Vi kan tromme vekk elefanter, men ikke soldater…

Jeg har kommet til ryddet skogterreng. Den røde jordveien som går i en rett linje, har fått nybygde hus på begge sider. De har takstein. Bak husene ruver skogkanten, med trær og busker. Og fra jungelen kommer elefantene. Men de ser ikke jeg.

”Babo” som er 14 år forteller at det var i forrige uke sist en elefant kom til husklyngen og plaget dem. De tar og forsyner seg av bananer og andre matplanter. De er ikke populære gjester så familier tyr til bålbrenning og spiller høyt på trommer for å skremme dem bort. Det går stort sett bra, selv om elefantene kommer nok igjen.

Men det er andre som også kommer. Trailersjåfører og grønnkledde. Vi er nord i Sri Lanka, i Kilinochi distriktet, og mer enn 70 prosent i denne nye landsbyen på ”K” er unge enker med barn. En del andre som har fått tildelt hus er krigsskadde med fysisk handikap. Ryktene om dette har spredd seg. Tidligere krigsområder som dette har ødelagt samfunnstruktur. Enker med barn, uten sine menn, blir sett på som fritt vilt.

Moren til ”Babo”, har ikke bare mistet sin mann, men også den eldste sønnen. Nå er det bare hun og ”Babo”. De prøver å få endene til og møtes med å drive en liten butikk. De har fått litt hjelp fra Utviklingsfondets Diaspora prosjekt med å investere i denne. Der selger de ris, olje, melkepulver, vaskemidler, noen få grønnsaker og litt søtt som barna kan kjøpe. Nabokona har også fått en inntekstkilde, det er ei drektig kvige hun kaller ”bestemor”. Kalven hun får må hun gi videre til en annen enke. En kveld for ikke så lenge siden hørte de ett skrik fra nabohuset. En soldat hadde røsket opp den dårlige døren, for å komme inn til naboenken. Moren til ”Babo”, skjønte hvor det bar hen og ringte politiet, det vil si militærpolitiet. Det hun fikk beskjed om på telefon var ”at hvis hun ønsket å føle seg trygg, så var det best hun holdt munn”. Så la de på. Ingen hjelp.

Kvinnene skrek sammen, og denne gangen ble soldaten brydd, og dro.

Kvinnene føler seg ikke trygge på jordlappene de har blitt tvangsflyttet til. Deres opprinnelige landsby der de hadde sin egen jord er blitt okkupert av en militærleir. Godtar de skjøtene på de nye indiskbygde husene for krigsofre, som allerede etter et par måneder har begynt å få sprekker, mister de for alltid retten på jorda de har flyttet fra. Elektrisiteten de ble forlokket med har uteblitt. De er i jungelen. Det er mørke kvelder. Skoleveien er heller ikke trygg for barna ifølge stadig nye rapporter. Økningen i alkoholkonsum i dette til dels raknede samfunn fører lite bra med seg. Voldstatistikken er på fremmarsj, også innad i familier. Prostitusjon brer seg. Nå parkerer trailersjåførene for kvelden i nærheten. De venter. De unge enkene har ingen til å beskytte seg.

Eller er dette helt sant? Hva med å fortsette å beskytte hverandre, som de gjorde nylig da de stoppet soldaten. Hva med å organisere seg sammen, møtes jevnlig, dele det vanskelige, men også lage strategier for å løse noen av utfordringene? Noe kan de få til selv, og andre ting får de starte dialog med de som kan hjelpe. De har jo først og fremst kun sin egen styrke å stole på. Og den må de investere i. Sosial mobilisering som dette skjer ikke over natten, men krever målrettet innsats. Det er ikke enkelt å være tamilsk, å være kvinne og attpåtil være ung enke i Sri Lanka nå. Vi vil satse og heie på enkene - er du med?

Skrevet av Alice Ennals på prosjektbesøk i nord i Sri Lanka for Utviklingsfondet