Meninger:
Bistandsaktører tar imot oljemillioner – og gjør seg selv en bjørnetjeneste
Hemmeligholdte avtaler gir bistandsorganisasjoner millioner fra oljeselskap. Samtidig bidrar de samme kreftene til å drive mennesker på flukt.
Samfunnsdebattant
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Flyktninghjelpen og Røde Kors utfører mye godt arbeid og gir uunnværlig hjelp i flere kriser. Når organisasjonene får inn mer penger, kan de hjelpe flere.
Gjennom avtalene med Equinor mottar organisasjonene 20 millioner kroner hvert år.
Åpenbart er det bra at disse to organisasjonene får hjulpet flere mennesker i nød, men veier den kortsiktige hjelpen opp for de langsiktige utfordringene?
Vinnerne av Petrogandaprisen 2025
Petrogandaprisen fra Klimakultur ble delt ut til de som har fremmet fossilindustriens interesser i Norge på den mest kritikkverdige måten, og ble i 2025 vunnet av Røde Kors og Flyktninghjelpen.
Harvard-professor og klimaekspert Naomi Oreskes kalte Equinor-avtalen til vinnerne «fundamentalt umoralsk», og beskrev finansieringen slik: «Dette er en slags grønnvasking der selskaper som gjør skade prøver å rydde opp i omdømmet sitt.»
Institute for Economics and Peace (IEP) anslår at det vil være over én milliard klimaflyktninger innen 2050. Siden fossilindustrien er hoveddriveren av klimakrisa, dukker det opp store spørsmålstegn ved at organisasjoner som Flyktninghjelpen og Røde Kors har et samarbeid med Equinor.
Ved å ta imot oljepengene eksponeres de for flere problematiske aspekter: grønnvasking, hemmelighold, skadelige forpliktelser og selvsensur.
Åpenhet og transparens
Panorama Nyheters podkast «Verdensproblemer» hadde nylig Jan Egeland på besøk. Han kom med velrettet kritikk mot aviser som fremstiller navn i Epstein-filene som representanter for norsk bistand. Det er de jo overhode ikke. Likevel løfter Epstein-filene temaene åpenhet og transparens i samfunnsdebatten når vi ser hvor stor skade hemmelighold kan føre til.
Norge jobber for å heve de globale standardene innen transparens og åpenhet, både gjennom utviklingsfinansiering i Verdensbanken og International Development Association, samt andre initiativer som Extractive Industries Transparency Initiative.
Når Equinor-samarbeidet problematiseres, vil en naturlig respons være å vise frem avtalene og de etiske evalueringene.
På min henvendelse om å få innsyn i avtalen, skriver Flyktninghjelpen derimot at: «På grunn av konkurransehensyn kan vi dessverre ikke dele avtalen», og at de «har gjort en etisk vurdering og balansert de ulike hensynene i henhold til våre etiske retningslinjer». Hvordan det er tatt hensyn til eller balansert, er hemmelig.
Røde Kors har svart noe selvmotsigende på mine spørsmål at: «Vi er helt åpen om at vi har inngått samarbeidet», samtidig som de skriver at: «Vi har ikke anledning til å dele interne dokumenter eller inngåtte avtaler eksternt», og at det er «i tråd med vanlig forretningsskikk».
Om de likevel velger å samarbeide med oljebransjen, bør vi som givere i det minste kunne forvente åpenhet fra Flyktninghjelpen og Røde Kors.
Problematiske avtaler
Det er godt dokumentert at oljeselskaper bruker slike avtaler til å renvaske sitt rykte for alle mulige kritikkverdige situasjoner, som for eksempel oljas rolle i klimakrisa. Her kan avtalene i seg selv også være svært problematiske.
For eksempel Equinors tidligere avtale med Vitenskapsmuseet i London. Vitenskapsmuseets ytringsfrihet ble svekket ved at avtalen ikke tillot museet å kritisere eller si noe som kunne skade Equinors omdømme. Altså kunne ikke vitensenteret hatt en fullverdig utstilling om klimakrisa og klimakollaps uten å bryte avtalen.
Flyktninghjelpen har svart på mine henvendelser med at avtalen deres med Equinor «sikrer vår uavhengighet og mulighet til å fritt drive vårt politiske påvirkningsarbeid», men når detaljene ved avtalen holdes hemmelig, kan vi ikke være sikre.
Selvsensuren
Det er vanskelig å bevise selvsensur, men vi vet det oppstår uformelle bindinger, fordi hjelpeorganisasjonene naturlig nok ønsker å fortsette å motta penger. Ved å kritisere en giver, spesielt i millionklassen, risikerer man å miste støtten. Dermed tenker man seg ofte ekstra godt om eller unngår å komme med kritikk.
På mitt spørsmål om hvordan Røde Kors vil fortsette sitt klimaengasjement til tross for støtten fra Equinor, skriver de: «Vi jobber videre med klimaoppfølging fra vår side, og det handler mye om vår innsats internasjonalt og med beredskap i Norge. Videre jobber også vi med politisk påvirkning, og i den forbindelse helt konkret med en høringsuttalelse til saken fra lavutslipputvalget.»
Organisasjonene er selvfølgelig ikke en fiende i klimakampen på samme måte som Equinor. Men selv om de svarer at de vil fortsette sitt klimaengasjement, unngår de å svare på enkle spørsmål om klimakrisa.
På mine spørsmål om «hovedgrunnen til at folk kommer til å være på flukt fremover» eller «hvilken industri har mest skyld» har de enten svart med taushet eller med at «Flyktninghjelpen ikke har noen flere kommentarer».
Bjørnetjenesten
Energianalytiker og grønnvaskingsekspert Ketan Joshi sier at: «Røde Kors og Flyktninghjelpen burde ikke ta imot penger fra et selskap som helt spesifikt bidrar til å forverre den typen katastrofer de kjemper for å redde folk fra.»
Hva kan vi givere gjøre?
Vi bør gi mer penger til Flyktninghjelpen og Røde Kors! Bidrag til det norske bistandsarbeidet er noe av det mest effektive vi kan gjøre for å bekjempe fattigdom og hjelpe flyktninger.
Til tross for at Røde Kors og Flyktninghjelpen kan yte ekstra hjelp med pengene fra Equinor, gjør de en stor bjørnetjeneste til alle fremtidige klimaflyktninger, når oljeselskapene bruker avtalene til å grønnvaske olja og øke risikoen for at det blir flere flyktninger i fremtiden.
Dette bør vi som givere kreve at avvikles.
Om de likevel velger å samarbeide med oljebransjen, bør vi som givere i det minste kunne forvente åpenhet fra Flyktninghjelpen og Røde Kors.
