Hjelp til en kaotisk hverdag

– FN må gjøre noe så ikke bare borgerskapet beriker seg på pengene og nødhjelpen som kommer til Haiti, sier Daniel Voltaire.

Han og mange andre er samlet i slumområdet Bel Air i Port-au-Prince for å starte en demonstrasjon opp til den rike forstaden Petionville. Demonstrasjonen begynner med en voodoo-sermoni i den hete solen. Et merke tegnes på bakken for å spre budskapet i alle himmelretninger, et bål tennes, og fra menneskemengden som danser rundt lyder et taktfast og melodiøst: Martally må gå, Martally må dø. Det hersker en bred enighet om at president Michel Martally er en marionett for USA og andre krefter, mot de fattige i Haiti.

Ledet av en gruppe unge racin-musikere går demonstrasjonstoget nedover i slumområdet. Lengst ned mot vannet kommer en annen gruppe på flere hundre mennesker løpende og dansende. Alle smelter inn i et langt buklene tog i de trange, stinkende gatene. Toget strømmer forbi noen blokker som har stått gjennom jordskjelvet for fire år siden.

– Der kan dere se hva Aristide gjorde for de fattige i Haiti. De bygningene står ennå og gir trygghet og tak over hode til flere hundre mennesker. Martally har ikke gjort noen ting for oss, roper Voltaire.

Flere tusen mennesker går, løper, danser gjennom gatene oppover i Delmas-området for å vise sin misnøye og frustrasjon. Innimellom ligger marihuanarøyken som et tykt teppe over demonstrasjonstoget. Den tradisjonelle rommen inntas i rikelig mengder, ispedd stadige oppfordringer om presidentens avgang og en rettferdig mulighet til et liv med skolegang, helsetjenester og arbeid. Langt frem i toget løper flere unge menn med en hvit kiste med Martallys navn. Kista brennes etter flere timers ferd gjennom byen. Målet for demonstrasjonen denne gangene er Den dominikanske republikks ambassade. Godt innenfor barrikadene står det flere lastebiler med FN-soldater. De blåhjelmete soldatene som er fra Jordan står og røyker, tar bilder av hverandre og fleiper. De ser ut som de slapper av med å være siste skanse, hvis det lokale politiet ikke selv klarer stoppe demonstrantene. De kan trygt slappe av. Etter en hel dag, løpende i den stekende solen, er alt over etter at politiet har fyrt av noen stråler fra en vannkanon og et par tåregassgranater. Kanskje er hovedpoenget med demonstrasjonen å vekke den fattige majoriteten av befolkningen, og troen på å bli hørt av den lille eliten som holder til i Petionville heller lav.

Frank, en representant for den forsvinnende lille middelklassen på Haiti, en it-konsulent med jobb, juristkone og to barn, uttalte det slik: demonstrasjonene har foregått i 25 år. Jeg kan ikke se de har hjulpet mye. Vi må nok bruke andre midler for å få et bedre styresett og en lettere hverdag for haitiere. En begynnelse hadde vært en rettferdig tilgang til jobber.

Restene etter et jordskjelv

Journalistene og mange av nødhjelpsorganisasjonene har dratt videre. Ni milliarder amerikanske dollar i nødhjelp har bidratt til opprydning og noe rekonstruksjon. Ennå bor likevel 170 000 mennesker i leire.

Olette Fellisma er en av disse. I leiren der hun bor med familien er det er bare noen få telt og skur igjen. Plassen rommet over 300 familier i perioden 2010 til 2013. På grunn av miljøhensyn, fare for vold og trusler fra landeierne og generell mangel på basistjenester, jobber blant annet den Internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) med myndighetene for å gi de resterende familiene muligheten til å flytte.

– Vi vil gjerne flytte, men da de var her for å registrere familier var jeg på sykehuset med barna, sier Olette mens hun titter over mot en av de få naboene.

Naboen til Olette får hjelp av familiemedlemmer til å rydde de siste eiendeler inn i en taptap, en slags pickup hun har fått penger til å leie for flyttingen. Selv noen slitte murstein skal med.

– Det er ikke lenger trygt å bo her. Teltene gjør at man ikke har beskyttelse mot folk som vil en vondt, når alle snart har flyttet er man også helt alene, sier Olette.

Det er over et år siden Røde Kors og andre organisasjoner stoppet å levere mat og medisiner til denne leiren. Det samme gjelder de fleste leirene. Olette og familien lever av det lille de kan tjene på å selge bønner og erter i veikanten. 

– Mitt håp for meg og barna er at vi kan bli registrert slik at vi kan få penger til å leie et rom eller en leilighet. Det vil gjøre livet mye lettere og tryggere, sier Olette.

I en leir på den andre siden av Port-au-Prince skal IOM begynne arbeidet med å registrere beboere slik at de kan få penger til å leie et sted de neste to årene. Det er ennå 233 familier som lever i den bratte skråningen ved en av hovedveiene. Beboerne må selv finne et sted og forhandle pris. Når de kan bevise leieforholdet får de penger til å leie. Mellomlegget mellom bolig og tilskudd får de beholde, en mekanisme for å holde prisene nede.

- Endelig blir det mulig for folk å flytte herfra. Dette er ikke et bra sted å bo. Stadig oftere sender landeieren folk for å true beboerne. De river telt og er voldelige for å få oss til å flytte. Problemet er jo at mange ikke har noe sted å flytte til, sier Almoza. Han er komitéleder for leieren. I begynnelsen var de 15 stykker i komiteen, nå er de 8 igjen som skal passe på og trygge alle beboerne.

Det andre Haiti

Det er estimert at rundt to millioner av befolkningen på ni millioner bor i hovedstaden i Haiti. Store deler av befolkningen bor på bygda i det fjellrike landet. Idet man kjører ut av den kaotiske byen blir tempoet roligere. Veien nedover mot de sydlige provinsene er asfaltert og lenge er det to felt i hver retning, der bilene faktisk holder seg til det. Oppover i fjellene på den svingete veien mot Jacmel på sydkysten ser man avskogingen og det utarmede jordsmonnet blotter seg i fjellveggene. Når man kjører inn i byen er det stille, veiskilter forteller hvor man er og skal, og menneskene ser ut som de gjør annet enn å selge ting i veikanten midt på dagen. Husene forteller om kolonitiden med sine slitte fasader. På tross av det velbrukte preget på bygningene er det få har de tversgående revnene som er vanlige etter jordskjelv. Det karibiske havet ligger blågrønt og innbydende nedenfor den nylagte strandpromenaden. Likevel ser man ikke for seg turistene komme strømmende til med det første. Stranden flyter over av søppel på den sorte, forurensede sanden. Langs elveløpet som går ut i havet jobber man med å brenne søppel. Det er et yrende liv langs elva i kveldingen og mange som bader etter en lang, varm dag. Patric står og graver i elveleiet. Etter å ha bygd opp sitt eget hus etter jordskjelvet tjener han nå penger på å skaffe sand til konstruksjon av andre bygninger. Hver morgen kommer han ved 7-tiden og jobber til han ikke orker mer eller det blir mørkt ved 19-tiden. Han får 25 gourdes (3,50 kroner) for hver kubikkmeter han leverer og leverer som oftest to kubikkmeter hver dag.

Danash står noen meter bort og har tatt med seg motorsykkelen sin for en vask i elva.

– Jacmel har utviklet seg de siste årene. Flere og flere av vennene mine har jobb, enten innen konstruksjon eller så kjøre de mototaxi. Forhåpentligvis blir det enda flere jobber når utbyggingene av strandområdet er ferdig, sier Danash.

Han er selv musiker og lager både rap og racin-musikk. I tillegg tjener han penger på å bruke motorsykkelen sin som taxi. Selv om Danash synes livet i Jacmel er roligere og bedre enn i Port-au-Prince vil han ut av etter hvert.

- Jeg vil gjøre suksess med musikken min. Da må jeg ut av dette landet, til USA eller Europa, sier Danash.