Utsyn:
Kinas imperium i Afrika
Kina bygger makt i Afrika gjennom lån, infrastruktur og handel. Det gir vekst og modernisering, men skaper også avhengighet.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.
Statsviter og kommentator med et bredt interessefelt innenfor internasjonal politikk
Da europeiske kolonimakter tok kontroll over Afrika på 1800-tallet, skjedde det gjennom militærmakt, lokal undertrykkelse og bygging av strategisk infrastruktur. Kinas inntog på kontinentet har siden begynnelsen av 2000-tallet fulgt en beslektet strategi.
Kina søker innflytelse gjennom lån, investeringer, handel og byggeprosjekter. Der tidligere imperiemakter sikret innflytelse gjennom fysisk kontroll, opererer Kina primært gjennom kontrakter, logistikk og finansielle bindinger.
Fra 2000 til 2020 lånte kinesiske statlige finansinstitusjoner ut mellom 160 og 170 milliarder dollar til afrikanske styresmakter. Brorparten av midlene gikk til prosjekter som veier, jernbaner, havner, flyplasser, kraftverk og digital infrastruktur.
Omtrent to tredeler av kinesisk finansiering var rettet mot slike prosjekter. I Afrika sør for Sahara var kinesisk infrastrukturfinansiering mellom 2007 og 2020 anslagsvis 2,5 ganger større enn all annen bilateral finansiering.
Hva om økonomier i det globale sør trenger veier, jernbaner og havner mer enn de trenger å skoleres i LHBT+ av norske aktivister?
Raskere kapitaltilgang
Kina tilbyr raskere kapitaltilgang enn Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet eller vestlige utviklingsbanker, ofte uten nevneverdige reformkrav eller demokratiske betingelser. Afrikanske land støtter derimot Kina i internasjonalt diplomati, oftere enn før.
Afrika har lenge hatt infrastrukturunderskudd som har hemmet økonomisk vekst, industrialisering og regional integrasjon. Kinesisk kapital muliggjorde prosjekter vestlige aktører enten ikke ønsket å investere i, eller knyttet til politiske betingelser.
Empiriske studier antyder at kinesiske investeringer i enkelte land bidro til høyere økonomisk vekst, forbedret logistikk og økt produktivitet, med estimater på opptil 1,5 prosentpoeng høyere vekst på mellomlang sikt. Det er uredelig å si at det ikke er et gode.
Men Kina bringer med seg andre utfordringer. Kritikken retter seg særlig mot manglende åpenhet om kontraktsvilkår, ågerrenter, kausjonsgarantier og gjeldsbyrde. Enkelte afrikanske land synes å ha vendt seg til at uansvarlighet fører til gjeldssletting. Men Kina gir ikke ved dørene.
I 2020 utgjorde gjeld til Kina i gjennomsnitt rundt 14 prosent av den offentlige utenlandsgjelden i landene i Afrika sør for Sahara. Dette er mindre enn andelen gjeld til multilaterale og kommersielle kreditorer, men i flere enkeltland er kinesisk gjeld like fullt en dimensjonerende faktor.
Begrepet «gjeldsfelle-diplomati» er en gjenganger i vestlige analyser, men forskningen viser et mer brokete bilde. Det finnes ikke empirisk grunnlag for at Kina systematisk skaper gjeldskriser for å overta infrastruktur og ressurser som var stilt som kausjon.
Derimot er det tydelig at utlån er motivert av Kinas nasjonale interesser. Infrastrukturfinansiering styrker kinesiske entreprenører, sikrer eksportmarkeder, gir tilgang til råvarer og brer ut landets geopolitiske innflytelse.
Innsnevrer nasjonalt selvstyre
Tilfellet Zambia illustrerer hvordan denne dynamikken fungerer i praksis. Etter omfattende gjeldssletting, der Norge deltok, var landet i 2006 praktisk talt gjeldsfritt. Gjennom omfattende kinesisk finansiering av energi, gruve- og transportinfrastruktur ble landet raskt på ny forgjeldet.
Da kobberprisene falt og offentlige inntekter med dem, misligholdt Zambia sin statsgjeld i 2020. Restruktureringsprosessen kom ikke i form av ettergivelse fordi kinesiske långivere satt på en betydelig del av gjeldsporteføljen. Dette viste hvordan gjeld kan snevre inn nasjonalt selvstyre.
I Kenya ble Standard Gauge Railway mellom Mombasa og Nairobi fremstilt som et symbol på modernisering og økonomisk omstilling. Prosjektet øker landets transportkapasitet, men transportkostnadene oversteg anslagene, og inntjeningen dekker ikke gjeldsforpliktelsene.
Manglende åpenhet rundt kontraktsvilkår og finansieringsstruktur har bidratt til vedvarende debatt om økonomisk bærekraft og statlig sårbarhet. I Djibouti blir sammenhengen mellom investering og geopolitikk satt på spissen.
Landet, som ligger strategisk plassert ved innseilingen til Rødehavet, har mottatt omfattende kinesiske investeringer i havner, logistikk og frihandelssoner. I 2017 etablerte Kina sin første oversjøiske militærbase her.
Basen inkluderer en mer enn 300 meter lang kai med kapasitet til å ta imot store krigsskip, inkludert hangarskip og ubåter. Djibouti illustrerer hvordan økonomiske investeringer kan understøtte og utvide strategisk nærvær.
En symbiose mellom våpen og økonomi
Kinas militære nærvær i Afrika vokser frem i symbiose med økonomisk ekspansjon. Mellom 2016 og 2020 leverte Kina våpen til 21 land i Afrika. Kina sto også for rundt 20 prosent av regionens våpenimport, ifølge SIPRI.
Kina har bygget eller støttet militærleirer i blant annet Ekvatorial-Guinea og Tanzania, samtidig som kinesiske selskaper bygger havner langs hele kontinentets kystlinje. Det gir logistikk for fremtidig maktprojeksjon.
Vestlige lands relative tilbaketrekning fra Afrika har vært en viktig medvirkende faktor. Vestlige institusjoner har fremdeles stor økonomisk innflytelse, men deres inngrep har vært formet av bistandsbransjens agenda. Afrikanske stater synes nå å velge dette bort, når de kan velge.
Dette poenget er verdt å dvele ved. For Europa har Afrika lenge sortert under rubrikken «bistand», og bistandsbransjen har selv hatt agendamakten. Når bistand nå devalueres ute og hjemme, kan det være rimelig å spørre seg hvilken rolle de ikke-statlige bistandsorganisasjonene selv har i dette?
Det finnes ingen allment akseptert oppfatning av bistand i Afrika, men det er grunn til å spørre om innsats kan ha blitt mer formet av bistandsbransjens interesser enn mottagerlandenes. Altså at de får hva «vi» mener «de» trenger – mer enn hva de selv etterspør.
Kina fyller et rom
Uansett konklusjon på dette spørsmålet har det oppstått et rom som Kina fyller. For en del afrikanske regjeringer fremstår kinesisk finansiering som enklere. Den gir tilgang til kapital og muliggjør infrastrukturprosjekter, uten å underkaste seg omskolering.
Er det tenkelig at en del økonomier i det globale sør har kommet til et punkt der økonomisk vekst er hovedprioritet? Hva om de selv virkelig mener at de trenger veier, jernbaner og havner mer enn de trenger å skoleres i LHBT+ av norske aktivister?
Afrikas regjeringer søker, med få unntak, å balansere bindinger til eksterne aktører for å styrke egen selvråderett. Vi ser tilløp til en «ny» afrikansk diplomatisk kultur der man søker maksimal nytte i enhver interaksjon. De har følgelig flere partnere, men færre pålitelige venner.
Kinesiske investeringer har bidratt til å styrke infrastruktur og økonomisk aktivitet. Samtidig har de styrket autoritære regimer og aktivert latent korrupsjon. De skaper økonomisk sårbarhet gjennom å insistere på at inngåtte avtaler er butikk, ikke bistand.
Det sentrale spørsmålet er ikke om kinesisk kapital har vært nyttig, men hvilke langsiktige strukturelle bindinger som følger når et lands utvikling finansieres av én stormakt. USA går i kinesisk retning når de nå omformer sin bistandspolitikk for å tjene USAs egne interesser.
Afrikas dilemma er som følger: Hvordan sikre risikokapital uten å selge seg? Hvordan utnytte geopolitisk konkurranse uten å bli spist? Hvordan få bistand uten woke-kulturimperialisme?
Svarene er avgjørende, ikke bare for Afrika, men også for bistandsbransjens egen overlevelse.
