Fred og bærekraft er to sider av samme sak

Halvard Buhaug Halvard Buhaug

Forsker I ved PRIO – Institutt for fredsforskning

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Verden er inne i en urolig tid. Ikke siden 1980-tallet har så mange mennesker blitt drept i væpnede konflikter som i dag.

Nina von Uexkull Nina von Uexkull

Professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Konstanz

Antallet pågående kriger er rekordhøyt, og konsekvensene merkes langt utenfor slagmarkene. Millioner drives på flukt, mat- og energimarkeder forstyrres og investeringer i klima- og utviklingsarbeid blir nedprioritert.

Samtidig nærmer vi oss 2030, året FN har satt som frist for å nå de 17 bærekraftsmålene. Realiteten er at vi er langt unna. 

Globalt har framdriften på mange mål stoppet helt opp, mens utviklingen på andre går i feil retning. Den økende konflikthyppigheten er en viktig årsak til dette.

Fred som grunnmur

Der freden er fraværende, utfordres bærekraftsmålene fra alle kanter. I konfliktområder krymper økonomien, helsevesenet kollapser og barn mister skolegangen. 

Sosial tillit og demokratiske institusjoner forvitrer. Tvungen migrasjon, materielle ødeleggelser og tap av kritisk kompetanse og kapital er andre negative konsekvenser. 

Som figuren under illustrerer, ligger land som er rammet av alvorlig konflikt gjennomgående lavt på FNs bærekraftsindeks, mens land med høy måloppnåelse nesten uten unntak har unngått konflikt i nyere tid.

Fred er altså ikke bare et normativt mål. Det er en grunnmur. Uten fred er det umulig å sikre varig og inkluderende utvikling. 

Derfor handler bærekraftsmål 16 om så mye mer enn bare fred, rettferdighet og velfungerende institusjoner. Det legger grunnlaget for alle de andre målene.

Når bærekraftstiltak skaper konflikt

Selv om sammenhengen mellom konflikt og manglende utvikling virker enkel, er det mer komplisert å bryte den onde sirkelen. 

Tiltak for å fremme bærekraft kan i seg selv utløse ustabilitet og uro. Når stater kutter drivstoffsubsidier, møtes de ofte av protester. Nye vannkraftverk eller etablering av verneområder kan føre til at lokalbefolkningen mister tilgang til land og inntektskilder.

Selv velmente miljøprosjekter kan dermed skape eller forsterke konflikter, og de marginaliserte i samfunnet er som regel mest utsatt.

Det betyr ikke at vi bør bremse den grønne omstillingen – tvert imot er den avgjørende for å skape en bedre fremtid. Men bærekraftstiltak må utformes med blikk for lokale levekår, maktforhold og underliggende spenninger. 

Et klimatiltak som fungerer godt i Norge, kan ha helt andre konsekvenser i Sør-Sudan.

Fredsbygging betyr ikke alltid økt bærekraft

Den samme dynamikken gjelder for fredsbygging. Internasjonale fredsoperasjoner har, til tross for hyppig kritikk, vært avgjørende for å redusere voldsnivået i en rekke konfliktområder. Men det innebærer ikke nødvendigvis at de har styrket grunnlaget for bærekraftig utvikling. 

I den grad dette er studert systematisk, tyder resultatene på at effektene ofte er beskjedne eller midlertidige. 

I verste fall kan fredsbevarende styrker forsterke bærekraftsutfordringene, for eksempel gjennom å undergrave lokale institusjoner og øke økonomisk avhengighet av internasjonal bistand.

Andre ganger ser vi at avslutningen av konflikter åpner for økt ressursutvinning og avskoging på bekostning av miljø og klimatilpasning.

Kort sagt: Verken fredsbygging eller bærekraftstiltak gir automatisk framgang på den andre arenaen. Likevel er det i skjæringspunktet mellom de to vi må finne løsninger.

Kunnskapshullene er store

Til tross for at koblingen mellom fred og bærekraft er åpenbar, vet vi fortsatt for lite om hvordan tiltak for å styrke disse målene best kan forsterke hverandre. 

Tre områder peker seg ut:

For det første trenger vi mer forskning på samspillet mellom tiltakene. Hvordan kan en fredsoperasjon legge grunnlag for varig, bærekraftig utvikling? Under hvilke betingelser kan utviklingstiltak i sårbare samfunn dempe, i stedet for å skape eller forsterke, konflikter? I dag er kunnskapsgrunnlaget for svakt til å gi tydelige svar.

For det andre må vi løfte blikket fra kortsiktige resultater til langsiktige konsekvenser. Fredsoperasjoner måles ofte på hvorvidt volden går ned her og nå. Effekten av klimatiltak vurderes gjerne på umiddelbare utslippskutt eller reduksjoner i avskoging. Men en kortvarig gevinst resulterer ikke nødvendigvis i varig endring, og en kort evalueringshorisont kan vanskelig fange opp positive resultater – og problemer – som akkumuleres over tid.

For det tredje trenger vi bedre data om situasjonen på bakken der freds- og utviklingstiltak gjennomføres. De hardest konfliktrammede områdene i verden er ofte de vi har minst kunnskap om, fordi myndighetene ikke evner eller ønsker å innhente og dele informasjon, frie medier er fraværende og feltarbeid forhindres av høy risiko. Når vi mangler pålitelig informasjon, risikerer vi å utforme og sette inn tiltak som gjør vondt verre. Dessverre finnes det flere eksempler på fredsbyggende operasjoner som har forsterket sosial ulikhet eller bidratt til den lokale krigsøkonomien.

Mindre enn seks år igjen

Tiden fram til utgangen av 2030 løper raskt. Skal vi snu trenden, må vi slutte å behandle bærekraftig utvikling og fredsbygging som separate utfordringer med unike løsninger. 

De henger uløselig sammen. 

Fred er grunnlaget for utvikling – og riktig utformede utviklingstiltak kan bidra til fred. I en verden der stadig flere hendelser roper med utestemme og behovet for kollektiv bekjempelse av krig og miljøødeleggelser eskalerer, er effektiv og kunnskapsbasert politikk viktigere enn noen gang.

Teksten er basert på en artikkel publisert i tidsskriftet One Earth 19. september.