Viktig Gaza-bok blir for ensidig

Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.

Historien er nå – Om folkemordet i Gaza og motstand i dystre tider, er en rykende fersk bok av forfatter Ewa Sapieżyńska, som har erfaring som utenrikspolitisk journalist i Klassekampen, seniorrådgiver i Redd Barna og som tidligere har skrevet boken Jeg er ikke polakken din om fremmedforakt og diskriminering.

Boken er en samling av forfatterens refleksjoner rundt situasjonen på Gaza etter 7. oktober 2023. Den er kort og personlig, og boken er fylt med sorg, sinne og et håp om at verden kan endre seg. Hun skriver mye om de forferdelige tingene som skjer på Gaza og henviser til mange kilder og egne erfaringer. Sapieżyńska deler også mye av sin egen bakgrunn i sine refleksjoner og det er lett å se hvor hun har fått mange av verdiene sine fra. Farfaren hennes var motstandsmann i Polen under andre verdenskrig. Han kjempet både mot nazismen og kommunismen. Samtidig klarte han alltid å huske de små fine tingene. Det er et sentralt poeng i boken hennes at det er viktig å gjøre motstand mot urettferdighet, men ikke la sinne gå utover det som gjør oss til mennesker.

Reflekterende om menneskets natur

På sitt beste er Sapieżyńskas bok rørende og reflekterende om menneskets natur. For eksempel at ondskap ikke skjer fordi mennesker er onde, men at vi heller blir bedøvet av det byråkratiske systemet gjennom lydighet og konformitet. Dette er tanker hun har hentet fra Hannah Arendt og Zygmunt Bauman. Hannah Arendt er spesielt viktig for Sapieżyńska. Tilfeldighetene skulle ha det til at Klassekampen publiserte et essay om Hannah Arendt og det å skrive i dystre tider 7.oktober 2023. Sapieżyńska leste dette uten å vite hva som ventet verden den dagen og hva som ventet etter.

Bakgrunnen til boken er ifølge forfatteren at hun skriver for å beholde følelsen av å reagere og føle på de forferdelige tingene som skjer rundt oss i et samfunn der vi bedøves av konstante nyheter. Hun referer til Arendt, som advarte om at empatiens død er starten på barbari. Sapieżyńskas mener nemlig vi er farlige nærme det tidspunktet - at vi sitter på en karusell med høymusikk uten å høre skuddsalvene i Midtøsten.

Hun er også opptatt av at man skal være åpen for å høre andre fortellinger enn hva man er vant til å høre. At man skal lytte og være åpen for andre muligheter. Hun trekker blant annet frem en historie om farfaren. Under Hugo Chávez’ såkalte bolivariske revolusjon jobbet Sapieżyńska i Venezuelas utenriksdepartement. Polsk media hadde kalt Chávez for både Hitler og Stalin. To menn som farfaren hadde brukt mye av livet sitt å bekjempe. Farfaren ønsket derfor å høre fra Sapieżyńska, fordi han ville ha flere perspektiver enn det man fikk i Polen. Han hadde levd store deler av livet uten pressefrihet og ønsket å få høre hele historien.

Ikke alltid like synlig åpenhet

Farfaren var nemlig ifølge henne immun mot propaganda og ville at hun også skulle være det. Problemet er at ingen er immun mot propaganda. Dette går begge veier. Selv om Sapieżyńskas bok kan være rørende, aktuell og viktig, blir hele boken preget av ett narrativ: den palestinske fortellingen av konflikten. For eksempel skriver Sapieżyńskas at språk og begreper har betydning. Dette er jeg enig i, men hun tar også et standpunkt med begrepene og språket hun selv bruker. For eksempel skriver hun at International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA) i dag er mest kjent for deres omstridde definisjon på antisemittisme. Hun skriver:

«I dag er organisasjonen umiddelbart først og fremst kjent for den omstridte definisjonen den fremmer». (s. 74). Det er 45 land inkludert USA, Storbritannia og de aller fleste av EU-landene som deler IHRAs definisjon på antisemittisme, noe hun selv nevner, men skriver videre at:

«I praksis fungerer definisjonen som et effektivt redskap for a delegitimere og begrense kritikk av Israels handlinger» (s, 74). 

Det er sant som Sapieżyńska skriver at IHRAs definisjon innebærer at det kan være antisemittisk å kritisere staten Israel eller det å sammenligne Israel med Nazi-Tyskland, men IHRAs definisjon ble skapt for å fange opp de moderne trendene av antisemittisme i dag, som ikke blir like lett fanget opp av eldre og snevre definisjoner.  Det finnes andre definisjoner på antisemittisme. Jerusalem Declaration on Antisemitisms definisjon ble skapt for å gjøre begrepet mer tydelig enn IHRAs definisjon. Men denne definisjonen mener også at anti-sionisme og kritikk av Israel kan være antisemittisk. Selvsagt kan man stille spørsmål om hvordan man definerer antisemittisme, men åpenheten Sapieżyńska henviser så mye til i boken er ikke alltid like synlig.

Burde reflektert mer over egne holdninger

Denne åpenheten forsvinner også når hun skriver at israelere er gjennomsyret av fortellingen de har vokst opp med. Hun skriver «Både forskere og journalister påpeker at de fleste israelere er gjennomsyret av fortellingen de har vokst opp med, og som bare er blitt styrket siden 7. oktober 2023» (s. 79). Videre skriver hun at jødiske israelere blir blinde av myter og egen hjernevasking: «Når jeg leser om det «rase-delte samfunnet i det USA Baldwin skriver om i 1960-arene, finner jeg mange paralleller med det israelske samfunnet i dag, der myter gjør jødiske israelere blinde, «ofre for egen brainwashing»» (s. 96). Hun skriver også: «Myten om Israel, på sin side, viser til et modig folk under evig angrep fra fiendtlige arabiske naboland og palestinere, etablert av frihetselskende helter, det eneste reelle demokratiet i regionen, kritisert internasjonalt utelukkende på grunn av verdens antisemittisme». (s. 96-97).

Dette er noe man selvsagt kan diskutere, men jeg skulle ønske at forfatteren reflekterte mer over sine egne meninger og hvor de kommer fra. Dette ville gitt boken større dybde. Uten denne dybden og forståelsen for andre perspektiver blir boken ensidig, noe som også gjør den tidvis overfladisk. Dette er ikke for å relativisere Israels handlinger, men for at boken skal gi større innsikt.

Hun skriver blant annet at Israel ble opprettet på grunn av Vestens dårlige samvittighet og at det var en gave gitt, som at ingen bodde der. «Og ja, selvfølgelig: Det begynte ikke 7. oktober. Det begynte med opprettelsen av staten Israel i britisk-okkupert Palestina – en gave fra Vestens dårlige samvittighet etter holocaust; en gave gitt som om ingen allerede bodde der» (s. 36-37)  

Det er nok ikke alle som vil være enig i påstanden om at Israel ble gitt av noen til noen, det er det ulike meninger om. Historien er mer kompleks enn som så. Hverken USA eller Storbritannia ønsket for eksempel en jødisk stat i Midtøsten. Sapieżyńska skriver videre «Som om man donerte «jord uten folk, til et folk uten jord», slagordet som britene fant på og som ble tatt opp og videreført i sionistisk propaganda. Dette til tross for at Gaza by er et av de eldste urbane sentre i verdens historie og nevnes allerede av farao Thutmosis 3. i det 15. århundre før Kristus.» (s.37). Men forfatteren nevner ikke at det har bodd tusenvis av jøder i Palestina i flere hundre år og at jøder har vedlikeholdt sine tilknytninger til regionen siden romertiden.

Ideen om settlerkolonialisme

For de som ikke deler den palestinske fortellingen av konflikten vil nok også argumentere for at Sapieżyńska viderefører ideen om settlerkolonialisme med slike utsagn, en idé som dominerer mye av ordskiftet. Settlerkolonialisme er et begrep brukt for å forklare hvordan hvite europeere har blitt sendt ut av en stat for å kolonisere nye områder og bosette seg der. De som ikke deler den palestinske fortellingen av konflikten vil nok mene Israel er et dårlig eksempel på settlerkolonialisme sammenlignet med USA, Canada, Australia nettopp på grunn av deres bånd til regionen og at det ikke har vært en konkret stor statsmakt med sterke politiske institusjoner bak det hele. Man kan være uenig eller enig om dette, men jeg skulle ønske at boken bidro til mer diskusjon om tematikken.

Det er her problemet til boken ligger. Man kan stille spørsmål om bokens troverdighet, kildebruk, dybde, balanse og evne til å møte motargumenter når den er så preget av den palestinske fortellingen av konflikten. Boken er personlig, aktuell og tidvis rørende, men etterlever ikke alltid sitt eget ideal om åpenhet fordi hun i for liten grad undersøker egne premisser og motforestillinger.