Venter på at livet skal starte

Gjennom innflytelsesrike allierte har Marokko klart å hindre seg i sine forpliktelser og gjort FN til en handlingslammet tilskuer ovenfor en brutal okkupasjon.

Algerie

Hamada Ahbabi er 20 år gammel og har vokst opp i flyktningleiren Boujdour i sørvest Algerie. Vanligvis studerer hun i nabobyen Tindouf, men tilbringer ofte tiden med sin familie i flyktningleiren. Leiren er en av de fem saharawiske leirene som ligger i et av verdens mest ugjestmilde steder, Saharaørkenen.

Uten stabil vanntilførsel og år mellom hver regnbyge så er det intet som gror her. Forrige gang regnet kom, førte det til store ødeleggelser av de improviserte husene flyktningene hadde laget. Ørkenen er nådeløs. Temperaturen kan bli over 50 grader fra mai til september, og i desember/januar kan gradene bli under null på natta. I likhet med mange unge ble Hamada sendt som 13-åring til å studere i Algerie. Det var første gang hun forlot flyktningleirene.

”Leirene var den eneste virkeligheten jeg kjente til. Det å møte livet utenfor var et enormt sjokk. Det var som om jeg måtte lære alt på nytt. Nå er utfordringen å vende tilbake til livet i leirene,”sier Hamada Ahbabi.

Etter endt utdannelse vender de fleste saharawiere tilbake det harde livet i leirene. Nærmere 90 prosent av flyktningen er arbeidsløse og fremtidsutsiktene er dystre. Det er den Saharawiske Arabiske Demokratiske Republikk som står for distribusjon av bistand, administrasjon og drift av helse/skolevesen i leirene. Sammenlignet med andre leirer i verden anses leirene som svært godt organisert. Men, med et lavt budsjett så er lite SADR kan gjøre for den unge befolkningen.

I 40 år har nå flyktningene levd på akutt hjelp hvilket har satt sine spor. Et liv på nødhjelpsrasjoner har ført til utbredt blodmangel blant kvinner og 40 prosent av barn lider av underernæring. Bistanden har også vært sviktene de siste årene. Det har oppstått ”givertretthet” blant giverland og den økonomiske krisen den tidligere kolonimakten Spania, har ført til tørke i bistanden.

”Det er mindre mat nå og aldri fersk mat. Vi lever i en konstant krise. Dugnadsånden har forsvunnet. Tidligere jobbet vi i fellesskap om kampen for frigjøring, nå fokuserer mange på å prøve å tjene penger for å overleve. Spesielt har den manglende hjelpen gått utover helsevesenet her som er i dårlig standard nå.”

Situasjonen i flyktningleiren er prekær og frustrasjonen er økende. FN behandler Vest-Sahara som et uløst kolonispørsmål. Marokkos historiske krav på landområdet har ble avvist av Haag domstolen i 1975. Fredsavtalen mellom Marokko og Polisario (saharwienes frigjøringsbevegelse) ble signert i 1991. Avtalen innebar opprettelsen av FN operasjonen MINURSO som skulle overvåke våpenhvilen og gjennomføre en folkeavstemning hvor saharawiene selv skulle bestemme hvorvidt de ville innlemmes I Marokko eller forbli en selvstendig stat. Folkeavstemningen skulle bli avholdt I 1992, den er ennå ikke gjennomført.

”Vi er lei av å vente. Tålmodigheten til folk i leirene er på bristepunktet. Frustrasjonen er spesielt stor blant ungdommen. Verdenssamfunnet må slutte å se en annen vei mot den uretten som blir begått mot vårt folk. ”

FN har i april i år igjen fornyet MINURSO. FN operasjonen har systematisk blitt motarbeidet av Marokko. MINURSO er det eneste FN mandatet hvor styrkene ikke kan rapportere om menneskerettighetsbrudd. Forsøk på å utvide mandatet til også å beskytte sivilbefolkningen i Vest Sahara mot menneskerettighetsbrudd har blitt blokkert i sikkerhetsrådet av Marokkos allierte Frankrike.

Marokko har tiden på sin side, saharawienerne har den mot seg. Gjennom en aktiv bosettingspolitikk og militær tilstedeværelse fra Marokko så har saharawienerne nå blitt mindretall i sitt eget land. Saharawiene har tradisjonelt vært nomadefolk som har levd av kameldrift, geitedrift og fiske. Kulturelt sett skiller de seg fra Marokko gjennom sin nomadekultur og arabiske dialekt hvilket opprinnelig stammer fra Yemen. Under den marokkanske okkupasjonen har de blitt en underklasse som har er bosatt i slummene. Bosettingspolitikken er bevisst slik at en ”ikke kan snu tiden tilbake”.

En av de største suksessene til FN har vært avkoloniseringsprosessen. Mer enn 80 tidligere kolonier fikk sin selvstendighet. Den eneste gjenværende kolonien i Afrika som ikke har fått sin frihet er i dag Vest Sahara.

Forbud

Saharawiske menneskerettighetsorganisasjoner er forbudt i de okkuperte områdene. Fredelige demonstrasjoner møtes med væpnet politi, tortur og fengsel. Marokko har også brukt forsvinninger til å hindre saharawiernes ytringsfrihet. Det er i dag om lag 500 mennesker som har forsvunnet. I 2011 gjorde Marokko endringer i grunnloven for å et sterkere vern for menneskerettigheter, men i Humans Rights Watch rapport for 2015 så fant en få endringer for menneskerettighetssituasjonen i det okkuperte Vest Sahara.

“Vi ser på at vårt folk undertrykkes under okkupasjonen. Min familie er delt i to. Jeg har klart å få kontakt med de i familien som lever under okkupasjonen, men jeg har aldri møtt dem. Okkupasjonen er som et fengsel for dem, i flyktningleirene er vi i alle fall fri. “

Det okkuperte områdene av Vest-Sahara er rike på naturressurser. I 1947 ble det oppdaget fosfat her og i dag er de okkuperte områdene er hjem til 75 prosent av verdens fosfat reserver. Fosfat er en viktig komponent i kunstgjødsel og Marokkos utvinning av naturressursene har vært drivkraft bak okkupasjonen. Men, Vest-Sahara er også rikt på andre naturressurser spesielt fisk og kanskje olje. Marokko har inngått en fiskeriavtale med EU hvilket gjør at båter fra EU land fisker langs kysten på de okkuperte områdene og dermed er med å legitimere området som marokkansk. Fiskeriet har også viktig for Marokkos aktive bosettingspolitikk hvor mer enn 400.000 marokkanere har flyttet inn i de okkuperte områdene. Det er klart i strid med folkeretten å drive utbytting av naturressurser i de okkuperte områdene.

Ressurskamp

Oljeforekomster er ressursen som kan utløse en ny væpnet konflikt i Vest-Sahara. Kosmos Energi startet i januar i år leting etter olje utenfor kysten av de okkuperte områdene. Det er ennå ikke funnet store nok forekomster av olje til at det er lønnsomt å drive oljevirksomhet, men hvis det blir funnet kan det innebære en fare for ny væpnet konflikt.

“Ungdommen ønsker å gå tilbake til en væpnet motstand mot okkupasjonen. Vi sitter å ser på at Marokko plyndrer ressursene i vårt hjemland, mens vi lever i dyp fattigdom og venter på at livet skal starte. Vi har rett ifølge FN, men hva betyr det, når ingen bryr seg om internasjonale avtaler eller rettferdighet?“ sier Hamada Ahbabi.

Vest-Sahara er anerkjent av mer enn 70 land og medlem av Den afrikanske union, men de mangler venner med innflytelse i FN. EU, spesielt Spania og Frankrike, har knyttet tette bånd til Marokko. Kampen mot narkotika- og menneskesmugling har gjort dem til en viktig alliert. Marokko er også en av USA allierte i Midtøsten, en region som hvor USA har manglet støttespillere. Uten allierte med innflytelse hos Vest Sahara så er det liten grunn til optimisme for at FN-sporet vil bli fulgt opp.