Det er kveld i en forstad av Gaborone, hovedstaden i Botswana. I stuen i et énetasjes hus sitter en mann og fikler med kortbølgeradioen på jakt etter siste nytt fra BBC World Service eller Radio Freedom, radiostasjonen som brukes for å mobilisere Sør-Afrikas svarte flertall til frihetskamp. Gardinene er trukket for vinduene som vender ut mot gata. 

Det er midt på 1980-tallet og fra radioen strømmer nyheter om unntakstilstanden i det rasedelte nabolandet Sør-Afrika. Om hæren som patruljerer i de svarte byområdene, klare til å slå ned protester med krav om frie valg og demokrati. Om arrestasjoner av barn som kaster stein. Om anti-apartheid aktivister som forsvinner. Om frigjøringsbevegelsen ANC som utfører sabotasjeangrep. Om rettssaker mot frihetskjempere som blir dømt til lange straffer på fangeøya Robben Island, der ANC-lederen Nelson Mandela har sittet fengslet siden begynnelsen av 1960-tallet.

Mannen i stua er ingen hvem som helst. Chris Hani er for lengst blitt persona non grata – uønsket – i hjemlandet. Han er på denne tiden Sør-Afrikas mest ettersøkte mann.  Den sørafrikanske kommunisten og geriljakommandanten står øverst på drapslisten til det hvite mindretallsregimets sikkerhetspoliti. Det er forbudt å sitere ham i hjemlandet eller vise de få bildene som eksisterer av ham. 

Helst vil regimets menn få tak i ham og tvinge ham til å røpe geriljaens angrepsplaner og navnene på hemmelige kontakter inne i Sør-Afrika. For Hani vet det meste.

Når Hani er på hemmelig besøk i Gaborone, få kilometer fra grensen til Sør-Afrika, overnatter han ofte i dette huset. Det er en tjenestebolig betalt av Norad, Direktoratet for utviklingssamarbeid, en fagetat under Utenriksdepartementet. 

Lederen for det norske fredskorpset i Botswana, Gunvor Alida Endresen, er den som bor i huset. Hun reiser med norsk diplomatpass.

Denne kvelden tar hun fram et kamera og tar et bilde av Hani. Det er det nesten ingen som får lov til å gjøre. Han stoler hundre prosent på henne. Til daglig jobber Gunvor Alida for den norske utenrikstjenesten og Norad i Gaborone. På fritiden tar hun stor risiko for å støtte den sørafrikanske frihetskampen. Fram til nå har bildet ligget i hennes private album.

Rollen mangeårig diplomat Gunvor Alida Endresen (1954–2017) spilte i den sørafrikanske frigjøringskampen, har hittil vært ukjent for offentligheten. Sentrale aktører i kampen mot rasisme i nabolandet i sør betraktet henne som en av dem. 

Hvem var hun og hvordan fikk hun denne rollen?

                                ***

For første gang forteller tidligere sørafrikanske geriljasoldater og andre involverte oss om sin norske venn og kamerat i kampen for et fritt Sør-Afrika; Gunvor Alida. Om det Norad-finansierte huset i Gaborone der de fikk husly, der aktivister fikk våpenopplæring og geriljakommandanter planla aksjoner mot apartheidregimet i Sør-Afrika.

En av dem som tilbrakte mye tid i huset, er Thenjiwe Mtintso. Allerede som student fikk hun problemer med apartheid-politiet og måtte flykte fra Sør-Afrika. Hun fikk etterhvert en sentral plass i frigjøringskampen.

– Vi som deltok i frigjøringskampen, har bestandig vært tilbakeholdne med å fortelle om det vi gjorde. Ettersom jeg er en av dem som kanskje overlevde takket være henne, så føler jeg at jeg sviktet Gunvor ved å ikke tidligere fortelle om hennes og andres viktige bidrag til revolusjonen, sier Thenjiwe Mtintso til Panorama. 

Thenjiwe er i dag Sør-Afrikas ambassadør i Namibia, men som flere av de andre som tilbragte tid i Gunvor Alidas hus på 80-tallet, var hun et sentralt medlem av Nasjonens spyd (Umkonto we Sizwe – MK), den væpnede fløyen til frigjøringsbevegelsen Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC).

ANC ble dannet i 1912 og er Afrikas eldste politiske parti. Fram til frihetsvalget i 1994 arbeidet ANC for demokratiske rettigheter for landets svarte flertall, retten til å organisere seg og for en omfordeling av landets rikdom. Da ANC og andre demokratiske bevegelser ble forbudt i 1960, gikk ANC fra å være en bevegelse som kjempet med ikke-vold, til å bli en geriljabevegelse med en egen væpnet gren kalt «MK» – Nasjonens spyd. Samtlige ANC-ledere som ikke rømte landet, inkludert Nelson Mandela, ble i løpet av kort tid arrestert og fengslet på fangeøya Robben Island. 

                              ***

Gunvor Alida var 26 år da hun i 1980 dro til Zambia som deltager i Fredskorpset (dagens Norec) etter å ha fullført studier i ernæring og antropologi.

Hun var en av fem søsken, født inn i en politisk aktiv familie. Hennes far, Egil Endresen, hadde vært stortingsrepresentant for Høyre, justisminister og senere høyesterettsdommer. Datteren var aktiv på en helt annen politisk arena.

Reisen til Zambia ble begynnelsen på Gunvor Alidas livslange kjærlighet til Afrika, der hun i løpet av livet skulle tilbringe flere år enn i Norge.

På den tiden var Zambia et spennende sted for en politisk våken skandinav. Zambia var gjestfrihetens og trygghetens land for sørafrikanere som hadde flyktet fra apartheid-regimets åk. Under den daværende presidenten, som alle bare kalte «KK» (Kenneth Kaunda), huset den zambiske hovedstaden Lusaka hovedkvarteret til Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC). Etter at ANC ble forbudt i Sør-Afrika i 1960, dro noen av lederne i eksil, og Lusaka ble etter hvert deres hjem. 

Gjennom solidaritetsblader som Afrika Informasjon, Sechaba (ANCs egen avis) og nyhetsrapporter hadde Gunvor Alida fulgt utviklingen i det sørlige Afrika. I 1976 var det store skoleprotester i Soweto og andre svarte byer. Politiet slo hardt ned på ungdomsdemonstrantene. Mange flyktet til nabolandene. ANC og andre organisasjoner tok hånd om flere tusen flyktninger. Noen av disse ble Gunvor Alida kjent med. 

Det lå både frihetsoptimisme og spenning i luften da Gunvor Alida ankom Lusaka. En frihetens vind blåste over kontinentet. De tidligere portugisiske koloniene Angola og Mosambik hadde fått sin uavhengighet i 1975. I nabolandet Zimbabwe ble landets første frie valg avholdt i 1980 etter en langvarig og brutal, men vellykket geriljakrig. Eksil-zimbabwere fikk vende hjem. 

Sørafrikanerne i Zambia følte seg langt hjemmefra og ble stadig mer utålmodige. Frigjøringskampene i Mosambik og Zimbabwe viste at det var mulig å oppnå frihet. På Radio Freedom manet ANCs eksilleder, Oliver Tambo, til å trappe opp kampen om å gjøre de svarte bydelene «uregjerlige». Utover 1970- og 80-tallet var det et stort oppsving i antall sabotasjeangrep inne i Sør-Afrika.

                               ***

Det var nok mange av hennes sørafrikanske venner i Zambia var trolig misunnelige da Gunvor Alida flyttet til Botswana på midten av 1980-tallet. For dem som bodde i eksil var Botswana nærmere hjemlandet. Botswana var en såkalt randstat (en mindre stat som har grense mot en stormakt). Som Norad-ansatt skulle hun koordinere Fredskorpsets arbeid i landet fra den norske ambassaden i hovedstaden Gaborone. 

På den tiden skulle norske Norad-ansatte holde seg unna det rasedelte nabolandet, ifølge retningslinjene.

Gunvor Alida flyttet inn i et helt ordinært én-etasjes hus i et helt vanlig nabolag i Broadhurst i Gaborone. Huset, som hadde besøksadresse Plot 8013, var hennes hjem i tre år. Terrassen var møblert med stoler og bord av plast, og muren rundt eiendommen var ikke spesielt høy. Huset var omgitt av busker og trær som blomstret om våren, og i hagen lå et svømmebasseng. 

Gaborone hadde et livlig kunst- og musikkmiljø tidlig på 80-tallet. Kjente jazzmusikere som Hugh Masekala og Ebrahim Abdullah spilte der regelmessig. Gjennom hele livet hadde Gunvor Alida en sterk dragning mot afrikansk jazz. Uansett hvor hun var stasjonert, visste hun bestandig hvor hun kunne finne de beste musikkopplevelsene. Men kulturmangfoldet i Gaborone døde hen i 1985. For det var også et farlig sted hun hadde flyttet til.

Den norske ambassaden i Gaborone spilte en viktig rolle i Norges offisielle anti-apartheid-strategi. En nyansatt fikk raskt oversikt over hvem som var hvem i byens eksilmiljø.

                               ***

Norge støttet aldri offisielt den væpnede kampen mot apartheid. Stortinget innførte noen sanksjoner mot raseskilleregimet, finansierte en del av det interne motstandsarbeidet og støttet arbeidet for sørafrikanske og namibiske flyktninger.

Samtidig ble det påpekt fra norske anti-apartheid-aktivister i Fellesrådet for det sørlige Afrika at norske tankskip ble brukt til å frakte olje fra Golfen til det sørafrikanske regimets godt bevoktede oljeanlegg ved Durban og Saldanha Bay. Det var et viktig bidrag til regimets overlevelse.

Offisielt ga Norge aldri penger eller våpen til frigjøringsbevegelsene. Det fortalte tidligere UD-ansatt og senere utenriksminister Knut Vollebæk i et intervju i boken «Høvdingen» (1999), som omhandlet Nelson Mandela og frigjøringskampen. 

«Aldri til våpen, bortsett fra at vi jo ikke var dummere enn at vi visste hvilken sammenheng våre venner sto i. De var i væpnet konflikt med regimet i Pretoria, og vår støtte frigjorde andre midler som kunne brukes militært. Det var en politisk støtte selv om den framsto som humanitær», sa Vollebæk, som arbeidet med det sørlige Afrika både på ambassaden i Harare og i UD i Oslo på 1980-tallet.

Utenriksdepartementet kanaliserte humanitær hjelp til flere av frigjøringsbevegelsene i regionen. Noe av dette ble fordelt fra ambassaden i Gaborone. Offisielt ga Norge i overkant av 400 millioner kroner til ANC i perioden 1977 til 1992.

Parallelt sørget de norske kirkelederne Trond Bakkevig og Atle Sommerfeldt i Mellomkirkelig råd og ansatte i Kirkens Nødhjelp for at penger ble smuglet inn i Sør-Afrika for å hjelpe opposisjonelle. Den anglikanske biskopen i byen var blant de som kanaliserte hemmelige norske midler til kolleger og opposisjonelle inne i Sør-Afrika. Den norske generalkonsulen i Sør-Afrika mellom 1986 og 1990, Bjarne Lindstrøm, sørget også for at norske penger ble brukt til å støtte opp om den interne opposisjonen, grasrotprosjekter, uavhengige medier og fagbevegelsen. Det meste av pengestøtten inn i landet gikk helt åpenlyst med vanlige bankoverføringer. Selv lot Lindstrøm fra tid til annen personer som var ettersøkt av sikkerhetspolitiet, bo i konsulboligen. Han var en uvanlig diplomat.

Det skulle vise seg at Gunvor Alida skulle bryte enda mer med den diplomatiske kutyme.

                                   ***

Det er uvisst når Gunvor Alida begynte den mer hemmelige delen av sin fritidsvirksomhet i Botswana. Antageligvis skjedde det gradvis. Lillesøsteren mener Gunvor Alida hadde et sterkt ønske om å bidra til en mer rettferdig verden. Det lå under alt hun gjorde.

– Å hjelpe, å gjøre det som var rett for de som trengte hjelp, for de som ikke ble sett og hørt, rett og slett. Det har alltid vært drivkraften hennes. Hun var alltid veldig selvstendig og uredd, forteller Mia Endresen til Panorama.

Da Gunvor Alida var ganske ung, tok hun vakter alene på en sosialbolig nede ved havnen i Stavanger der det var mange uteliggere og alkohol- og rusbrukere. 

– Jeg husker at mor og far var ganske engstelige for at hun var alene på vakt om natten på et sånt sted der det kunne skje hva som helst, forteller Endresen.

– Var hun politisk radikal?

– Hun befant seg absolutt på venstresiden, men var ikke aktiv eller særlig interessert i partipolitikk, sier søsteren, og forsetter:

– Jeg tror ikke hun selv tenkte at hun var modig. Men hun bare tenkte at «noen må gjøre dette, og hvis ingen andre gjør det, så må det bli meg».

                                   ***

I de svarte bydelene over nesten hele Sør-Afrika luktet det ofte røyk fra brennende bildekk, tåregass eller den skarpe eimen av krutt. En militær unntakstilstand rådet. Lokale organisasjoner, kirkene og fagbevegelsen drev et omfattende motstandsarbeid med fare for å bli drept, torturert eller fengslet. Fra eksil forsøkte Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) å påvirke utviklingen og infiltrere geriljasoldater og sabotører inn i landet.

Apartheidregimet, som diskriminerte på bakgrunn av hudfarge, erklærte det de kalte «en total krig» for å knuse den økende svarte motstanden. De nølte ikke med å sende spioner, pakkebomber, drapsmenn eller soldater inn i nabolandene.

Bevisstheten om dette gjorde at alle nye bekjentskaper måtte vurderes nøye: Var de riktige frihetskjempere, eller kunne de være sendt i eksil som spioner?

En av Gunvor Alidas nye venner i Gaborone var Barry Gilder, en viktig revolusjonær i kampen mot apartheid som hadde vært i eksil siden 1976. I dag er han Sør-Afrikas ambassadør til Syria og Libanon. På telefon fra Damaskus forteller Gilder at Gunvor Alida var en person det var lett å komme overens med og diskutere med.

– Det var ikke det at hun sa seg enig i alt, men hun var ... jeg vil ikke bruke ordet fryktløs, for det høres litt dramatisk ut, men hun hjalp oss uten å ta hensyn til egen sikkerhet. Hun ga meg et hjem og støtte og var en venn. Hun var alltid der for oss alle, sier Gilder.

                                    ***

Botswanas hovedstad, Gaborone, som ligger 15 kilometer fra grensen til Sør-Afrika, var et utsatt sted for medlemmer av frigjøringsbevegelsen ANC på 1980-tallet. Samtidig var Botswana et viktig transittland for å få ANC-geriljaen inn i Sør-Afrika, og for forfulgte opposisjonelle som måtte ut av Sør-Afrika.

ANCs væpnede fløy hadde sine militære treningsleirer hovedsakelig i Angola, mens hovedkvarteret lå i Lusaka i Zambia. I 1983 etablerte ANC hemmelige operasjonsenheter i Botswana, Zimbabwe, Mosambik, Lesotho og Swaziland for å styrke motstandsarbeidet inne i Sør-Afrika.

Apartheidregimet hadde et nettverk av spioner i Botswana, noen av dem innenfor politiet. Gilder mener at sjefen for landets sikkerhetspoliti var «apartheidagent». Flere ganger i løpet av 1980-årene utførte apartheidregimets sikkerhetsstyrker angrep i flere av nabolandene mot boliger regimet trodde huset ANC-aktivister eller de utførte attentater mot sørafrikanske motstandsledere. Gaborone var preget av frykt, mistenksomhet og spenninger mellom ulike deler av motstandsbevegelsen.

I midten av 1985 hadde ANC fått etterretning om at apartheidregimet planla noe stort i Botswana. Om morgenen 14. juni slo de til i det de kalte «Operasjon Plecksy». Et titalls spesialstyrker gikk til aksjon mot flere hus der de mente at ANC-medlemmer oppholdt seg, samt mot et nyhetsbyrå ANC brukte som dekkfirma. Grytidlig angrep apartheid-styrkene med maskinpistoler, håndgranater og bombekastere. Tolv personer ble drept, inkludert barn, og flere hus ble totalt ødelagt. Bare fem av ofrene hadde ANC-forbindelser.

Overlevende fortalte etterpå at soldatene spurte på afrikaans «is hulle dood, morsdood?» – «er de døde, steindøde?»

Det apartheid-soldatene ikke visste, var at en av personene på listen deres, Barry Gilder, oppholdt seg i et hus rett over gaten fra et av husene de angrep. Gilder hadde ingen steder å rømme, og hadde heller ikke mulighet til å hente håndgranatene han hadde nedlåst.

Gunvor Alida fikk nok med seg pressekonferansen noen timer senere der sørafrikanske generaler fra hæren og sikkerhetspolitiet skrøt av angrepet. De mente at Gaborone var blitt et «kontrollsenter» for sabotasje inne i Sør-Afrika, og at ANC hadde begynt å bruke Botswana som «hovedinfiltrasjonsrute til Sør-Afrika». Nå hevdet de at de hadde knust ANC-nettverket. 

De tok feil.

                                      ***

I fotoalbumet til Gunvor Alida finnes det i tillegg til bilder av geriljaleder Chris Hani, flere bilder av Barry Gilder og Thenjiwe Mtintso. Alle tre var ettersøkt av apartheid-regimet og befant seg ofte i Norad-huset. På bildene virker de avslappet.

Gilder, som gikk under dekknavnet «Mfo», hadde en vennlig og litt hippie-aktig framtoning som passet til hans bakgrunn som regimekritisk musiker. Men han var ingen hvem som helst. Gilder var tidligere studentaktivist som hadde rømt Sør-Afrika i 1976, og hadde trent som ANC-soldat i Angola der kårene var magre og harde. Han ble valgt ut til å få etterretningsopplæring i Sovjetunionen. Da han ble kjent med Gunvor Alida, var han ANC-ledende etterretningsoffiser i Botswana og medlem av Nasjonens spyds regionale militære råd.

Før angrepet sommeren 1985 hadde jobben som journalist i Solidarity News Service vært hans dekkhistorie. I Botswana bygget Gilder opp ANCs etterretnings-nettverk. De smuglet informanter inn og ut av Sør-Afrika og samlet etterretningsinformasjon. Etter angrepet måtte Gilder gå under jorda, han flyttet inn hos Gunvor Alida.

Han har senere innrømmet at han stadig levde i frykt for å bli drept av apartheid-regimets dødsskvadroner. «En forbindelse til ANC, selv i en perifer støtterolle, var nok til å bli drept», skrev Gilder i etterkant av angrepet. 

Selv måtte han etter hvert forandre utseendet.

– Regimet hadde arrestert en av våre operative, og da sikkerhetspolitiet tok frem fotoalbumet, pekte han på et bilde av meg og sa at det var en person som het Rashid, som var sjef for Nasjonens spyds spesielle operasjoner. Han hadde også skjegg. Jeg barberte av meg skjegget som jeg hadde hatt siden jeg var student. Det var en form for forkledning, forteller Gilder. 

Da han senere traff datteren sin, som hadde flyttet med moren til Zimbabwe, kjente hun ikke igjen faren sin.

Etter 1985-angrepet måtte han hele tiden holde seg i bevegelse og ikke oppholde seg på samme sted for lenge.

– Vi hadde ofte møter i biler. En gang hadde hele ledelsen et møte i en bil mens vi kjørte rundt i byen. Da vi var ferdige og de andre var ute av bilen, fortalte sjåføren at bagasjerommet var full av magnetiske landminer, forteller Gilder. 

– Da skjelte jeg ham ut og sa at det var uansvarlig – hva hadde skjedd om vi var blitt stoppet eller en av landminene hadde eksplodert? 

Gilder ble senere arrestert og utvist fra Botswana i 1989.

                                     ***

Thenjiwe Mtintso, med dekknavnet «Molly», ble kjent med Gunvor Alida rundt årsskiftet 1985/1986. ANC-kvinnen var nylig blitt utvist fra Lesotho. Myndighetene der hadde fått beskjed fra apartheidregimet om at hun var sentral i geriljabevegelsen. På 70-tallet var hun studentaktivist og journalist i hjemlandet, og ble fengslet og torturert flere ganger. Hun ble også bannlyst og satt i husarrest. I 1981 flyktet hun til Lesotho. I eksil sluttet hun seg til ANC der hun fikk militær opplæring. 

Da hun ankom Botswana noen år senere, trengte hun et trygt sted å bo, helst hos en person som ikke ville vekke apartheidregimets mistanke og en som aldri ville tyste til sørafrikanske myndigheter.

– Vi fikk et dypt vennskap som først ble brutt da Gunvor døde brått i 2017, forteller Mtintso til Panorama.

Gilder, som var en felles bekjent, introduserte de to kvinnene for hverandre og frigjøringssoldaten flyttet inn i tjenesteboligen.

Noen få måneder senere kom søsteren Mia Endresen på feriebesøk til Gaborone.

– Jeg har ikke noe klart minne om når jeg fant ut at Gunvor hadde ANC-folk boende hos seg. Jeg skjønte imidlertid at hun drev med politiske aktiviteter ved siden av jobben fordi hun følte det var nødvendig. Jeg spurte ikke så veldig mye fordi jeg tenkte at dette har jeg egentlig ikke noe med.

Lillesøsteren minnes at hun møtte et par av dem som skjulte seg hos Gunvor Alida.

– Det føltes veldig spesielt at to av de som bodde i huset, hadde dekknavn, Molly og Mfo, og at de lukket gardinene så snart det ble mørkt for ikke å bli sett fra gaten. Så jeg ante at det var noe stort og skjønte at det var nokså innflytelsesrike mennesker i ANC. Senere har jeg lært mye mer om dem. Men den gangen var dette bare veldig hyggelige, interessante mennesker som jeg traff hos søsteren min, forteller hun.

Hun forteller også at hun merket en viss nervøsitet blant de som bodde hjemme hos Gunvor Alida.

– Hos Thenjiwe merket jeg ikke noe sånt, men Barry tenkte jeg var litt engstelig, men ikke mer at han kjørte meg til flyplassen da jeg skulle dra og vi ble stoppet i en politikontroll. Det var ubehagelig, men det gikk jo bra. Det var avslappet stemning hjemme hos Gunvor – hun var flink til å få folk til å slappe av.

                                         ***

Den amerikanske kunstneren Judy Seidman var delvis oppvokst i Vest-Afrika. Hun hadde allerede i en periode undervist eksil-sørafrikanere i Swaziland før hun ble knyttet til kunstkollektivet Medu Art Ensemble da hun kom til Botswana sammen med mannen. 

Kunstnerkollektivet produserte både politiske plakater og kunst for å fremme kulturlivet i Botswana. Et sentralt medlem av kunstgruppen ble drept under angrepet i 1985 og lokalene ble ødelagt. Også musikklivet i byen døde hen.

Seidman hadde allerede i flere år før Endresen kom til byen, bistått ANC og Nasjonens spyd med å finne husly for geriljasoldater og aktivister. Som ANC-aktivist brukte hun dekknavnet «Wendy». 

– På den tiden bodde jeg i et hus i nærheten av universitetet. I tiden etter angrepet spredte det sørafrikanske militæret rykter i nabolaget om at jeg jobbet med frigjøringsbevegelsen og at de sannsynligvis ville sprenge huset mitt, og at det ville kanskje ramme naboene. Jeg ble nødt til å flytte, forteller Seidman i dag.

Hun flyttet nærmere Gunvor Alida og de fikk et nært vennskap. De samarbeidet om å skaffe husly til ANC-aktivister.

– Det var en påtagelig frykt for at det ville komme nye angrep, sier Seidman.

To år senere bodde Seidmans eksmann Neil og deres to barn i en leilighet tre kvartaler unna Norad-huset. En natt ble en bensinbombe kastet inn gjennom vinduet til barnerommet.

– Heldigvis var Neil ute av landet og barna bodde hos meg. Dersom barna hadde vært hjemme, ville de blitt drept. Jeg vet ikke om angriperne visste at Neil var bortreist, men uansett var hensikten å skape frykt.

– Gunvor brukte også sitt nettverk blant de norske fredskorpsdeltagerne til å identifisere folk som kunne være villige til å huse sørafrikanere som hadde behov for et trygt gjemmested. Etter at leiligheten ble bensinbombet av regimet, bodde min tidligere mann hos en norsk fredskorpsfamilie, forteller Seidman.

Kort tid etter tok han med barna og flyttet til England.

Rapporten til Sannhets- og forsoningskommisjonen (TRC), som ble nedsatt etter at Sør-Afrika fikk sin frihet i 1994, dokumenterer at foruten angrepet mot ANC-boliger i Gaborone i juni 1985, ble det kastet håndgranater og skutt mot hus i både Gaborone og lenger nord i landet i 1986, 1987 og 1988. 

Flertallet av de drepte i samtlige angrep var uskyldige, lokale borgere og ikke personer tilknyttet ANC eller Nasjonens spyd. Ifølge ANC ble 21 sørafrikanere drept i Botswana av apartheidregimet.

                                      ***

Etter hvert fikk Gunvor Alida flere ulike oppgaver av ANC og Nasjonens spyd.

– Gunvor hatet apartheid. Jeg antar at det hadde utspring i et brennende engasjement for rettferdighet, menneskerettigheter og likhet. Hun ville ikke bare være en anti-apartheid-aktivist som stod på stand, hun ville engasjere seg dypere. Hun ville bokstavelig talt kaste egne stein mot apartheid, og det gjorde hun ved å arbeide sammen med oss i ANC og Nasjonens spyd, forteller Mtintso.

– Det var Norad sitt hus, men vi behandlet det som om det var Nasjonens spyds hovedkvarter i Gaborone, understreker Mtintso, som etter hvert ble kommandant for Nasjonens spyd i Botswana og senere sjefen for hele det militære undergrunnsapparatet som ANC hadde i nabolandene.

Det var ikke bare ledere i ANC som var innom huset.

– Gunvor sørget for at kjøleskapet bestandig var fullt med mat, selv når hun skulle bort, slik at våre kadrer kunne stikke innom for å ta seg litt mat og drikke, minnes Mtintso.

– På det personlige plan betydde det mye for meg at Gunvor åpnet sitt hjem for min sønn, min mor og min niese da de kom fra Sør-Afrika for å besøke meg. Bare det var ekstremt farlig ettersom jeg var ettersøkt, fortsetter hun.

Asbjørn Eidhammer, som i siste halvdel av 1980-tallet var nestleder på Norads kontor i Gaborone, forteller at Gunvor Alida hadde åpent hus for sørafrikanere, og at «Molly» bodde der i perioder.

– Det var ikke så uvanlig blant skandinaver på den tida. Men vi visste jo ikke hvilken stilling «Molly» hadde i ANC. Slikt snakket vi ikke om, forteller Eidhammer, som senere ble Norges ambassadør i Malawi.

– Det var først senere at Gunvor fortalte om Chris Hani og noe av det andre hun drev på med, sier Eidhammer.

                                      ***

Seidman forteller at mens hun var i Gaborone var det kun to diplomater, Gunvor og en svensk, som var «dypt involvert og villig til å ta stor risiko». Dersom det hadde blitt oppdaget ville Gunvor sannsynligvis ha blitt utvist fra landet.

– Det var en sterk bevissthet om at det var viktig å ikke komme i en situasjon der den norske regjeringen måtte innrømme det som foregikk. Vi kunne ikke ha en situasjon der en utenlandsk diplomat ble anklaget for å støtte Nasjonens spyd, sier Seidman.

– Botswanas myndigheter visste faktisk ikke hvor vi bodde. De som kanskje visste noe, var progressive nok til å ikke si noe, enten det eller at de ikke ville komme med anklager mot Norad, sier Mtintso.

Også Gilder er enig: 

– Gunvor var diplomat og vi tok for gitt, heldigvis med rette, at regimet ikke ville angripe huset. Jeg bodde der ganske lenge og hun holdt meg i live.

Det ble tatt få bilder, og personer som støttet den sørafrikanske opposisjonen, snakket lite om det de drev med. Hemmeligheten til Gunvor Alida lekket aldri ut.

                                     ***

Lange kjøreturer hørte med til Norad-jobben til Gunvor Alida. Den lange veien som går nesten strake vegen fra Gaborone nordover til Francistown og videre til ferjen over til Zambia (nå er det bro), er kjedelig - uten særlig mange krusninger eller variasjoner i landskapet.

En av dem hun hentet fra Zambia eller fra nær grensen, var Nasjonens spyd-leder Chris Hani. De fikk god tid til å snakke sammen og ble etter hvert gode venner. Hani var allerede svært myteomspunnet. På 80-tallet var han en av de øverste lederne for ANCs væpnede fløy og koordinerte deres mest vellykkede operasjoner inne i landet.

– Han bodde hos henne i Gaborone. Han fikk lov av henne til å ha møter i huset med Nasjonens spyd-folk. Norad-huset ble nesten som vårt hovedkvarter, sier Mtintso.

En gang da Hani bodde hos Gunvor Alida, ble han hentet fra huset hennes for å møte en kjent intern opposisjonell og hemmelig ANC-agent, rugbyspilleren Ronnie Watson. Han bodde på President Hotel midt i byen, forteller Seidman. Like før Hani ankom hotellet, forsøkte en sørafrikansk mann, forkledd som servitør, å hente fram en pistol for å skyte Watson på hotellrommet, men han ble i stedet taklet av rugbyspilleren og arrestert. 

Hani forsvant ubemerket tilbake til Norad-huset. Ingen andre visste at han hadde vært der.

Judy Seidman husker at Mtintso også brukte telefonen til Gunvor Alida, som stod i stuen, til å bestille utstyr fra hovedkvarteret i Lusaka.

– En gang jeg var på besøk, måtte Thenjiwe ringe Lusaka. Koden de brukte, var at hun var innkjøper for en klesbutikk. Hun sa noe i retning av «ja, du vet vi trenger ti, ja ti kjoler, de gule, i medium størrelse», og så videre. Jeg satt der og bare lo, forteller Seidman. 

Det var noe helt annet enn klær som var bestilt.

                                     ***

En av turene nordover til ANC-hovedkvarteret i Lusaka gjorde Gunvor Alida sammen med Judy Seidman. De hadde med seg svært sensitive rapporter fra Nasjonens spyd i Botswana og  gjemte papirene i en stor eske med vaskepulver.

– Problemet var at det var mangel på vaskepulver i Zambia, og vi ble stoppet flere ganger ved politisperringer. Politiet ville så gjerne få litt vaskepulver av oss. Men vi måtte forklare at vi hadde allerede lovet det bort. Da vi kom til Lusaka, tok vi inn på et hotell før vi hadde levert fra oss de hemmelige rapportene. Chris Hani stakk innom og så esken med vaskepulver. Også han vil gjerne få litt. Vi bare brast ut i latter og sa han kunne ta alt så lenge han også tok med seg det som var gjemt oppi, forteller Seidman.

                                      ***

The Mall var sentrum i Gaborone på 80-tallet. Det var ingen stor by. Utvalget av butikker var begrenset. Norge og Sverige hadde sine ambassader i nærheten av The Mall. De tok seg av den formelle kontakten i ANC. Norsk offisiell støtte til sørafrikanske flyktninger i Botswana på 1980-tallet var bokstavelig talt kontantbistand.

Etter angrepet i juni 1985 valgte botswanske myndigheter å stenge ANCs offisielle representasjon i landet av frykt for nye angrep, selv om de hadde sympati for ANCs kamp mot raseskilleregimet.

Barry Gilder fikk rollen som kasserer både for den sivile og militære delen av ANCs arbeid i Botswana. Han måtte unngå det botswanske sikkerhetspolitiet, som han mente samarbeidet med apartheid-regimet.

Norge og Sverige var de største giverne for å hjelpe de sørafrikanske flyktningene som bodde i området rundt Gaborone og i en leir ved Dukwe nærmere Francistown lenger nord i landet.

– Selv om jeg levde i skjul og var ettersøkt både av regimet og botswansk politi, måtte jeg hver måned oppsøke de svenske og norske ambassadene ved The Mall sentralt i Gaborone. Jeg tok med meg store mengder kontanter i plastposer. Og så var jeg nødt til å finne et sted der jeg kunne telle pengene og legge dem i konvolutter for å kunne fordele det til flyktningene, forteller Gilder.

Mot slutten av måneden måtte han samle inn kvitteringer og kuponger for å kunne gi tilbake til ambassadene slik at de kunne holde orden i regnskapet.

Hver flyktning fikk litt penger hver måned til oppholdsutgifter og tilsvarende til klær to ganger i året.

Gilder forteller at de norske og svenske diplomatene sjekket kvitteringene ganske nøye. En gang ble han innkalt til et møte med den norske ambassadøren, som hadde merket seg at en flyktningfamilie hadde kjøpt hagemøbler og syntes at det var vel ekstravagant.

– Jeg forklarte av hagemøblene var til stuen – de hadde ikke råd til vanlige møbler i huset, forteller Gilder.

Han mener at det var klare skott mellom pengene han fikk til flyktningene og støtten til den væpnede kampen og det politiske arbeidet inne i landet.

– Disse pengene kom med kurer fra Lusaka, og stammet vel fra Sovjetunionen, ifølge Gilder.

Ved den norske ambassaden i Gaborone var det Asbjørn Eidhammer som hadde ansvar for overføring av penger til ANCs humanitære arbeid i Botswana, blant annet gjennom støtte til bensin, overnattinger, klær og andre utgifter.

– Rapportene fra ANC var alltid sirlig ført. Pengene gikk til opphold på rimelige pensjonater, dagpenger og mat, og ikke minst til bensin. Min forståelse var at dette ikke bare var til ren flyktninghjelp, men også til støtte til organisasjonen, forteller Eidhammer.

Tilknytningen som Gunvor Alida hadde til Nasjonens spyd og geriljaen, ble aldri flagget overfor Utenriksdepartementet i Oslo, og var ikke kjent av personene som vandret inn og ut av ambassaden. Holdningen var kanskje at noen ting er det best å ikke vite noe om.

Heller ikke Seidman eller Gilder visste om Gunvor Alidas andre roller innen Nasjonens spyd-systemet.

                                  ***

Gunvor Alida tilbragte adskillige netter med venting i nærheten av grenseelvene til Botswana. Om vinteren kunne det være bitende kaldt. Mens hun ventet, kunne hun nyte den bugnende stjernehimmelen. Hun skulle hente ANC-folk på vei til Sør-Afrika eller kontakter som hadde kommet ut.

– Vår største utfordring var å infiltrere Nasjonens spyd-medlemmer inn i Sør-Afrika, forteller Barry Gilder. 

Ruten de tok, ble kalt «rørledningen».

Geriljasoldater som var ferdige med våpenopplæring i leirene i Angola, ble fløyet til Lusaka. Derfra ble de kjørt med bil til et sted langs Zambezi-elven der Zambia og Botswana-grensene møttes. Sent om natten padlet de over den mektige elven i gummibåter. På den andre siden måtte de gå gjennom skogen til hovedveien ved Kasane i Botswana. Der ble de hentet og kjørt 900 kilometer sørover til Gaborone eller byer i nærheten.

De ble huset i trygge boliger i noen dager, før de ble kjørt til et eller annet sted ved den lange grensen til Sør-Afrika.

– Rent fysisk var det ikke spesielt vanskelig å krysse grensen. Det som var vanskelig, var når man først var over. Mange pleide å krysse sør i Botswana og komme seg til den sørafrikanske byen Mafekeng. Når de først var inne i Sør-Afrika, måtte de ofte bruke offentlig transport for å komme videre til stedene der de skulle operere. Politiet visste dette og sjekket ofte bussene for å finne Nasjonens spyd-folk. Mange ble tatt. Men mange klarte seg, forteller Gilder.

ANC-ledelsen i Gaborone var tilfreds hver gang de kunne lese om vellykkede angrep i sørafrikanske aviser.

Gunvor Alida og Norad-huset hadde en nøkkelrolle i «rørledningen» (se kart).

– Hun levde farlig. Det var veldig, veldig farlig. Det var ikke bare slik at dette var en trussel for hennes karrière, det var også farlig for henne, sier Mtintso. 

                                        ***

Mye av det som skjedde ut fra huset på «Plot 8013», foregikk om natten. Ettersøkte personer som Mtintso kunne ofte først bevege seg fritt etter at det ble mørkt.

– Jeg var ofte ute hele natten og kom hjem før det ble lyst, forteller hun. 

Det var stadig ting å gjøre. Geriljasoldater, etterretningsagenter og våpen måtte fraktes inn i Sør-Afrika fra gjemmestedene i Botswana.

ANC brukte den norske tjenesteboligen til å gjemme alt fra plakater til håndvåpen. Det kan ha vært AK 47-geværer, håndgranater eller magnetiske miner. Vi vet ikke nøyaktig. Dyktige bilmekanikere lagde falske bunner i biler for å transportere materiell inn i Sør-Afrika fra lagrene i Zambia.

– Gunvor Alida gjemte vårt utstyr og våpen i sitt hus, og fraktet geriljasoldater til og fra møtepunkter langs grensen til Sør-Afrika, forteller Mtintso. 

En elv utgjorde en del av grensen mellom Botswana og Sør-Afrika. Ofte var det lite vann i elven. Sørafrikanerne hadde forsøkt å strekke to parallelle piggtrådgjerder langs deler av grensen, men det var lett å lage hull der det trengtes. Vernepliktige soldater patruljerte langs grensen og åpnet ofte ild ved mistanke om at noen var på vei over.

– Botswanske myndighetene hadde nok vært mistenksomme dersom de hadde oppdaget en hvit kvinne kjøre en firehjulstrekker i disse øde områdene alene, derfor ble jeg oftest med. Vi latet som om hun var «madam» og jeg hushjelpen. En hushjelp satt aldri ved siden av madammen i bilen. Derfor satte jeg meg bak med våpen og annet under føttene mine, forteller Mtintso.

– Dersom botswanske myndigheter hadde oppdaget dette, ville hun blitt utvist umiddelbart. Jeg vet ikke hvordan Norad så på dette eller om de visste.

– Krysset dere noen gang grensen inn i Sør-Afrika?

– Gunvor gjorde det noen ganger for å levere utstyr hun hadde fått fra oss. Hun pleide også å dra til Zambia for å hente geriljasoldater, utstyr og folk fra toppledelsen.

Da apartheidhæren angrep Gaborone i 1985, forklarte sjefen for sikkerhetspolitiet at ANC-folk kom til Botswana fra Sør-Afrika på turistvisum og «fikk opplæring i sabotasje». De visste ikke at noe lignende skjedde i Norad-huset.

– Aktivister som kom fra inne i Sør-Afrika, fikk rask opplæring i bruk av håndvåpen. Det skjedde i huset til Gunvor Alida, forteller Mtintso.

                                        ***

Gunvor Alidas tre år i Fredskorpset i Botswana tok etter hvert slutt. Hun vendte i en kort periode tilbake til Norge. Mot slutten av 80-tallet satte utvalgte Nasjonens spyd-ledere i gang en ny hemmelig offensiv, «Operation Vula», der flere toppfolk ble infiltrert inn i landet og nye våpenlagre etablert. Samtidig pågikk det samtaler mellom ANC og deler av det hvite maktapparatet.

Etter perioden i Botswana arbeidet Gunvor Alida for både Unicef og Redd Barna før hun vendte tilbake til utenrikstjenesten. Mens hun jobbet for Unicef i Angola, kjørte Gunvor Alida på egenhånd med Unicef-mat fra regjeringskontrollerte områder og inn til befolkningen i opprørsbevegelsen UNITAs områder. På oppdrag for Redd Barna i Mosambik bodde hun i byen Chimoio – et sted der Renamo-opprørerne herjet i nabolaget – og der mye langtransport måtte skje med militæreskorte. Renamo var en opprørsgruppe som ble støttet av apartheidregimet for å undergrave regjeringen i Mosambik.

– Gunvor er den mest uredde personen jeg har møtt. Hun hadde ingen frykt, hun sa også rett ut hva hun mente. Samtidig var hun utrolig raus, og brukte utenlandstillegget til å holde folk i hus og hjalp også mange botswanere, forteller tidligere ambassadør Eidhammer.

Det var en raushet som ble lagt merke til. Hun måtte ta på seg vanskelige oppdrag for UD. Som ambassaderåd var Gunvor Alida i Kisangani i DR Kongo under store deler av rettsprosessene mot Tjostolv Moland og Joshua French, som ble dømt for mord.

Hennes siste diplomatiske stasjonering var som nestleder ved den norske ambassaden i Lisboa, passende nær Afrika.

                                        ***

Gunvor Alida bodde i Oslo, og hadde engasjert seg som nestleder i Fellesrådet for det sørlige Afrika da forbudet mot ANC ble opphevet i Sør-Afrika i februar 1990. Nelson Mandela og fengslede opposisjonelle ble løslatt.

Hani, Mtintso, Gilder og andre eksil-sørafrikanerne vendte hjem til en uviss framtid. ANC-kontoret i Lusaka ble stengt, og virksomheten flyttet til Shell House i Johannesburg.

Etter frigjøringen ble Mtintso visegeneralsekretær i ANC fra 1998 til 2002, og har senere vært ambassadør i Italia, Romania, Cuba og Spania før nåværende post i Namibia.

Gilder drev først med demokratiopplæring. Senere hadde han flere roller i sikkerhetstjenestene etter at ANC overtok makten. Han har skrevet tre bøker, hvorav to er romaner. Han er i dag Sør-Afrikas ambassadør i Syria. Hans seneste roman kommer om kort tid.

Etter at han vendte hjem, ble Hani raskt den mest populære lederen i de fattige svarte forstedene, og ble omtalt som Mandelas mest sannsynlige arvtager. Han talte på massemøter og oppsøkte ungdomsaktivistene. Da en hvit høyreekstremist myrdet Hani utenfor sitt hjem i april 1993, stod landet umiddelbart på randen av en total borgerkrig. Det var bare Mandela som klarte å roe gemyttene.

Gunvor Alida, som på det tidspunktet jobbet i Mosambik, var på påskeferie i Norge. Hun dro straks til Sør-Afrika for å delta i den store begravelsen til sin venn.

Hovedseremonien fant sted på en fotballstadion i utkanten av den svarte byen Soweto. Der hørte Gunvor Alida Nelson Mandelas tale til de mange tusen frammøtte:

«Forhandlingene har startet, men for vanlige svarte mennesker i dette landet er apartheid fortsatt levende (...) Vi ønsker fred, men er ikke pasifister. Vi er alle radikale (...) Vi ønsker at frie og rettferdige valg holdes så snart som mulig.»

                                         ***

Halvannet år senere, i mai 1994, vant ANC det første frie valget i landet og Nelson Mandela ble innsatt som Sør-Afrikas president. Det nye flagget til det frie Sør-Afrika ble heist og flyvåpenet gjorde salutt-flyvning over regjeringsbygget Union Buildings i Pretoria.

Nasjonens spyd-hæren og den tidligere apartheidhæren måtte nå slås sammen. En kampepoke var over.

Siden det første frie valget i Sør-Afrika i 1994, har ANC vunnet samtlige valg i landet, men med stadig synkende oppslutning. Partiet er i dag preget av sterke indre spenninger.

Thenjiwe Mtintso og Judy Seidman holdt kontakt med Gunvor Alida i årene etter at de var sammen i Botswana. De møtte hverandre så ofte de kunne, enten i Europa eller i Afrika.

Mtintso beklager at Gunvor Alidas viktige innsats ikke ble offentlig anerkjent av ANC eller den demokratiske regjeringen før hun døde etter en illebefinnende mens hun badet under en ferie ved Middelhavet i 2017.

– Etter apartheid var vi fokusert på forsoning og gjenoppbygging, vi hadde ikke nok fokus på de mange som hjalp oss å vinne friheten, sier Mtintso.

Både Judy Seidman og Thenjiwe Mtintso deltok i Gunvor Alidas begravelse i Norge.

Gunvor Alida ble 63 år gammel.

På gravsteinen hennes står det: «Gode gjerninger redder verden.»