Katolikker i Tanzania deltok i en minnegudstjeneste 29. oktober for de flere hundre drepte, skadde og forsvunne etter valgvolden i 2025.

Meninger:

Tanzania: Aukrust svarer ikke på det vanskeligste spørsmålet

Det handler om troverdigheten til norsk bistands- og menneskerettighetspolitikk, skriver forskere ved Chr. Michelsens Institutt.

Publisert

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

I sitt svar i Panorama forsvarer utviklingsminister Åsmund Aukrust Norges fortsatte skattesamarbeid med Tanzania. Han viser til gode resultater, styrket risikohåndtering og behovet for dialog. Men det sentrale spørsmålet står ubesvart: Hvilke konkrete konsekvenser har den alvorlige demokratiske tilbakegangen i Tanzania fått for det norske samarbeidet?

Spørsmålet er særlig aktuelt fordi menneskerettighetsbruddene ikke opphørte etter det omstridte valget i oktober 2025. Politisk undertrykkelse, vilkårlige arrestasjoner og overgrep mot opposisjonelle og regimekritikere fortsetter. Samtidig viderefører Norge sitt institusjonelle samarbeid med landets skattemyndigheter.

Vi er enige med Aukrust i at Tanzania trenger velfungerende skatteinstitusjoner. Skatteinntekter er avgjørende for å finansiere offentlige tjenester, og langsiktig faglig samarbeid kan bidra til mer profesjonelle og rettferdige skattesystemer. Men resultatene Aukrust viser til, besvarer ikke vår kritikk.

Dokumenterer ikke effekten av norsk bistand

Økte skatteinntekter forteller lite om skattesystemet er blitt mer rettferdig, transparent og ansvarlig overfor innbyggerne.

Aukrust trekker fram at skatteinntektene på Zanzibar økte fra 9 til 12 prosent av BNP mellom 2018 og 2024, og at de samlede inntektene mer enn doblet seg. Tallene presenteres i omtalen av Skatteetatens kapasitetsbygging av Zanzibar Revenue Authority (ZRA).

Men økte skatteinntekter kan ikke uten videre tilskrives norsk bistand. Skatteinngangen påvirkes av økonomisk vekst, turisme, prisutvikling, endringer i skatteregler, politiske prioriteringer og en rekke andre forhold.

Statsråden viser selv til økt merverdiavgiftsinnkreving i hotellsektoren. Det kan skyldes bedre skatteadministrasjon, men også vekst i turistnæringen og endringer i skattegrunnlaget.

Vi betviler ikke at norsk faglig bistand kan ha gitt verdifulle resultater. Men uten analyser som skiller effekten av norsk bistand fra andre forhold, vet vi ikke hvor mye av inntektsøkningen som skyldes norsk kapasitetsbygging.

Enda viktigere: Økte skatteinntekter forteller lite om skattesystemet er blitt mer rettferdig, transparent og ansvarlig overfor innbyggerne.

Hva er faktisk endret?

Aukrust skriver at Norge har styrket risikohåndteringen og lagt større vekt på åpenhet, ansvarlighet og antikorrupsjon. Han viser også til OECDs retningslinjer for bistand til land i demokratisk tilbakegang.

Dette er positivt. Men hva er konkret endret i samarbeidet med skattemyndighetene på Zanzibar og fastlandet? Er aktiviteter endret eller fjernet? Er nye kontrollmekanismer innført? Og hvilke risikovurderinger ligger bak beslutningen om å inngå en ny fireårig avtale med ZRA?

Statsråden skriver at Norge kan endre, redusere eller stanse samarbeidet dersom skattesystemet brukes til å ramme politiske aktører, medier eller organisasjoner. Men må slikt misbruk først dokumenteres før Norge handler? Eller bør en begrunnet risiko for at styrket administrativ kapasitet brukes til politisk kontroll, i seg selv være tilstrekkelig til å revurdere samarbeidet?

Dette er ikke detaljer i bistandsforvaltningen. Det handler om hvordan norske myndigheter omsetter menneskerettighetshensyn til praktiske beslutninger.

Hvorfor velger Norge en annen vei?

Det handler om troverdigheten til norsk bistands- og menneskerettighetspolitikk.

Debatten bør også handle om hvilke politiske signaler Norge sender gjennom sitt fortsatte institusjonssamarbeid med myndigheter som står bak alvorlig og vedvarende undertrykkelse.

Etter militærkuppet i Myanmar i 2021 frøs Norge stat-til-stat-samarbeidet, men fortsatte bistanden til befolkningen gjennom andre kanaler. Begrunnelsen var at norsk bistand ikke skulle styrke militærregimets institusjoner.

Situasjonen i Tanzania er forskjellig fra Myanmar. Men også i Tanzania står myndighetene bak alvorlig politisk undertrykkelse.

EU har valgt å kanalisere et nytt bistandsprogram på 156 millioner euro utenom Tanzanias offentlige finansielle systemer, blant annet gjennom private og ikke-statlige aktører. Omleggingen kommer etter omfattende internasjonal kritikk av menneskerettighetsbrudd, demokratisk tilbakegang og volden rundt valget i oktober 2025.

Dette viser at alternativet ikke nødvendigvis er å avslutte bistanden, men å endre hvordan den gis.

Aukrust argumenterer for at norsk tilstedeværelse gir muligheter for dialog. Det kan være riktig. Men dialog er et virkemiddel, ikke et mål i seg selv. Hvilke konkrete resultater har dialogen gitt, og når må hensynet til menneskerettigheter veie tyngre enn ønsket om å opprettholde samarbeidet?

Sterkere stat ikke nødvendigvis bedre styresett

Det grunnleggende dilemmaet er at styrket statlig kapasitet ikke automatisk gir bedre styresett.

En skatteadministrasjon kan bli mer effektiv uten å bli mer rettferdig eller ansvarlig. Når opposisjonen undertrykkes, medier begrenses og sivilsamfunnet svekkes, reduseres også innbyggernes mulighet til å kontrollere hvordan staten bruker sine ressurser.

Vi argumenterer ikke for at Norge skal trekke seg ut av Tanzania. Tvert imot kan støtte til sivilsamfunn, uavhengige medier, forskning og andre ansvarliggjørende institusjoner være viktigere enn noen gang.

Aukrust har forklart hvorfor Norge ønsker å fortsette skattesamarbeidet. Men han har ikke forklart hvilke konkrete endringer den alvorlige politiske utviklingen har ført til, eller hvor grensen går for fortsatt norsk støtte til statlige institusjoner.

Når Norge stanser institusjonssamarbeid i Myanmar, men viderefører det i Tanzania, må regjeringen kunne forklare hvilke prinsipper og risikovurderinger som begrunner de ulike valgene. Spørsmålet er ikke bare hvilke resultater norsk skattebistand gir, men hvilke grenser Norge setter for samarbeid med stadig mer autoritære regimer.

Det handler om troverdigheten til norsk bistands- og menneskerettighetspolitikk.

Powered by Labrador CMS