Oljeeventyret starter i 2011

HOIMA: Svart gull eller ­djevelsk forbannelse? Dette er spørsmålet miljøvernere og oljebyråkrater i Uganda stiller seg. De jobber på hver sin måte med å sikre at det nye oljelandet Uganda unngår «ressursfella» som andre fattige oljeland har havnet i.

Publisert

Olje for utvikling

• Norge har engasjert seg tungt i å styrke ugandiske oljemyndigheter gjennom Olje for Utvikling-programmet.
• Uganda er ett av ni hovedsamarbeidsland for Olje for Utvikling.
• For perioden 2009-2014 ­bidrar Norge med 80 millioner kroner.

Midt på savannen skyter en oljerigg i været; et høyt smalt tårn omgitt av konteinerbygg.
Vi er i Hoima, nordvest i Uganda, i nærheten av nasjonalparken Murchison Falls. Riggen drives av et polsk selskap som borer på oppdrag fra det britiske oljeselskapet Tullow.
De ansatte har jobbet intenst de siste månedene. Seismiske undersøkelser har slått fast at minst to milliarder fat olje ligger under bakken i området. Nå gjøres prøveboringer for å slå fast hvor det er lønnsomt å utvinne oljen.
67 mennesker fra ulike land jobber på riggen. Noen sover der, andre i konteinerleiren i nærheten eller i omkringliggende landsbyer. Det tar to uker å bore en letebrønn. Så forseg­les den, et gjerde settes opp omkring brønnen, og riggen flyttes videre. De siste årene har det blitt boret 41 letebrønner i området. I 38 av dem er det funnet olje, et svært høyt tall når det gjelder oljeleting.

Veivalg

Syed Feroze Shadid, den pakistanske borelederen fra Tullow, skryter av sine ansatte.
– De legger vekt på sikkerhet, kvalitet og kompetanse, sier han, og forklarer hvordan avfallet fra boringen lagres i plomberte kar som fylles igjen når de drar.
– Dette er et sårbart område. Vi kan ikke bruke vanlige teknikker for avfallshåndtering, forklarer Shadid.
Miljøvernere er skeptiske til at det bores i området i det hele tatt. Albertine-bassenget, der oljen befinner seg, er også et av Afrikas rikeste villmarksområder. Over halvparten av alle fuglearter som finnes på kontinentet lever her. Det gjør også en tredjedel av pattedyrartene og 40 prosent av sommerfuglene. Hva vil skje med dem dersom området blir målet for et nytt oljerush?
Oljefunnet stiller Uganda overfor viktige nasjonale veivalg, også på andre områder enn miljøvern. Det er funnet olje i 70 prosent av landets vernede nasjonalpark- og villmarksområder. Det handler om vekst eller vern, men også om oljenæringens interesser satt opp mot turisme, fiskeri og jordbruk i de oljerike områdene. Når oljeutvinningen starter til neste år, kan det være starten på store forandringer i landet. Men i hvilken retning?

Vil ikke være oljeland

– Uganda skal ikke bli et nytt Nigeria. Vi må unngå bli et «oljeland», insisterer Lawrence Kizza, direktør i Finansdepartementet.
To milliarder fat olje har ekspertene anslått at det er mulig å utvinne, ut fra dagens anslag over påviste petroleumsforekomster. De påviste gjenværende oljeressursene i Norge er til sammenlikning på cirka 30 milliarder fat.
For Uganda kan oljefunnet likevel være nok til å endre hele landets økonomi. Landet eksporterer i dag hovedsakelig jordbruksvarer og hadde i fjor et bruttonasjonalprodukt på knappe 1200 dollar per hode, omtrent 7200 kroner. Det tilsvarer hva en gjennomsnittsnordmann tjener i løpet av fem dager.
– Jeg tror mange ugandere forventer at vi kommer til å få masse penger og kunne løse alle våre problemer. Men selv om vi skulle få disse pengene, vil det være et etterslep. Vi kan ikke løse alt med det samme, sier Kizza.

Djevelens ekskrement

Lawrence Kizza er klar over at oljerike land i gjennomsnitt ikke kan vise til bedre økonomiske resultater enn andre. Olje kan være like mye en forbannelse som en velsignelse. Oljen kan kvele andre sektorer av økonomien, og de store og ofte uoversiktlige pengestrømmene kan fremme korrupsjon. Myndigheter som lever av olje framfor vanlige skatteinntekter ender lett med å lytte mer til oljeselskapene enn til sine egne borgere.
Det kan vekke bekymring i et land som allerede har et stort korrupsjonsproblem. Norge og en rekke andre giverland besluttet nylig å kutte i budsjettstøtten til Uganda. Årsaken var misnøye med at landet ikke hadde ryddet opp i høyprofilerte korrupsjonssaker.
Kizza er likevel optimistisk på økonomiens vegne. Transport av olje og utstyr vil kreve at infrastrukturen rustes opp. Det kan komme andre deler av næringslivet til gode, tror han.
– Oljen vil endre dynamikken i økonomien, men det er en engangsressurs. Vi må ikke utkonkurrere andre sektorer av økonomien eller leve over evne, sier Kizza.

Skjærer skånsomt i indrefileten

Ugandiske myndigheter arbeider nå med å etablere lover, forskrifter og rammeverk for petroleumsvirksomheten. Norge hjelper til.
– Det er positivt for et land å vite at det har store naturressurser, men disse skal utvinnes i et område som er selve indrefileten når det gjelder biologisk mangfold i Afrika. Ugandiske myndigheter er fast bestemt på at de skal bygges ut. Utfordringen blir å gjøre det på en så skånsom måte som mulig, sier Norads seniorrådgiver Ivar Aarseth.
Han er rådgiver for det norske Olje for utvikling-programmet, som har vært til stede i Uganda siden 2006. Norge har støttet oppbyggingen av en oljeadministrasjon og gjennomføringen av en nasjonal olje- og gasspolitikk. Hensikten er å bidra til at Ugandas oljeressurser kommer befolkningen til gode og at hensyn til miljø og mennesker blir ivaretatt.
– Vi prøver å bistå med at dette skal være et transparent system. Pengestrømmene skal kunne følges, sier Ivar Aarseth.
Samtidig har Uganda til nå ikke ønsket å slutte seg til EITI-initiativet, som er i ferd med å etablere seg som en internasjonal standard for åpenhet i land med store naturressurser.
– Vi vil fra Norges side ta opp dette med jevne mellomrom, lover Aarseth.

Skattekonflikt

– Vi har allerede fem til åtte prosent vekst i året, uten oljen. Oljeselskapene må ikke tro at de er frelsere. De griper mulighetene som er gjort tilgjengelige for dem, og kommer til å bidra til en allerede dynamisk vekstøkonomi, sier Ernest Rubondo som er direktør for tilsynsmyndigheten Petroleum Exploration and Production Departments (PEPD).
Han snakker i store bokstaver og virker heller ikke redd for å kjefte på store multinasjonale oljeselskaper.
– De burde komme hit med et mindreverdighetskompleks. Oljeselskapene ville først ikke tro at det var olje her. Vi har tatt store grep for å promotere sektoren. Oljeselskapene vil selvfølgelig fortelle historien annerledes, som om det var de som kom hit for å utvikle landet og gjøre ting riktig. De underdriver arbeidet vi har gjort, og det har gitt oss mindre respekt for dem, sier han.

Ugjennomsiktig olje

Både Kizza og Rubondo snakker varmt om viktigheten av å involvere sivilsamfunnet i beslutningene som blir tatt, akkurat som folkene bak det norske Olje for utvikling-programmet. Men føler sivilsamfunnet selv at de blir hørt?
– Både og, er svaret fra aktivisten Robert Ddamulira i WWF-Uganda. Han uttaler seg på vegne av paraplyorganisasjon for sivilsamfunnet, Civil Society Coalition for Oil in Uganda der WWF-Uganda sitter i ledelsen. Sammenslutningen er sterkt kritisk til deler av Ugandas oljepolitikk, og har blant annet presset på for større åpenhet rundt myndighetenes kontrakter med oljeselskaper. WWF har særlig vært opptatt av at oljeutvinningen skjer på en måte som tar hensyn til de vernede naturområdene, og at enda flere områder bør vernes.
– Koalisjonen er i ferd med å bli en respektert kraft i oljesektoren. Til og med regjeringen henvender seg til oss når den skal lage nye lover, forteller han.
Likevel frustreres Ddamulira av mangelen på åpenhet rundt oljen og oljepengene. Han viser fram et «sårbarhetsatlas» som WWF har produsert, med detaljerte oversikter over områder der de mener oljeutvinning vil være mer eller mindre skadelig. Det er et grundig stykke arbeid, men blir det tatt hensyn til?
WWF-lederen vet ikke riktig.
Beslutningsprosessen er ikke særlig åpen. Jeg kan ikke si sikkert om dette blir tatt hensyn til. Hvis vi hadde mer åpenhet, kunne vi ha spurt, svarer han.

Kritisk rapport

Det er «svært lite sannsynlig» at utvinning av oljeressursene vil føre til en positiv utvikling av økonomi, miljø og menneskerettigheter i regionen, hevder koalisjonen i en rapport, «Contracts Curse. Uganda’s oil agreements place profit before people», som ble sluppet tidligere i år. Rapporten hevder at oljeutvinningen vil bety større profitter for lokale eliter, men at den vil gi minimalt med inntekter til folk flest.
– Det er en god rapport, men jeg føler den kanskje blir litt ensidig, sier WWF-lederen om rapporten han selv rekker over skrivebordet.
Der kan man lese at «å utvinne millioner av fat olje under Vest-Uganda sannsynligvis vil øke fattigdommen, forstyrre den ugandiske økonomien, svekke andre sektorer av økonomien, inkludert jordbruk, øke menneskerettighetsbrudd, styrke militærets makt, øke spenningene over grensen med DR Kongo, skape nye helseproblemer for lokalsamfunn, øke lokal korrupsjon og dårlig ressurshåndtering, minske bestanden av ville dyr og forurense jorda, vannet og lufta.»
Strongman

Mangelen på åpenhet i det ugandiske statsapparatet bekymrer flere. Landets president Yoweri Museveni har sittet ved makten siden 1986, og har aldri vært særlig opptatt av innsyn, åpenhet eller demokrati. Makt, posisjoner og goder er blitt fordelt på bakrommet. Hva skjer når oljepengene begynner å strømme gjennom et i utgangspunktet lite gjennomsiktig politisk system?
– Myndighetene må bevise at de er til å stole på, at deres avgjørelser er transparente og fornuftige. Hvis vi har godt styresett, er det mer sannsynlig at miljøet vil bli bedre ivaretatt. I så fall kan oljen vise seg å være et gode for oss, mener WWF-leder Ddamulira.
Ernest Rubondo i oljedepartementet vedgår at det kunne blitt snakket mer åpent om hva som foregår.
– Dersom kommunikasjonsstrategien vår hadde vært på plass, hadde det vært bedre. Vi jobber med saken, men vi har vært opptatt med andre ting, sier han.

«Godt forberedt.»

Snart velger Uganda ny president – eller, kanskje mest sannsynlig, gjenvelger den gamle. Omtrent samtidig samles investorer og oljefolk i hovedstaden Kampala, og kort tid etter ventes oljekranene å skrus på. Rubondo er full av selvtillit for framtida.
– Verden er annerledes enn for 20 år siden. Man kan ikke ha en enehersker som Mobutu (Zaires tidligere diktator. Red.anm.) i dag. Myndighetene kan gjøre feil, men dette er et demokrati, og regjeringen står til ansvar for folket. Den gangen var oljeselskapene mer sofistikerte enn myndighetene. Nå er vi meget godt forberedt til å gjøre forretninger med oljeindustrien, sier han. 

Skattekonflikt forsinker utenlandsk engasjement

Flere internasjonale selskaper venter nå i kulissene og ønsker å ta del i det ugandiske oljeeventyret, men prosessen forsinkes av en skattekonflikt mellom Uganda og det britiske oljeselskapet Heritage.
Selskapet solgte nylig sine andeler i de ugandiske oljefeltene til Tullow Oil for 1,45 milliarder dollar. Feltet er anslått å inneholde 200 millioner fat olje. Den nye eieren ønsker imidlertid å selge størsteparten av andelene videre til franske og kinesiske oljeselskaper, men skattestriden har så langt gjort dette umulig.
Ugandiske myndigheter krever nærmere 400 millioner dollar i skatt på gevinsten av salget, et beløp Heritage ikke ønsker å betale. Myndighetene har nektet å godkjenne transaksjonen før skatten er betalt. Skattekonflikten har vært fastlåst i månedsvis, og utfallet av den var fremdeles ukjent da Bistandsaktuelt gikk i trykken.
– Det er slik oljeselskaper opererer i Afrika. De har sluppet unna med tyveri. De trodde vel at dette bare var «nok et afrikansk land». Det er arrogant av dem, sier Ernest Rubondo som er direktør for tilsynsmyndigheten Petroleum Exploration and Production Departments (PEPD). 

Powered by Labrador CMS