Skatt for utvikling – eller til kuler og krutt?

Odd-Helge Fjeldstad Odd-Helge Fjeldstad Odd-Helge Fjeldstad CMI-forsker og professor ved African Tax Institute i Pretoria

CMI-forsker CMI og Professor ved African Tax Institute i Pretoria

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

I norsk utviklingspolitikk har økte skatteinntekter i fattige land nærmest blitt et mål i seg selv. Programmer som «Skatt for utvikling» bygger på en enkel idé: mer penger i statskassen gir mer velferd.

Men i autokratiske regimer med lav grad av åpenhet og sterk kontroll er ikke skatt et nøytralt gode. Der fungerer skattesystemet også som et redskap for økt kontroll, tettere overvåkning og sterkere politisk dominans.

Når bistand styrker makt, ikke ansvarlighet

Når utenlandske givere støtter oppbygging og effektivisering av skatteadministrasjoner, bidrar de ikke bare til bedre innkreving – de styrker også statens kapasitet og rekkevidde.

Dersom denne støtten gis uten tydelige krav til ansvarlighet, innsyn og politiske reformer, kan den i praksis gjøre det enklere for myndighetene å konsolidere makt, overvåke befolkningen og undertrykke opposisjon.

Givere risikerer å finansiere og forsterke de samme autoritære strukturene de ønsker å motvirke.

Økte inntekter, mindre demokrati

Tanzania, Uganda og Rwanda illustrerer dilemmaet.

Landene har blitt bedre til å kreve inn skatt fra egne innbyggere, ofte med betydelig giverstøtte. Samtidig er reell politisk konkurranse begrenset, makten konsentrert og opposisjon slås systematisk ned.

Når statens inntekter øker i slike systemer, er det langt fra gitt at befolkningen får mer igjen i form av offentlige tjenester.

Konsekvensene blir stadig tydeligere. Protester sprer seg over Afrika, og tilliten til staten faller. For mange oppleves det som at staten krever mer – men leverer mindre.

Skattepenger finansierer vold i Tanzania 

Tanzania viser hvor galt det kan gå.

Landet, lenge omtalt som stabilt, har de siste årene opplevd en dramatisk demokratisk tilbakegang. Valget i oktober 2025 ble et bunnpunkt.

I etterkant slo sikkerhetsstyrker brutalt ned på demonstrasjoner. Ubevæpnede sivile ble skutt, og granskingen anslår at mer enn 500 ble drept, mens opposisjonen har hevdet at det kan være snakk om tusenvis.

Det gjør valget til et av de blodigste i nyere afrikansk historie.

En næringslivsleder oppsummerte fortvilelsen: «Det gjør vondt å vite at mine skattepenger finansierte kulene som drepte unge mennesker.»

Samfunnskontrakten bryter sammen

Når staten bruker økte inntekter til å styrke maktapparatet framfor å levere tjenester, undergraves selve grunnlaget for borgernes tillit – og vilje til å bidra.

Slik brytes samfunnskontrakten ned.

Likevel fortsetter givere å måle suksess i skatteprosent og inntektsnivå. Det er en farlig forenkling.

Mer skatt er ikke nødvendigvis utviklingsfremmende – i feil politisk kontekst kan det virke stikk motsatt.

Våpen vinner over velferd

Forskning fra Det internasjonale pengefondet (IMF) peker på en ubehagelig realitet: Når militærutgiftene øker i Afrika sør for Sahara, faller andelen til sosiale formål som helse og utdanning. Ikke dramatisk over natten, men systematisk over tid.

Det er «våpen versus smør» i praksis – og smøret taper. Dette er ikke et hypotetisk problem. Det er målbare effekter over tid.

Enda mer bekymringsfullt er hva som driver denne utviklingen.

Effektene er sterkest der bistanden er lav. Når giverland reduserer den økonomiske støtten, må myndighetene omprioritere. Og det er ikke sikkerhetsapparatet som kuttes først.

Problemet er dermed ikke bare hvor mye penger staten har til rådighet. Det avgjørende er hvilke politiske insentiver som styrer hvordan pengene brukes.

Dette er ikke først og fremst et økonomisk spørsmål – det er et politisk.

Hva kan Norge gjøre annerledes?

Dette betyr ikke at det er uviktig å styrke staters evne til å kreve inn skatt. Tvert imot. Men rekkefølgen og sammenhengene er avgjørende.

Å styrke statens kapasitet til skatteoppkreving uten samtidig å styrke ansvarlighet og kontrollmekanismer, er å gi den mer makt uten kontroll.

For Norge reiser dette et ubehagelig, men nødvendig spørsmål: Bidrar vi til utvikling – eller til å styrke undertrykkende regimer?

Svaret er ikke å trekke seg ut, men å tenke annerledes.

Skatteprogrammer kan ikke stå alene. De må kobles til tydelige krav om åpenhet, innsyn og politisk ansvarlighet.

Ensidig fokus på inntektsnivåer må vike for et langt viktigere spørsmål: Hva brukes pengene til – og hvem kommer de til gode? Det er bruken av pengene som avgjør utviklingseffekten.

Og viktigst: Vi må ta borgernes perspektiv på alvor. Når tilliten til staten faller og protestene øker, er det et varsel om at systemet svikter – uansett hvor effektiv skatteinnkrevingen måtte være.

Sterke stater er ikke nok

Utviklingspolitikken har lenge handlet om å bygge sterke stater.

Men sterke stater uten ansvarlighet er ikke en løsning. De er en risiko. Derfor holder det ikke å spørre hvor mye staten krever inn i skatt.

Det avgjørende er hva pengene faktisk brukes til – og hvem staten står til ansvar for.

For i noen tilfeller betyr ikke mer skatt flere skoler eller bedre helsetjenester.

Det kan bety mer kuler og krutt. Mer undertrykkelse. Og mindre utvikling.