– Jeg har vært engstelig for å dra til Afrika

En ny sesong av NRKs populære reiseprogram «Team Bachstad» er ute – og denne gangen går turen til Afrika. Det selv om Rune Gokstad siden programmets oppstart i 2011 har hatt en vedvarende engstelse for å dra til kontinentet.

– Jeg har opplevd Afrika som et kontinent med noen utfordringer. Jeg liker forutsigbarhet og trygghet, og Øystein og jeg har snakket om at det å reise til Afrika ikke ville hente ut det beste i meg, sier Gokstad.

Men etter å ha besøkt alle verdens hjørner i ti sesonger, ble det en ellevte og kanskje siste sesong til Afrika – på Gokstads initiativ.

– Jeg hadde lest en artikkel i Aftenposten om at det var ganske trygt for godt voksne å reise til Namibia og Botswana.

Og når de først skulle reise dit, ville de like gjerne krysse hele det sørlige Afrika. I løpet av sju uker kjører de fra Namibia på vestkysten til Mosambik på østkysten i en hvit Toyota Land Cruiser J70. 

Dette er bilen som «tilkalles når alle de andre firehjulstrekkerne må slepes ut av gjørmehull og sanddyner» og som har «kjempelyst til å fortsette lenge etter at sjåføren har gitt opp», sier Gokstad i første episode.

– Bare to middelaldrende hvite

Gokstad forteller at han på ingen måte er en Afrika-ekspert, men at reisen har gitt ny innsikt og utfordret egne fordommer.

– Jeg har lurt på hvorfor Afrika ikke klarer å få orden på ting, nå så mange år etter det europeiske kolonistyret. Jeg har tenkt: «Hvorfor kan de ikke bare ta seg sammen?» Men på turen ble det tydelig at det er et kontinent med store utfordringer, og at det virkelig ikke har hjulpet at europeerne først delte det mellom seg og siden trakk seg ut uten å rydde opp.

I Namibia eier en svært liten gruppe mennesker med europeisk bakgrunn fortsatt rundt 70 prosent av alt kommersielt landbruksareal, ifølge Verdensbanken.

Organisasjonen har tidligere også rangert Sør-Afrika som landet med størst ulikhet i verden, og det sørlige Afrika som verdensregionen med de største forskjellene.

– Når vi har vært ute og reist, har det at vi er litt eksotiske vært en valuta i møte med folk. Men her var det veldig få som synes at vi var eksotiske. Vi var bare to middelaldrende hvite, og det er det en del av, sier Gokstad.

– Manglet et oppgjør

Bache ble overrasket over hvor mye av det tidligere kolonistyret som henger igjen i det sørlige Afrika.

– Jeg trodde at forskjellene var mindre etter oppløsningen av apartheid og all bistanden som har blitt gitt til Afrika. Men vi så dessverre at forskjellene mellom hvite og svarte fortsatt er veldig store i de landene vi besøkte.

– Hva tror du er grunnen til at forskjellene fortsatt er så store?

– Noe av årsaken ble vi gjort oppmerksomme på i Johannesburg: Da apartheid ble avskaffet i Sør-Afrika og Nelson Mandela overtok, tok de ikke et oppgjør. De ble ferdige med det og gikk videre, og dermed har forskjellene fortsatt. I Zimbabwe kastet Mugabe ut hvite landeiere, men det var ikke særlig vellykket. Så man burde hatt en bedre plan, men slikt ser man først i etterpåklokskapens lys, sier Bache.

Kompanjongen Gokstad forteller om et møte med en som jobbet på et hotell i Durban på Sør-Afrikas østkyst.

– Jeg spurte hva som skal til for at Sør-Afrika skal få en mer rettferdig fordeling. Hun svarte at det vil ta generasjoner. Det er så mange generasjoner som har levd med at de ikke er noe verdt.

Samtidig opplever han Botswana som et annerledesland i regionen, med mindre ulikhet og lite kriminalitet.

– Det fikk selvstendighet fra britene på 60-tallet og oppdaget diamanter. De har brukt pengene til flertallets beste.

Bistandsorganisasjon gjorde inntrykk

Det var menneskemøtene som gjorde mest inntrykk på dem begge i løpet av turen.

– Det som gjorde meg glad og optimistisk underveis, var å se hvor mye enkeltpersoner kan utrette, og hvor mye de er villige til å ofre av tid og innsats for å hjelpe andre i lokalsamfunnene, sier Bache.

Et slikt møte var med bistandsorganisasjonen Sabona i Zimbabwe.

Organisasjonen ble grunnlagt av norske Ynghild Solholm. 

I 1999 reiste hun til Dopota, Zimbabwe, som lærer, men oppdaget raskt at mange av barna sovnet i timene fordi de manglet mat og var utslitte. 

Da startet hun Sabona, som jobber med utdanning, sysselsetting og helse. Målet er «hjelp til selvhjelp», der lokalbefolkningen eier prosjektene selv og deltar i hele prosessen fra idéutvikling til gjennomføring. Når et prosjekt står på egne ben, overtar også lokalsamfunnet hele ansvaret, og Sabona går videre og støtter andre prosjekter.

Bache mener slike små bistandsorganisasjoner med liten administrasjon kan få til store ting.

– Jeg tror det som nytter, er å hjelpe dem som hjelper andre. Kanskje bør vi skalere ned støtten til arbeid som norske organisasjoner gjør, og heller gi de pengene til lokale?

En av de lokale de møtte var Meshack Mpofo, som var Sabonas stedlige representant i landsbyen Dopota. Han lot Team Bachstad overnatte i en tradisjonell rund jordhytte med stråtak som han hadde bygget selv. 

– Da stilte jeg meg spørsmålet: Hva er egentlig fattigdom? Etter norsk standard er han fattig, men ikke etter zimbabwisk standard. Og de som har minst er ofte de som deler mest, sier Gokstad.

Var også krevende

Samtidig opplevde duoen møtet med fattigdom som utfordrende.

– Jeg har hatt et inntrykk fra media og historiene jeg har blitt fortalt at hvis man kommer på landsbygda i det sørlige Afrika, møter man glade og dansende mennesker. Livsgleden er der, men vanlige folk har også store problemer, sier Bache.

– På de tidligere reisene har vi vært litt kuriøse, fordi vi kommer langt borte fra og kjører rare kjøretøy. Denne gangen var vi som mange andre hvite reisende i Afrika, noen som representerte velstand og penger, legger han til.

Bache forteller at mange av dem som kontaktet nordmennene, var ute etter penger eller mat. At de kunne gi litt småpenger, men ikke kunne hjelpe alle. Det var krevende.

– Tenk at vi får oppleve dette

Bache og Gokstad har vært bestevenner i 40 år. Likevel lærte de noe nytt om hverandre i løpet av turen.

– Vi har lenge visst at vi kan sitte en halvtime i en bil uten å si et ord til hverandre, og at det ikke er noe problem. Nå lærte vi at vi kan sitte en time uten å utveksle ett eneste ord, sier Bache.

Kameratene forteller at de flere ganger i løpet av turen måtte fysisk klype hverandre i armen for å forsikre seg om at de faktisk opplevde alt de gjorde – fra lange strekninger på afrikanske landeveier til å bade med seler og møte Namibias president.

 – Tenk at vi får oppleve dette. Å få en anledning til å møte folk og andre kulturer, sier Gokstad.

Han mener at hvis man liker å reise, bør man gjøre det.

– Det utvider horisonten og viser at verden ikke er så stor og farlig som man tror. Det finnes mange bra folk langs dårlige veier.

Les også:

Derfor er det et problem at nordmenn nesten ikke leser bøker fra Afrika