Plastforhandlingene ble kapret

Sofie Van Canegem

Fagrådgiver i Naturvernforbundet

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Lobbyvirksomheten fra fossil og kjemisk industri var rekordstor under forhandlingene om en global plastavtale. 

Hele 234 lobbyister fra disse sektorene ble registrert, noe som sannsynligvis er et lavt anslag fordi det baserer seg på delegaters egenrapportering.

Dette er flere enn den samlede delegasjonen fra alle 27 EU-landene og Europakommisjonen. 

Store selskaper som Dow, ExxonMobil og American Chemistry Council var tungt til stede.

Forhandlingsprosessen og resultatet illustrerer at de som skaper problemet, fossil- og plastindustrien, har en uforholdsmessig sterk innflytelse.

De som har mest å vinne for fremtidige generasjoner og planeten hadde ikke reell makt i prosessen. I ti dager har lobbyistene spilt sine kort, og en liten gruppe land med store olje- og fossilindustriinteresser som Iran, Saudi-Arabia og Russland har forsinket og motarbeidet fremdriften. Én delegasjon har til og med foreslått at den globale plastavtalen ikke bør handle om plast.

Uten en sterk og bindende avtale vil plastproduksjonen fortsette å øke eksponentielt. Uten nye tiltak anslår Nordisk ministerråd en økning på over 60 prosent i plastproduksjon og de tilhørende klimagassutslippene innen 2040, sammenlignet med det allerede høye nivået i 2019. 

OECD anslår at plastproduksjonen og plastavfallet vil nesten tredobles innen 2060, sammenlignet med 2019, mens mengden plast i vannmiljøer som elver og hav ventes å mer enn tredobles i samme periode.

Millioner av tonn plast vil havne på land, i havene, i luften og til og med i kroppen vår hvert år. Klima, naturmangfold, dyreliv og folkehelse står på spill. Forsinkelser og svekkelser av avtalen undergraver troverdigheten til internasjonale prosesser som skal beskytte planeten og alt liv på den.

Land bør ikke kunne bruke veto for å vri seg unna forpliktelser som beskytter verdens befolkning og fremtidige generasjoner. Plast kjenner ingen grenser, hverken i tid eller rom.

Norge har også et ansvar. Oljefondets vekst speiler veksten i oljeressursene som brukes til plastproduksjon, og bidrar dermed indirekte til å bremse nødvendige tiltak mot økningen i plastproduksjonen.

I tillegg er hele fem prosent av porteføljen investert i verdens største plastprodusenter eller selskaper kjent for å bidra mest til plastforsøpling, ifølge MDG.

Dette står i tydelig konflikt med Norges ønske om en ambisiøs plastavtale, samt med fondets eget mål: å sikre velferd. Velferd starter med å begrense plastproduksjon og kjemikalier som er skadelige for natur og liv.

Vi må handle, og tidspunktet er nå. Selv om plastforhandlingene ble kapret av lobbyister fra fossil og kjemisk industri, var majoriteten av landene rundt forhandlingsbordet i Genève klare for en sterk avtale.

Dersom en sterk global plastavtale ikke kan forhandles med konsensus, bør disse landene gå foran og inngå en avtale seg imellom. En bindende avtale som reduserer plast og farlige kjemikalier er avgjørende for planeten, for fremtiden og for Norges egen troverdighet som miljønasjon.