Bistandens (virkelige) problem

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Bistanden står overfor en rekke utfordringer, men tre forhold er avgjørende:

• Bistanden er ikke rigget for å løse mangfoldet av oppgaver vi legger på den.

• Den strekkes over stadig flere problemer og land.

• Bistandens legitimitet og ideologiske grunnlag er satt i spill. Verdenen bistanden oppsto i er borte, og fortellingen vi ga den kommer stadig mer i utakt med realitetene.

«Bistand» pleide å innebære en overføring av ressurser og teknologi for å oppnå langsiktig utvikling i fattige land.

I dag forventes bistanden å løse globale fellesutfordringer, bidra til europeisk sikkerhet og motstandskamp, samt å håndtere symptomene på stadig flere kriser og konflikter.

At bistanden endres er ikke nytt, men takten i endringene er ny.

Problemene stopper ikke ved landegrensene

Til tross for de ofte karikerte bærekraftsmålene synes bistanden også mer defensiv.

De færreste tror at vi faktisk kan skape fred eller demokratier i fremmede land – og hvem kan egentlig klandre dem?

Endringene er større enn de fleste ser. Problemene bistanden er satt til å håndtere i dag er ofte systemiske, og lar seg ikke avgrense til utviklingsutfordringer i fattige land.

De springer ut av måten vi har organisert samfunnet og økonomien vår på, enten det gjelder pandemier, klimaendringer eller finansiell ustabilitet. Disse problemene rammer alle i en tett sammenvevd verden. 

Dette endrer hva vi jobber med, hvem vi jobber med og hvordan.

Verken problemene eller løsningene finnes alltid i fattige land, selv om det er der bistanden har sitt raison d’être – sin grunn til å eksistere.

Problemene er sektoroverskridende – noe en fortsatt sektordelt bistand håndterer dårlig.

Klima kan påvirke avlinger, matpriser, husholdningers økonomi, ernæring, migrasjon og konflikt. Når problemene og løsningene ikke lenger lar seg kategorisere langs sektorer, følger fragmentering.

Ansvaret blir uklart, samordning og mål- og resultatstyring blir skadelidende og vi får en kamp om midler og mandat – noe FN-systemet illustrerer særlig tydelig.

Verden har alltid vært forbundet, men forbindelsene er nå tettere, raskere og mer finmasket. Sjokk og kriser springer ut av underliggende sårbarheter knyttet til matsystemer, forsyningskjeder og finansmarkeder, og kan raskt utløse en kaskadeeffekt.

I et slikt system trengs scenariotenkning, forebygging og beredskap – ikke bare respons og brannslukking.

Dette har vist seg svært vanskelig for et bistandssystem som fortsatt er reaktivt. Det er som regel når krisen er et faktum at politikere handler, penger frigjøres og oppmerksomheten vinnes.

Dette er en stadig mer risikabel tilnærming i en verden preget av gjensidig avhengighet, vippepunkter og «svakeste-ledd»-kriser.

Når bistanden blir upålitelig

For mottakerland er det likevel mer alvorlig at bistanden har blitt upålitelig og uforutsigbar.

Det er kort og godt uansvarlig av myndigheter i afrikanske land å lene seg på bistand i finansieringen av helt essensielle helse- eller utdanningstjenester, når dette når som helst kan strupes på grunn av politiske skifter i giverland. 

Fra «seierherrer» til tapere

Den viktigste endringen utenfor bistanden er forskyvningen av politisk og økonomisk makt. Den store utviklingsæraen mellom 1990 og 2015 brakte en drøy milliard mennesker ut av ekstrem fattigdom i Øst-Asia og ble naturligvis hyllet i utviklingsmiljøer.

Samtidig opplevde store deler av arbeider- og middelklassene i vestlige land avindustrialisering, stagnerende lønnsvekst og en stadig mer usikker fremtid.  

Dette siste skiftet har utvilsomt bidratt til de endringer vi nå ser i den idémessige overbygningen rundt bistanden. At den folkelige støtten til bistand synes stadig mer skjør, er trolig den største utfordringen for bistanden i vår tid.

Fra å være ett av få politikkområder som både republikanere og demokrater hegnet om, er bistanden blitt en del av identitetspolitikken og kulturkrigene som raser i USA.

Vi ser også tendenser til det samme i Europa og Norge, der bistandskritikken går langs noenlunde samme spor: Bistand fremstilles som sløsing eller overføringer til korrupte regimer – og koples ofte på kritikk av innvandring og liberal migrasjonspolitikk.

Der slik kritikk for få år siden ble imøtegått av forkjempere for bistanden, synes disse nå å ha blitt mindre synlige. Ifølge kolleger i andre tradisjonelle giverland har bistanden for lengst begynt å miste opinionen – og oppleves enkelte steder politisk risikabelt å forsvare.

Kampen om oppslutningen

Undersøkelser om holdninger til bistand har ofte pekt på et paradoks: Folk flest vet ikke mye om bistand, men likevel har de ofte klare forhåndsoppfatninger.

Holdningene følger som regel ideologisk orientering og demografiske skillelinjer. Dette betyr imidlertid ikke at folks meninger om bistand står urokkelig fast – tvert imot. Nettopp fordi kunnskapsnivået om et perifert politikkområde er lavt, former trolig nyheter om bistand, offentlig debatt og kritikk folks meninger.

Den tradisjonelt høye oppslutningen om bistand i Norge og andre land er derfor trolig mer betinget – og mindre robust – enn vi gjerne antar.

Dermed er det også grunn til å anta at folks oppfatninger kan være spesielt sårbare for desinformasjon og forenklinger. Mange av oss satte vår lit til at evidens og forskning på effektiv bistand skulle sikre oppslutning om bistand – vi vet tross alt mer enn noensinne om hva som funker, hvor og når.

Men når bistand bakes inn i en sivilisatorisk polemikk om global utvikling, konflikt og Vestens fremtid eller undergang, blir det vanskelig å vinne frem med evalueringer om økt konsum eller økte avlinger for husholdninger på landsbygda i Bangladesh eller Malawi.

Negative saker om bistand er ofte overrepresentert i forhold til bistandens suksesser. I sosiale medier forsterkes denne tendensen ytterligere. Dette skaper et dilemma for alle oss som ønsker mer åpenhet og debatt om feil, læring og resultater, ettersom helt nødvendig kritikk kan forsterke et skjevt inntrykk som svekker hele oppslutningen.

Man ser for eksempel tegn til at dagens omfattende kritikk fra populister ser ut til å påvirke både det moderate sentrum og de som tilhører venstresiden. 

En tapt forestilling om fremtiden?

Den usikkerheten mange kjenner på i møte med teknologisk revolusjon, fremtidens arbeidsmarked, sikkerhetspolitisk uro og klimakrisen har utvilsomt også satt sitt preg på bistanden.

Selv om vi fortsatt fremholder 1990-tallets hegemoniske idéer om «sivilsamfunn», demokrati og utvikling, synes vi mer usikre i dag. Mange av antakelsene bak dagens bistand ble formet på tampen av den tredje demokratiseringsbølgen for rundt 40 år siden – i en tid med stor tiltro til globaliseringen og den liberale verdensorden. Verden føltes i støpeskjeen, og bistanden kunne bidra til å forme den.

I dag utfordres vår utviklingsmodell, autoritære krefter vinner frem, vi må stadig ta omkamper – og ofte lide nederlag – om normative fremskritt vi tok for gitt. Vi vet ikke hvilken verden vi er på vei inn i, og de forestillingene om å endre samfunn som bistanden forespeilet virker å ha mistet mye av sin troverdighet.

Men nettopp bistandens endringskraft var trolig noe av det som engasjerte så mange grupper på hjemmebane og nørte opp under oppslutningen. Tanken om at man kan være med å bøye historiens bue mot rettferd og solidaritet er besnærende.  

En ny retning for bistanden

For mange som jobber med bistand oppleves det som om vi lever i en spaltet virkelighet. På den ene siden finnes det fortsatt progressive krefter som vil «avkolonisere» bistanden og overføre mer makt, ansvar og ressurser til aktører i utviklingsland.

I den andre ytterenden står kritikere som ser på bistanden som naiv sløsing eller et uttrykk for den kosmopolitiske elitens manglende forståelse for behov i egne hjemland. Pendelen svinger mellom ytterpunktene i takt med valg i Europa og USA.

Men én erkjennelse er det vanskelig å komme fra: Utenfor bistandsmiljøer er det trolig ikke lenger kontroversielt å sette spørsmålstegn ved om vestlige land virkelig vil hjelpe utviklingsland – og ikke minst om mottakerland virkelig vil ha den typen hjelp som tilbys.

Bistandens glansperiode er på hell. Uansett hva som kommer i dets sted er det vanskelig å fri seg fra tanken om at fremtidens samarbeid vil måtte bygge på gjensidig avhengighet, felles interesser og mer likeverdige partnerskap – samtidig som vi skjermer dens mest effektive bidrag til de landene med minst handlingsrom.

At Vesten ikke lenger anser Afrika som bare et nødlidende kontinent, men et viktig kontinent der vi har interesser i utvikling, ressurser, talent og marked, er et tegn på en normalisering av det som lenge har vært en asymmetrisk relasjon.

Åpenhet om interesser er bedre enn performativ solidaritet, som en kollega i Etiopia sa det. 

Det er denne erkjennelsen vi må bygge fremtidens bistand på. Da kan bistanden bli en viktig og naturlig del av utviklingen av internasjonale relasjoner.