Skal kapitalen nå de fattigste, må risikoen ned

Toril-Iren Pedersen Toril-Iren Pedersen

Direktør ved UNDP Global Policy Centre for Governance

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Både FNs «finansiering for utvikling» og den norske regjeringens «Prosjekt Vendepunkt» peker på behovet for mindre fragmentering i bistanden, sterkere nasjonalt eierskap og et tettere samspill mellom offentlig politikk og privat kapital.

Men dette krever et skifte. Vi kan ikke diskutere mobilisering av privat kapital uten å snakke om de grunnleggende styresettforutsetningene. 

Det er nemlig forutsigbar forvaltning, fungerende institusjoner og tydelig ansvarlighet som legger til rette for at privat finansiering bidrar til bedre offentlig finansiering og forvaltning.

Tillit skapes i dette samspillet. Derfor må styresett løftes fra å være et parallelt utviklingsspor til å bli en kjernekomponent i finansieringsagendaen, både privat og offentlig.

Kapitalen flyter ikke dit behovene er størst

Utfordringen i utviklingsfinansiering er ikke tilgang på kapital, men tilgang på investerbare muligheter.

FNs rapport om bærekraftig finansiering av utvikling i 2026 viser at direkte utenlandske investeringer falt med 11 prosent i 2024, og tre fjerdedeler av alle investeringene gikk til 10 land med voksende økonomier. Blandet finansiering, en kombinasjon av privat og offentlig investering, mobiliserer derimot først og fremst til mellominntektsland. 

Det er fire ganger mer privat kapital som går til mellominntektsland enn til de minst utviklede og mest sårbare landene til sammen.

Dette er ikke tilfeldig. Privat kapital og investorer reagerer på risiko, og mye av denne risikoen handler om styresett. Usikkerhet knyttet til uforutsigbare rammevilkår, svak etterlevelse av kontrakter, manglende åpenhet, korrupsjon og uforutsigbare skatteregimer gjør at prosjekter ofte stopper før de når finansieringsbeslutning.

Nå samler FNs medlemsland seg til Finansiering for utviklingsforumet i New York 20.–24. april.

«Risiko» knytter sammen tiltak rettet mot styresettreform og privat finansiering, og det er på tide å stille et mer grunnleggende spørsmål: Har vi forstått risiko riktig? Og hva er egentlig den mest effektive måten å redusere den på?

Investering i styresett reduserer risiko

Bistand brukes i økende grad til å redusere risikoen for privat sektor som ønsker å investere i utviklingsland eller for å fremme bærekraftsmålene.

Dette kan være nødvendig på kort sikt, men langt fra tilstrekkelig for å få privat finansiering til å flytte dit den trengs mest. Når vi bruker risikoavlastning for privat sektor på enkeltprosjekter, behandler vi symptomene, men risikoen i markedet og de underliggende årsakene består. 

Derfor må kortsiktige tiltak, som garantiordninger, kombineres med langsiktig risikoreduksjon på systemnivå: styresettreformer.

Effektivt styresett er selve infrastrukturen som avgjør om kapital kan investeres. Forutsigbare spilleregler, fungerende domstoler, transparente budsjetter og tydelig regulering reduserer usikkerhet i hele markedet. Det senker kapitalkostnader, styrker investortillit og gjør flere prosjekter finansierbare.

Når statens inntektsgrunnlag er svakt, øker usikkerheten rundt investeringer, både økonomisk og politisk. Resultatet er at risikoen blir for høy i forhold til hva investorer er villige til å akseptere – og dermed blir det få eller ingen investeringer.

76 utviklingsland har fortsatt skatteinntekter under 15 prosent av BNP – et nivå som nå fremheves som et minimum for bærekraftig finanspolitikk og nasjonal kapasitet til å finansiere utvikling.

Samtidig viser erfaringer at styresettreformer kan gi svært høy avkastning.

I Colombia har reformer i budsjettsystemer og finansforvaltning påvirket over 89 milliarder dollar i offentlige budsjetter.

I Bangladesh bidro integrering av klima i budsjettsystemet til 1,4 milliarder dollar i IMF-finansiering. Dette er styresett i praksis, og i stor skala. Det er foreløpig lite evidens som direkte knytter spesifikke styresettreformer til økte utenlandske investeringer.

Fra globale vedtak til nasjonal gjennomføring

Etter enigheten om Finansiering for utvikling-avtalen i Sevilla i 2025 har vi nå gått inn i en iverksettingsfase.

Avtalen inkluderer forpliktelser om gjeld, internasjonalt skattesamarbeid, private investeringer og finansielt styresett. Flere av disse forhandles og diskuteres i parallelle spor, selv om all erfaring tilsier at det kreves integrerte løsninger mellom styresett, offentlig sektor og mobilisering av privat kapital.

Beslutningene og ambisjonene som diskuteres i New York denne uken setter rammene for hva land faktisk gjennomfører nasjonalt. Utfordringen er ikke mangelen på politiske vedtak, men mangel på kapasitet og finansiering til å gjennomføre endringene på landnivå.

Her er FN-systemets rolle avgjørende og ofte undervurdert. Under Finansiering for utviklingsprosessen og i FNs økonomiske og sosiale råd samles finansministre, utviklingsmyndigheter, internasjonale finansinstitusjoner og privat sektor for å bli enige om ambisjoner og spilleregler. Men ambisjonene realiseres ikke i New York.

De realiseres i finansdepartementer, tilsynsmyndigheter og budsjettsystemer i utviklingsland, ofte med begrenset kapasitet og handlingsrom.

FNs gjennomføring

Det er avgjørende at medlemsland som Norge ikke bare investerer i den politiske prosessen som setter ambisjonsnivået gjennom den multilaterale prosessen, men også investerer i gjennomføringsevnen gjennom utviklingsarmen til FN.

Dette handler om å redusere risiko i hele finansielle systemer. Globalt har slike rammeverk allerede bidratt til å mobilisere og omprioritere titalls milliarder dollar i offentlig og privat finansiering. Uten denne koblingen risikerer vi en arena for gode erklæringer uten varig effekt.

Et reelt vendepunkt for norsk bistand?

«Prosjekt Vendepunkt» gir Norge en mulighet til å tydeliggjøre sitt konkurransefortrinn. Norge har lang erfaring med institusjonsbygging, rettsstatsprinsipper, skatteforvaltning og antikorrupsjon.

Dersom finansiering til styresett løftes fra å være et utviklingsmål til å bli en integrert del av risiko- og utviklingsfinansiering, kan bistanden få langt større effekt. 

Det betyr at vi må bruke mindre ressurser på å kompensere for risiko, og mer på å redusere den.