Afrika online

Det er snart 20 år siden jeg ble rundlurt av en herremann som var dårlig til beins. Mitt lille reisedrama skjedde i Tanzanias havneby Dar es Salaam. Han levde som pengeveksler og lurte på om jeg trengte hans tjenester. Dette var på reisesjekkens tid, jeg takket ja og falt for det eldste trikset i boka: Øverst i en solid seddelbunke ligger en anselig mengde store sedler. Resten av bunken består av en anselig mengde sedler som er lite eller ingenting verdt.

Innen jeg oppdaget det var mannen for lengst borte. Dårlig til beins var han for øvrig heller ikke da vi avsluttet våre forretninger.

Det var slett ikke bare å få varslet banken i Norge. Uten mobiltelefon og internett var sjekkene for lengst veklset inn før min fortvilede beskjed nådde gamlelandet. Med en flybillett som det eneste jeg hadde av stor verdi måtte jeg kort tid etter gjøre vendereis til Norge. Slik er det ikke i dag. Det er Mastercard som gjelder. Blir noe stjålet er det bare å sende en tekstmelding eller koble seg opp på trådløst nettverk på Ipaden. Innen tre år vil 69 prosent av alle mobiler på det afrikanske kontinentet være tilknyttet internett. I Tanzania er det over 200 000 facebookbrukere, tallet øker fra dag til dag.

Jeg kommer tilbake til Dar es Salaam i 2011. Murklossene minner om spøkelsesbygg signert Sovjet-tiden. Trafikken forteller at flere har kjøpt seg biler. Midt i rushen kan det ta smertefullt langt tid å komme seg fra flyplassen. Trafikkpolitiet gjør ikke saken bedre, vet taxisjåføren å fortelle.
Bråket, støvet og den intense varmen – litt flere moderne bygg, flere varer tilgjengelig. Dar es Salaam ser på overflaten ut som havnebyen har gjort de siste årene. Det samme gjør Old Stone Town på Zanzibar. Lokal frustrasjon over turistenes frivolitet kommer med mellomrom til syne ved at utsalgssteder for alkohol brennes ned. Det skjedde for to tiår siden også. Men når alt kommer til alt er de reisende velkomne til det muslimske ferieparadiset. Nettopp fordi de utgjør 45 prosent av inntektene på krydderøya.

Jeg setter meg i strandkanten, skrur på PCén og ser til min overraskelse at jeg er online. Her? Ved foten av det indiske hav, med bølger som slenger seg frekt nærme solsenga jeg har satt meg på?
Jo da. Her er det bare å logge seg på. I fredens kveldsstund kommer brutale nyheter fra Egypt. Titusener demonstrerer mot president Hosni Mubarak. Kolleger er blitt angrepet og frastjålet utstyr. Dagbladet har livestudio hvor hendelser oppdateres minutt for minutt. Man kan da ikke bare logge av å gå glipp av verdenshistorie?

Kvelden går med til jobbing og hyppige blikk på nettavisene. Dagen etter går turen til Pemba, en førstereise, noe som alltid er like spennende. Utvalgte får beskjeden om at jeg trolig er HELT offline de neste dagene. Jeg gleder meg i grunnen til det. Husker ikke sist. Lange svette dager med spennende intervjuer. Enkel middag, en kald øl og en oppladet PC for å laste ned og redigere bilder, skrive litt. Se på stjernene, høre litt på bølgene, la lydene og luktene kvelden byr på synke inn i fredelig harmoni.

Klisjeene fyker gjennom hodet der jeg har plassert meg i et ukomfortabelt sete hos flyselskapet Coastal Air. Klisjeene blir ikke mindre når vi flyr over asurgrønne rev, et hav så rent at selv på himmelsk avstand, så avsløres noen av hemmelighetene. Jeg er på vei til det uberørte, tenker jeg fornøyd.

Og uberørt er det på Pemba. Gjennom reiser i landsbyer, til havna og hovedstaden ser jeg ikke en annen turist. Hvordan øya vil forandre seg er uvisst, det eneste som er sikkert er at den vil forandre seg.
Men enn så lenge – fredelig. Pemba er uberørt av den bråkete verden utenfor. Fram til desember 2010 har de sågar ikke hatt tilgang til elektrisitet annet enn via generatorer. Nå er det strøm fra en sjøkabel laget i Halden.

Når den første svette dagen er over, rusler jeg de 30-40 meterne med landgang ut til restauranten som ligger i havet. Bølgene skvulper, en svulmende sol er i ferd med å slokne. En liten stund lar jeg jobb være jobb, bare nyter å være til, nyter naturen og de afrikanske nattelydene.
Det er spektakulært.

Når jeg bestemmer meg for å skru på PCén og ha kontortid i paradis er jeg glad for å kunne skrive og like glad og like sikker på at ingen kan nå meg. Men samme melding som jeg fikk på Zanzibar kommer fort opp. Vil du koble deg på Misali-nettverket?

Jeg reagerer instinktivt. Nyhetsjunkien i meg er nysgjerrig på verdenshistorien som utspiller seg i Midt-Østen. Mail må sjekkes og responderes på. Facebook må sjekkes og oppdateres. Megabytene flyr effektivt fra tre forskjellige faner kort tid etter. Det nytter ikke å si til sjefen at jeg slett ikke er tilgjengelig. Her er jeg mer online enn på en kafe i Oslo!

Mobiltelefonen ringer. Mor på snart 70 år vil chatte og høre om alt er bra. Jo da, det er det, svarer jeg litt småstresset mellom multitaskingen på sosiale medier, photoshop og Dagbladet livestudio. Et par av de andre gjestene snakker hektisk i telefonene sine.

Bølgene fortsetter å skvulpe, stjernene lyser. Jeg ser det knapt. Verden er altfor nærme, alt for pulserende der jeg sitter i havgapet på den faktisk utrolig eksotiske øya. Etter nesten tre timer er PCén tom for strøm. Frihetsforkjemperne er fremdeles på Tahrir-plassen. Mail er besvart, mor er fornøyd og en god dont arbeid er begått.

Jeg ser utover, lyset når noen meter, småfisk spreller muntert, ellers er det stummende mørke. Jeg hører bølgene igjen. Ser på stjernene. Og jeg tenker at noe er borte når selv den mest bortgjemte øya i det indiske hav har superrask trådløs tilkobling. Opplevelsen blir aldri like uskyldsren når det blir like viktig å fortelle omverdenen om paradistilstanden i omgivelsene som å nyte omgivelsene.
Afrika er online.
Å leve uten internett – med andre ord twitter, facebook og nettaviser er i fremtiden en øvelse i selvdisiplin. Jeg vet jeg ikke har den disiplinen. Og med det vet jeg at jeg må omforme min tidligere definisjon av magi. Verden er ikke som før.

Samfunnet forlanger at vi skal være online – alltid.
Og nå blir det stadig færre steder å unnslippe.