mønsteret rakner inngår i Achebes Afrika–trilogi. Arrow of God er siste bok i den serien, men i tid ligger den forut for både Mønsteret rakner og No Longer at Ease. Boken handler om selve kolonialiseringen, den forteller historien om en Ezeulu, yppersteprest i en igbo-landsby i Nigeria og hans kamp mot kolonimakten. Boken er vakkert skrevet, et eksempel:

«When suffering knocks at your door and you say there is no seat for him, he tells you not to worry because he has brought his own chair.»

Noe av det magiske med litteratur, ja, kanskje det viktigste, er at det lar oss leve oss inn i andres liv. Dypest sett innbyr gode bøker til empati, ja de beste beint fram krever det. Det er vesensforskjellig fra bilder og filmklipp, av fattigdom eller nød, som absolutt kan vekke sympati, men som ikke har den samme kraften til å skape empati. 

Sympati er flyktig, empati er vedvarende.

Empati heller enn sympati

Fattigdom er et fenomen det er lett å få sympati med, men fryktelig vanskelig å forstå godt nok, eller dypt nok, til at det faktisk vekker empati. 

Verdens fattige fortjener empati – det mener jeg ville føre til mer og mer kraftfull handling – men de blir som regel avspist med sympati.

Løsningen på den empati-floken er, for de fleste av oss, tror det eller ei, bøker. Da må vi til to av mine absolutte favoritter: NoViolet Bulawayo og Tsitsi Dangarembga. 

Både Bulawayo og Dangarembga skriver om fattigdom så skarpt og rørende at du nærmest kan høre og lukte det. 

For fattigdom lukter, fattigdom er skittent. Fattigdom er ydmykende. Nobelprisvinneren Amartya Sen skrev at et definerende trekk ved fattigdom er ufrihet. I stor grad er folk fattige ganske enkelt fordi de ble født fattige – uten mulighet til å forbedre sine egne liv. Den fattigdommen, og hva den gjør med deg som menneske, er det nærmest umulig for oss å forstå. Men hvis du forstå litt mer, gjør deg selv en tjeneste og les Vi trenger nye navn av Bulawayo.

Dangarembgas Nervous Conditions er en av disse bøkene som nærmest griper tak i deg og nekter å la deg se bort. Første setning i boken må være en av de sterkeste åpningssetningene i moderne litteratur: «I was not sorry when my brother died.» Nervous Conditions og This Mournable Body handler begge om Tembudzai som vokser opp i fattigdom i Zimbabwe. Å være fattig er en ting, å være fattig og kvinne er noe mye mer:

«Condemning Nyasha to whoredom, making her a victim of her femaleness, just as I had felt victimised at home in the days when Nhamo went to school and I grew my maize. The victimisation, I saw, was universal.»

Kontantoverføringer i bistanden

Abdulrazak Gurnah, Tanzanias nobelprisvinner i litteratur, er en annen som har denne magiske evnen til å skape empati for de fattigste karakterene sine – som tjenestegutten, the boi, Badar i hans siste bok Theft.

En liten tilsnikelse. De siste årene har jeg argumentert mye for at Norge bør gjøre mer direkte kontantoverføringer i bistanden. For meg handler det, til syvende og sist, om empati og verdighet. Ofte er det lite vi realiteten kan gjøre for folk på den andre siden av kloden, men vi kan faktisk sikre at ganske mange slipper å leve i den dypeste og mest håpløse fattigdommen, og dermed gi de en mulighet for å bygge et bedre liv for seg selv.

Fattigdom henger tett sammen med konflikt. Fattigdom er både en årsak (i forståelsen øker risikoen for) til væpnet konflikt og en konsekvens av konflikt. Nettopp dette er kjernen i det Paul Collier kalte konfliktfellen. Før jeg kom til Norad, brukte jeg ganske mye tid og forskningsmidler for å forstå bedre de økonomiske, politiske og menneskelige konsekvensene av konflikt. 

Litteratur er ikke forskning, og bøker er virkelig ikke data, men jeg har mistet tellingen over alle ideene, hypotesene og innsiktene, i den grad noen av tankene mine kan kalles det, jeg fikk nettopp av å lese skjønnlitteratur. 

En rekke afrikanske forfattere har skrevet fremragende om hvordan det er å leve i og med krig og konflikt.

Ta Biafra. Kanskje den definerende krigen for det afrikanske kontinentet i moderne tid. Faktisk er Biafra er definerende krig i moderne verdenshistorie: Leger uten grenser ble stiftet under Biafra, drevet av overbevisningen om at det ikke holdt å hjelpe, hjelpearbeidere måtte og bevitne og fortelle om hva de så. 

Ved siden av Achebe er Halv gul sol av Chimamanda Ngozi Adichie blant de få afrikanske bøkene mange kjenner til. Bokens beskrivelse av hvordan Biafrakrigen rev fra hverandre samfunnet og ødela folk er, ganske enkelt, sjelsettende. 

Da jeg var forskningssjef på Prio kåret vi de 15 viktigste bøkene for å forstå krig. Ved siden av akademiske mursteiner som Leviathan og Why Men Rebel havnet to skjønnlitterære bøker på listen: Halv gul sol og Orwells Hyllest til Katalonia.

Et skikkelig stalltips

En av Nigerias mest spennende unge forfattere, Chigozie Obioma, ga akkurat ut sin egen bok om Biafrakrigen: The Road to the Country. Mens Adichie følger mennesker som er dypt engasjert i Biafras uavhengighet, fokuserer Obioma på mennesker som ufrivillig blir dratt inn i krigen.

TV-bildene av afrikanske kriger virker fremmedgjørende, bøker som Obiomas er motgift mot det.

Og her er et skikkelig stalltips. Achebe var dypt engasjert i Biafra. I sin egen selvbiografi, The Road to the Country, får du et unikt innblikk i de menneskelige konsekvensene av krigen og den lange skyggen Biafra ennå kaster over Nigerias politiske utvikling. Stalltipset er å lese Achebe og Obioma som en ‘double feature’. Du vil bli rørt, du vil bli utfordret, og så bør tillate deg selv å fundere litt over hva Biafra kunne ha blitt, hadde det landet fått en sjanse.

Biafra tilhører den ene enden i en kontinuerlig skala av vold. Krig og fattigdom henger tett sammen, men enda mer enn full krig er den alltid overhengende faren for å bli utsatt for vold, i en eller annen form, en del av fattiges liv vi glemmer, eller ikke forstår. 

Vold rammer inn, begrenser og beskranker fattiges liv – mye mer enn det, vold, og trusselen om vold, er en usynlig hånd som former og fører den politiske, økonomiske og sosiale utviklingen til folk, lokalsamfunn, bedrifter og land i Afrika.

Jihadisme og radikalisering i Nigeria

Hvis du ikke helt kjøper det resonnementet, anbefaler jeg to bøker. Born on a Tuesday av Elnathan John er en fortelling om radikalisering. Den forteller en dypt menneskelig historie om en ung gutt nord i Nigeria, og hvordan han havner i radikal islam. Sentral i radikalisering står den uansvarlig og uetterrettelige statsmakten og dennes vilkårlige voldsbruk – mye mer enn jihadistisk ideologi.

Og så allerede nevnte NoViolet Bulawayo sin siste boken, Den gamle hesten. Dette er en omskriving av Orwells Animal Farm, men satt i Zimbabwe på tampen av Mugabes regime. Usannsynlig godt skrevet, morsom, sår og selvfølgelig opprørende. Opplysende om hvordan vold former samfunnet, en studie av livet under diktatur av de sjeldne.

Eller så kan du lese det som for meg er Afrikas svar på Krig og fred, skrevet av Afrikas Lev Tolstoi: Maaza Mengistes mesterverk The Shadow King – boken som har alt. Rammen er krigen mellom Etiopia og Italia på 30–tallet. Boken følger Hirut, en ung kvinne som går fra å være en tjener på bunnen av samfunnet til å bli en kriger. Mengiste bretter ut all kompleksiteten i menneskene hun følger, resultatet er en usannsynlig vakker bok.

Afrikanere rammes nå i økende grad av en geo-fysisk form for strukturell vold: klimaendringer. Klimaendringer de kun helt trivielt har bidratt til selv. Det er en dyp urett vi plikter å ta inn over oss. Fra de oljerike områdene i sør-øst–Nigeria (stemmer, det som ville være Biafra), forteller Imbolo Mbue i How Beautiful We Were om hvordan livsgrunnlaget for en landsby blir revet bort av naturødeleggelser. 

Jeg kunne sitert boken i det uendelige: 

«Someday, when you’re old, you’ll see that the ones who came to kill us and the ones who’ll run to save us are the same. No matter their pretenses, they all arrive here believing they have the power to take from us or give to us whatever will satisfy their endless wants.»

Dette var kun noen få smakebiter. Vi lever i en tid med økende folkelig mobilisering og protester. Den afrikanske protestlitteraturen, for meg den røde tråden som binder alle bøkene over sammen, gir kraft til den protestbølgen.