Bokanmeldelse:
Et velment sammensurium
Denne antologien er en merkelig blanding av løse tanker, utopiske ideer, moralistiske prekener og saklige innspill.
Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.
For en kritiker kan det være et dilemma hvordan man skal vurdere en bok der intensjon og budskap er de aller beste, men der det skorter på den litterære gjennomføringsevnen. Eller sagt på en annen måte: Skal man anmelde prosjektet eller prosaen?
Hva gjør vi nå? er et slikt eksempel. Både retning og kvalitet hopper og spretter til alle kanter, samtidig som det er lett å ha sympati for bokens grunnleggende budskap. Det handler om å finne veier ut av klimakrisen, og gjerne på en måte der Norges oljeformue kan spille en konstruktiv rolle.
Innvendingene til tross: Det er også mulig å finne interessante og konstruktive ideer i denne boken. Særlig interessant synes jeg det er å lese om hvordan det såkalte Klimainvesteringsfondets engasjement i utviklingsland gir så stor avkastning både klimamessig og økonomisk.
Sindre Hovdenakk, anmelder av Hva gjør vi nå?
Klimaaktivister, middelaldrende synsere og eldre byråkrater
Boken er initiert av Redd Barna, og redaksjonen har funnet fram til en bred vifte av bidragsytere. Det er, for å si det forsiktig, ingenting å si på mangfoldet blant de 35 som har skrevet og tegnet.
På en måte kan det selvfølgelig være forfriskende med en bok der unge klimaaktivister, middelaldrende synsere og eldre byråkrater samles mellom to permer.
Men jeg synes redaksjonen har gjort det unødvendig vanskelig for de presumptivt unge leserne av denne boken å orientere seg i tekstmengden. Det hele begynner for eksempel med en liten tekst av Ahmed Mamow som vil «roaste» oss, det vil si vekke opp leseren.
Deretter en fleipete tegneserie av Noor Hoelsbrekken Eckhoff, fulgt av en alvorlig tekst der den unge miljøaktivisten Sofie Sinnes forteller om hvordan hun har vært i ferd med å resignere, fordi alt tilsynelatende går feil vei uansett.
Så kommer en tekst (på engelsk) av 17 år gamle Haruka Shing fra Vanuatu, en øy som er akutt truet av havstigningen.
Tekstene fremstår vilkårlig prioriterte
Bla om, og der kommer Dag O. Hessens tekst om Oljefondets viktige rolle, både faktisk/økonomisk og symbolsk, før Mads Harlem og Mette Bjerkaas bidrar med en tekst om hvordan klimaendringene hører naturlig inn under Barnekonvensjonens intensjon.
Slik kunne jeg fortsatt å ramse opp bidragene, men poenget er altså at tekstene, til tross for en forsøksvis tematisk inndeling, fremstår som vilkårlig prioriterte. Fargerikt fellesskap kalte vi det en gang i tiden, men spørsmålet er om det er et godt nok redigeringsprinsipp.
Det litt tilfeldige, for ikke å si rotete, inntrykket jeg sitter igjen med handler selvsagt også om den språklige kvaliteten. Men jeg ser samtidig det urimelige ved å skulle underlegge unge, utprøvende skribenter de samme kvalitetskrav som profesjonelle fagfolk.
I tillegg lurer jeg på hva som er motivasjonen for å gjengi flere av bidragene på engelsk. Har man ikke tatt seg råd til å oversette, eller er det meningen at leseren skal øve på engelsken sin underveis?
Om ikke annet så er i hvert fall mangfoldet godt ivaretatt i denne boken. Og kan den bidra til å bevege verden et museskritt framover, så er det bare å applaudere.
Sindre Hovdenakk, anmelder av Hva gjør vi nå?
Bidrag laget av ChatGPT
Fire av bokens bidrag er skrevet av vinnerne av en tekstkonkurranse, men når jeg ser at det ene av dem er laget ved hjelp av ChatGPT føler jeg meg nærmest lurt.
Innvendingene til tross: Det er også mulig å finne interessante og konstruktive ideer i denne boken. Særlig interessant synes jeg det er å lese om hvordan det såkalte Klimainvesteringsfondets engasjement i utviklingsland gir så stor avkastning både klimamessig og økonomisk.
Hans Jacob Huun Thomsen fra Civita kommer med et konstruktivt innspill om å bruke en kvart prosent av Oljefondet til slike klimainvesteringer. Med tanke på at fondet per i dag utgjør 20 000 milliarder kroner burde vi kanskje tatt oss råd til det?
Konkrete innspill, heller enn velmente appeller
Leder for Norfunds Klimainvesteringsfond, Bjørnar Baugerud, følger opp med en konkret gjennomgang av hvor effektivt slike investeringer fungerer. Samtidig som han tar høyde for de strukturelle utfordringene og de etiske dilemmaene fondet står overfor i arbeidet sitt. Likevel er artikkelen hans nærmest som en marsjordre. En oppfordring til handling.
Også filosof og samfunnsdebattant Aksel Braanen Sterri er opptatt av hvordan investeringer i utviklingsland er det aller mest effektive vi kan gjøre for å motvirke ytterligere eskalering av klimakrisen. Derfor argumenterer han for at det er riktigere å bruke mer penger nå, i stedet for å spare til kommende generasjoner. Til tross for et litt kronglete språk, får han fram interessante dilemmaer.
Kanskje er det alderen som spiller inn når jeg synes jeg får mer utbytte av konkrete innspill som dette, enn av velmente appeller som spiller på ungdommens utålmodighet.
Om ikke annet så er i hvert fall mangfoldet godt ivaretatt i denne boken. Og kan den bidra til å bevege verden et museskritt framover, så er det bare å applaudere.
