Den afrikanske macho-kulturen hindrer likestilling

Det er nå mer enn 15 år siden alle nasjoner i Afrika, unntatt Sudan og Somalia, ratifiserte The Convention on the Elimination of all Forms of Discrimination Against Women.

Men hvordan ser dette ut i det afrikanske dagliglivet og hvem er det som bremser utviklingen?

Etter femten år i Kenya, fem år i Mosambik og utallige reiser på kryss og tvers i Afrika har jeg gjort meg noen tanker. Disse er ikke bare basert på offentlige statistikker eller vitenskapelige studier, men på samtaler og opplevelser i dagliglivet.

Tør ikke kritisere?

Bistandsdebatten er full av stoff om hvor viktig kvinnens rolle er i utviklingen på dette kontinentet. Men hvorfor er det ingen som tør å ta tak i den tradisjonelle afrikanske mannsrollen? Er det i frykt for å tråkke ham på tærne? Fordi han representerer det undertrykte og utbyttede Afrika? Er det i frykt for å fornærme afrikansk kultur?

Han er jo den store bremseklossen. Bistandsaktuelts Sommerpraten med Plans generalsekretær, Kari Helene Partapuoli, er et godt eksempel Hun drømmer om en ny framtid for afrikanske jenter og skylder på både Trump og bistandsaktører. Men jeg er ganske sikker på at hun vet godt at det er macho-kulturen som er hovedproblemet.

Kenya fikk i 2012 en ny konstitusjon som skal sikre at intet kjønn er representert med mindre enn 1/3 i parlamentet. Politikerne er svært opptatt med å vedta nye lover, men akkurat dette får den mannsdominerte lovgivende forsamling aldri tid til. Uansett parti- eller stammetilhørighet vil de jo ikke ha det.

Ny kvinnerolle

Det har skjedd en liten revolusjon i Kenya. Landet introduserte gratis og obligatorisk folkeskoleutdanning i 2003. De første som fikk nyte godt av dette er nå i begynnelsen av tyveårene. Samtidig har det skjedd en medierevolusjon gjennom tilgang til smarttelefon, internett, TV og en mengde ungdomsrettede apper. De millioner av unge jenter som befolker landets urbane strøk krever respekt, uavhengighet, frihet, selvrealisering og en jobb etter utdanning.

De er annerledes enn sine mødre og de ser nesten daglig hvordan kvinnerollen er ganske annerledes i vestlige TV-serier og filmer. De beundrer ikke først og fremst det store og alltid ryddige kjøkkenet som jeg beundrer. De ønsker seg bare litt mer respekt fra sin mann.

Det har skjedd endringer i arbeidslivet i Kenya. En av de største private arbeidsgiverne, Safaricom, meddelte i forrige uke at de har nådd full kjønnsbalanse angående antall ansatte, selv om det er langt igjen hos mange andre.

Det er ikke fattige kvinner i slummen som får hjelp fra en vestlig NGO til å kjøpe symaskin, som har særlig innflytelse over likestillingsutviklingen. Det skrives utrolig mye urealistisk vås om hvordan vi i nord skal endre dette. Det stilles også store håp til kvinnelige politikere på toppnivå, men de stjeler jo like mye fra felleskassa som sine mannlige kollegaer. Jeg tror det er disse unge, utdannede og suksessrike kvinnene som en dag kommer til å kreve forandring. De er i ferd med å bli mange i Kenya.

Jeg leste et fellesintervju med 18 kvinnelige banksjefer for noen år siden. De var ut i 30-årene og ingen av dem var gift. Noen strevde med å finne utdannede menn som kunne godta at kvinnen i forholdet tjente bedre enn ham, noen ville ikke kaste bort penger på en mann som ganske sikkert hadde en elskerinne på si, mens noen ikke kunne tilpasse seg et liv hvor mannen mener å være sjefen i de store avgjørelsene.

Ingen regnet med å få noe hjelp på kjøkkenet selv om de kom hjem slitne etter en aktiv arbeidsdag. De fleste ønsket seg likevel barn, men mente at det var greiest om de levde som enslige mødre. Stemmer dette bildet?

Inngrodde fordommer

En moderne og intellektuell spaltist som Guchu Ndung‘u skrev i Daily Nation: «Den enslige, suksessrike kvinnen hevder at det ikke finnes modige menn som kan håndtere henne. Dette er en løgn. Disse kvinnene er enslige på grunn av dårlig timing, doble standarder og en tillært arroganse. Disse kvinnene bruker sine unge år på utdanning, karriere og 14 timer på kontoret og har ingen tid til dating. Dessuten ønsker disse kvinnene at menn respekterer dem på samme måte som deres fedre gjorde. Men deres fedre ble behandlet med respekt, omsorg og de ble respektert som familiens overhode».

Hva kan en forvente fra den jevne kenyanske mann når selv intellektuelle menn med påvirkningskraft sitter så fast i afrikansk macho-tradisjon? Hver eneste gang jeg bringer temaet opp med en kenyansk mann, uansett alder, får jeg høre det samme, «You know, we are African men. We must be respected by women». Respekt i hans vokabular er underkastelse. Om han er en fruktselger, pastor eller ansatt i en internasjonal NGO, sier han det samme. Jeg er klar over at dette er en nesten frekk generalisering, men det er mitt generelle inntrykk etter 20 år i Afrika.

Nairobi har store avstander og jeg sitter ofte i en taxi. Jeg har i 15 år spurt taxisjåfører om hva de mener om politikk, familieliv og den generelle utviklingen. Når de skjønner at jeg har bodd her lenge, åpner de opp. En gjenganger er at ingen annen mann noen gang må se dem gjøre kjøkkenarbeid eller servere kona en kopp te. De kan til nød mate et barn hvis moren er ute og de ikke har hushjelp. Han tar sitt ansvar som hovedforsørger alvorlig, men kona kan ikke tjene mer enn ham. Da mister han innflytelsen i hjemmet.

Kvinner er nå i overtall på universitetene i Kenya og de scorer godt i karakterer. De går kanskje til et liv uten materiell nød, men hvor er de unge mennene som kan gi dem respekt, barn og et stabilt familieliv?