– Om jeg ødelegger naturen, ødelegger jeg også meg selv. Jeg mister min verdighet

Ingenting kunne forberedt henne på den retningen livet skulle ta, da hun vokste opp i et nomadesamfunn i Tsjad. Hindou Oumarou Ibrahim har hjertet sitt hos M'bororo-folket, ble sendt på skole i hovedstaden N'Djamena, og endte opp sammen med verdens ledere under klimatoppmøtet i Paris.

Tredve år gammel sitter hun i ledelsen i International Indigenous Peoples Forum on Climate Change og kjemper mot global oppvarming på vegne av verdens urfolk.

Et uvanlig valg

– Jeg var så heldig at moren min bestemte seg for å sende meg på skole. Det var et uvanlig valg som vakte oppsikt i lokalsamfunnet, men som har vært enormt verdifullt. Samtidig har jeg hele tiden vendt tilbake til folket mitt. Melket kyr, solgt melk, bidratt.

– Når jeg nå står med beina i to verdener, ser jeg også hvordan folket mitt strever. Jeg ser at endringer i klima også endrer våre bevegelsesmønstre. At vi må tilpasse oss. At det er færre steder å finne beite til dyra, vanskeligere å finne vann.

Hun forteller om et marginalisert folk. Der barna ikke får skolegang. Der det ikke finnes helsetjenester.

– Vi må kjempe for våre mest grunnleggende rettigheter. Men jeg kan ikke jobbe for rettigheter uten å snakke om klima. Fordi for oss er disse tingene helt sammenvevd.

Fortsatt lever hun et dobbeltliv. Som urfolksleder med verden som tumleplass, og som del av et nomadesamfunn i et av verdens fattigste land.

M'bororo-folkets håp

– Det er et stort ansvar, å skulle tale urfolks sak i så store prosesser. Før klimatoppmøtet COP21 i Paris dro jeg hjem til mitt folk. Jeg hadde med et fransk tv-team; de ville se hvordan vi lever og hvordan klimaendringene påvirker mitt folk. Det mange som ble spurt svarte - dét kan jeg aldri glemme: «Hindou er vårt eneste håp», sa de…

– Jeg hadde ikke skjønt det før. At de hadde et slikt håp knyttet til det jeg gjør. Det ansvaret er overveldende.

Ibrahim som også representerer de regionale organisasjonen Association des Femmes Peules Autochtones du Tchad (AFPAT) og The Indigenous Peoples Coordinating Comittee (IPACC) som inntil nylig fikk støtte gjennom Kirkens Nødhjelp, er også valgt som afrikarepresentant i FN-organet UNCCD.

30-åringen som Bistandsaktuelt møter på en kafé i Oslo jobber både lokalt og internasjonalt for å styrke urfolks rettigheter, og mener et regionalt samarbeid er helt vesentlig for å stoppe avskoging i det sentrale Afrika.

Dét var også et av hovedbudskapene da hun møtte statssekretær i Klima- og miljøverndepartementet Lars Andreas Lunde denne uken.

– Norges urfolkssatsing har vært av stor betydning. Dét er viktig for meg å uttrykke. Men det er enda viktigere å si at denne satsingen må fortsette, slik at urfolks stemmer fortsatt blir hørt. Slik at vi også kan fortsette den internasjonale klimakampen, sier Ibrahim og forteller at hun overfor statssekretæren foreslo nye mekanismer der urfolk deltar på egne premisser utenfor samlebetegnelsen «sivilt samfunn».

• Les også: – Kongosaken har ødelagt skogsamarbeidet med Norge

Regjeringen har gjennom den norske regnskogsatsingen lovet så mye som 100 millioner dollar til å sikre urfolks rettigheter i tropisk skog fram mot 2020.

Suksess i Paris

– For at urfolk, som tross alt er en minoritet, skal ha en stemme i klimakampen må våre regionale nettverk tas i bruk. For på landnivå vil svært sjelden urfolk inkluderes gjennom sivilsamfunnet, sier Ibrahim og tekker frem pygmé-folket i DR Kongo som ett eksempel.

– Det er først når urfolk står sammen at vi virkelig kan gjøre en forskjell.

Ibrahim mener urfolksdelegasjonen hadde stor suksess under Paris-toppmøtet i desember.

– Vi møtte flere statsledere, blant annet den franske presidenten. Dagen etter inviterte han oss til presidentpalasset og vi fikk lagt frem aspekter som var helt vesentlige for å sikre en bærekraftig klimaavtale. Det er fantastisk å bli hørt av verdens ledere, men det viktigste var at vi fikk inn «fem konkrete formuleringer» om urfolk i den endelige avtaleteksten. Det har aldri skjedd før.

– Fem formuleringer i et dokument. Hvorfor var det viktig?

– Fordi det betyr at vi må konsulteres i implementeringen av klima-arbeidet. Og en konsultasjon er ikke det samme som at vi skal infomeres. Det betyr at vi må tas med på beslutninger, bidra til å forme fremtiden i våre lokalsamfunn og på jorda. Det er en seier, for denne avtalen er ikke en avslutning på noe. Paris-avtalen er bare begynnelsen på en lang-lang prosess.

• Les også: Kartlegger verdens nest største regnskog

Passer på hjemmet

– Du mener urfolk en garantist for en mer bærekraftig bruk av jordens landområder?

– Ok, la meg gi deg et eksempel, sier Ibrahim og stiller et retorisk spørsmål tilbake.

– Om noen sier de vil ta to av rommene i huset ditt, ville du godta det? Naturen er vårt hjem. Der henter vi vann, sanker mat, og finner våre medisiner. Og akkurat som dere, passer vi på hjemmet vårt.

Hun peker på at nesten alle nå er enige om at menneskeskapte klimaendringer er et enormt problem for livet på jorda. At bevaring av natur er nøkkelen til å bremse prosessen.

– Noen må passe på at naturen ikke ødelegges, og jeg er bedre til å passe på skogen enn deg. Rett og slett fordi jeg, ihvertfall nå, er mer avhengig av naturen for å overleve. Det er så enkelt.

Ibrahims uttalelser støttes av forskning som viser at avskogingen av verdens gjenværende regnskoger - som fører til enorme klimagassutslipp - er lavere i de skogområder hvor urfolk har råderett, sammenliknet med andre områder.

Ødelegger syklusen

– Jeg er en M'bororo. Hva betyr det? At det er noen prinsipper som er helt essensielle, som er nedfelt i vår kultur. Blant annet å ta vare på menneskene rundt oss, og å leve i pakt med naturen. Fordi alt henger sammen.

– Om jeg beskytter et tre, beskytter treet jorda det står i. Jorda beskytter vannet, som igjen passer på fisken, og så videre.

Griper man inn i denne syklusen, ødelegger det hele kjeden - og dét er helt utenkelig for en M'bororo, forteller Ibrahim.

– Om jeg ødelegger naturen, ødelegger jeg også meg selv. Jeg mister min verdighet.

Hun vil likevel presisere at hun vil ha utvikling, også i urfolksområder.

Beruset lærer?

– Det er mye god utvikling i Afrika. Men det viktige er at den er bærekraftig. Om myndighetene bygger en skole og sender en beruset lærer for å utdanne barna, er ikke det bra.

– Vi trenger skoler, og utvikling, som respekterer urfolks rettigheter og identitet. Som bidrar til kunnskap om hvordan miljøet kan bevares bedre, hvordan vi kan unngå konflikter mellom ulike folkegrupper, og hvordan vi kan ta vare på ressursene våre.

Ibrahim sier alle utviklingsprosjekter i områder der det bor urfolk må ha som grunnidé å ivareta deres rettigheter.

– Bare da kan vi sammen bidra til en bærekraftig utvikling.

For rask utvikling

– Min kultur er på god vei til å ødelegge den kloden vi lever på, og du sier din kultur er svaret på hvordan vi kan snu dette?

– Jeg vil ikke si at min kultur er bedre enn din, men jeg tror den er bedre til å ta vare på miljøet. Det handler om eldgamle tradisjoner, og at din kultur mistet synet av stien fordi dere ønsket for rask utvikling. Dere så ikke hvilke konsekvenser det hadde på klimaet, og først nå skjønner dere at kloden er i ferd med å ødelegges og at fremtidige generasjoner ikke kan leve slik dere har gjort.

Ibrahim sier hun tror hennes folk var heldige som ikke tok del i den vestlige verdens utvikling tidligere.

– Nå ser vi enda tydeligere enn dere hvilke konsekvenser for rask utvikling kan ha. Blant annet fordi vi er så avhengige av naturen, for å leve våre liv. Religion er viktig i mitt samfunn. I de fleste religioner heter det at «vi er her som gjester», og at «vi må bevare jorden slik gud skapte den». Mitt folk er veldig troende. Jeg tror det har vært viktig.

Vil dere ha mer?

– Så hva er ditt budskap til «min kultur» for å bremse klimaendringene?

– Vi lever på den samme planeten. Vi har bare denne ene, den må vi ta vare på. For å klare det må mange mennesker endre livsstil, for menneskeskapte klimaendringer er et faktum.

Ibrahim peker på den store strømmen av mennesker til Europa:

– Vi ser også flyktningene som tar seg til Europa på tv. Men for oss er det merkelig at dere ikke forstår at det skjer. Hvorfor flykter alle disse menneskene? spør Ibrahim, og svarer selv:

– Jo, fordi det ikke er godt å leve der de bor. Fordi det er tørke og flom eller konflikt. Så om dere vil redde deres egne liv, må dere også bidra til å sikre at folk andre steder får bedre liv. Dere er allerede så utviklet, dere har alt. Vil dere ha enda mer? spør Ibrahim og lar svaret henge i lufta, før hun konkluderer.

– Det er egentlig helt enkelt. Dere må endre måten dere lever på. Forbruket må ned, tempoet må reduseres. For fremtidige generasjoners skyld. Da kan dere redde dere selv. Og oss også.

• Les også: – Risikoen er høy, konfliktnivået er høy og «Urfolk ut av norsk bistand»