– Savner Norge som en «champion» for utdanning

– Bærekraftsmålet om utdanning er superambisiøst, og vil ikke nås. Og det er ikke så rart, for videregående utdanning for alle er ikke oppnådd i noe land i verden. Så å forvente at det skulle oppnås globalt, på femten år, var selvfølgelig ikke realistisk.

Panorama har spurt Manos Antoninis, redaktør for Global Education Monitoring Report 2023, om FNs bærekraftsmål nummer 4 – god utdanning for alle vil nås innen 2030.

– Landene mislykkes, ikke bare på de universelle målene, som var urettferdige mot de aller fleste land, men også på de nasjonalt tilpassede målene, sier Antoninis.

– Urettferdig?

– Ja. Om et land startet på en andel der 95 prosent hadde fullført videregående opplæring og et annet startet på 10 prosent, kan man ikke forvente at begge, i løpet av bare 15 år, oppnår 100 prosent. Vi vet at utdanning er en menneskerettighet, og at mange land må endre sine prioriteringer. Men vi må også se, historisk, på hvordan land utvikler seg. Mange europeiske land har jobbet i 200 år for å oppnå universell videregående opplæring, men har likevel ikke klart det. Selv i Norge er det ikke alle unge som fullfører videregående skole, påpeker Antoninis.

– Får ikke undervisning på morsmålet

Nær 250 millioner barn og unge i skolealder går ikke på skole, ifølge årets GEM-rapport – en midtveisgjennomgang for målene med sluttdato 2030. Dette er en nedgang på rundt 9 millioner fra 2015, men parallelt med positive globale funn, har antall barn som ikke går på skole i Afrika sør for Sahara økt med hele 12 millioner.

Så selv om Antoninis og hans team viser til flere framskritt i den Unesco-publiserte rapporten, som at andelen barn som fullfører skolegang på normert tid har økt, er verden relativt langt unna å nå FNs utdanningsmål. For i tillegg til at millioner ikke møter opp på en skole, er det en stor andel elever som aldri fullfører utdanningen:

• I Malawi begynner rundt 90 prosent av alle barn på skolen. Men under 70 prosent fullfører barnetrinnet. Og under 50 prosent fullfører på normert tid.
• Nesten 9 av 10 ugandiske barn begynner på skolen, men bare rundt 60 prosent fullfører – og kun 40 prosent av elevene fullfører på normert tid.
• Og i Somalia fullfører mindre enn 1 av 5 elever barnetrinnet.

– Det er det flere grunner til at mange afrikanske land ikke har hatt en positiv utvikling. I tillegg til ekstreme nivåer av fattigdom, utsettes mange også for lærere som selv ikke har kompetanse til å undervise. At 85 prosent av alle afrikanske barn får undervisning på et annet språk enn morsmålet, er virkelig kritisk for evnen til å lære.

Antoninis tenker seg om, ser ut av vinduet, sier Malawi.

– Landet bruker fortsatt alt for mye penger på høyere utdanning, og er også blant verstingene når det gjelder antall elever per lærer. Men det er også noen praktiske problemer, som at mange barn ikke fullfører grunnskolen på normert tid. Dette er faktisk et problem på hele kontinentet, spesielt for jenter, for hvis en jente blir 15 år og fortsatt går på barneskolen, er det lite sannsynlig at hun vil fullføre skoleløpet.

– Fordi?

– Fordi jenter ofte holdes tilbake av sosiale normer, fordi det forventes at de skal gifte seg, eller få barn. Så jeg tror vi vil se framskritt dersom mange lands myndigheter tar grep for å sikre at barn begynner tidligere på skolen.

Jenter gjør det bedre enn gutter

– Så, mange utfordringer, men det er vel også slik at 50 millioner flere jenter begynte på skolen i 2022 enn i 2015?

– Ja. Og denne trenden, som startet med høy- og mellominntektsland, kommer også til å nå de fattigste landene. Akkurat nå, selv i Afrika, fullfører flere jenter grunnskolen på normert tid enn gutter. Men på grunn av sen skolestart slutter mange jenter i ungdomsskolealder, og så blir de tatt igjen av gutta. Det er fortsatt lommer med betydelige forskjeller, spesielt for de fattigste i noen land i Vest-Afrika og i deler av Sør-Asia, men dette er unntaket i en global regel som ser bedre muligheter for jenter, og over hele verden gjør jenter det bedre enn gutter i lesing, og sakte, men sikkert kommer de også til å ta igjen gutta i matematikk, sier Antoninis.

– Du har også jobbet med Education Finance Watch 2023, hvor det heter at «en av to dollar brukt i et lavinntektsland kommer fra staten». Hvor kommer resten fra – er det bistand?

– Nei 13 prosent kommer fra bistand, mens de resterende 37 prosentene kommer fra private husholdninger. Og dette er viktig, for det er en stor utfordring at fire av ti dollar som brukes på utdanning i lavinntektsland kommer fra folks lommebok. Siden det er de rikeste som kan bruke penger på utdanning, gjenspeiler det ulikhet, og forsterker de allerede alvorlige ulikhetene i disse landene, forklarer Antoninis.

– Men hvor mye ville det kostet å nå FNs bærekraftmål nummer 4?

– Tidligere har GEM-rapporten estimert kostnadene for å nå bærekraftsmålet globalt, men i år har vi forsøkt å anslå kostnadene for å nå de nasjonale målene, om antall barn som begynner på skolen. Selv med relativt ambisiøse mål om hvordan landene kunne allokere mer av sine egne midler til utdanning, ville det være et årlig gap på 97 milliarder dollar i lav- og lavere mellominntektsland – omtrent 80 land i verden – for å oppnå nasjonale mål. Og dette tallet utelukker altså alle kostnader knyttet til å forbedre læringen. Så selv uten å garantere forbedret læring, ville det koste nær 100 milliarder dollar hvert år bare for å nå de nasjonale målene mellom nå og 2030.

Teknologi også viktig i fattige land?

Antoninis påpeker at temaet for årets GEM-rapport, er teknologi og utdanning.

– Ofte presenteres teknologi som en løsning – noe vi i GEM-teamet stiller mange spørsmål ved, og hvor en av disse handler om kostnader. Fordi et veldig lite ambisiøst sett med investeringer i lav- og mellominntektsland vil legge til ytterligere 50 prosent til kostnadskalkylen. Og dette er viktige etiske spørsmål, fordi det er press for å investere mer, men teknologi-investeringer vil stjele fra andre investeringer som til lærebøker, til lærer-tilgjengelighet eller til bedre klasserom – som alle er avgjørende for læring.

– Under koronapandemien utelot et raskt skifte til nettbasert læring minst en halv milliard elever globalt. Rapporten påpeker at retten til utdanning ofte er synonymt med retten til nett-oppkobling, men én av fire grunnskoler i verden har ikke engang strøm. Hvorfor er «teknologi i utdanning» viktig også i land som Uganda eller Ghana?

– Teknologi og ferdigheter knyttet til å navigere en digital verden er et essensielt, uansett om du befinner deg i verdens fattigste land. Men rapporten gjør et poeng av at det er én ting å vite hvordan man navigerer den digitale verden, en annen om hvorvidt læring må skje gjennom teknologi. Dette er selvfølgelig mindre relevante problemstillinger for noen av verdens fattigere land, men det der også derfor vi oppfordrer til mer forsiktighet, for å forstå hvilke teknologier som forbedrer hvilken læring. Jeg tror dét er et av hovedbudskapene i rapporten, sier Antoninis.

– Norge var en forkjemper for utdanning

– Tidligere statsminister Erna Solberg hadde utdanning som en av sine hjertesaker. Regjeringen Støre har ikke hatt samme fokus, som flere andre land. Hva tenker du om denne trenden, og er det utfordrende at giverland kutter bistand til i utdanning?

– Det er sant at utdanning har mistet en del finansiering fra givere, og jeg tror årsaken er et resultatfokus, sier Antoninis. 

Han peker på at utdanningssektoren er svært kompleks.

–  Jeg tror mange givere foretrekker å bruke pengene sine på aktiviteter der man lettere kan måle resultater, og tror mentaliteten til planleggere av utviklingshjelp har endret seg litt på grunn av denne trenden om at alt skal kvantifiseres. Men da ser man naturligvis bort fra at bistand egentlig handler om utvikling, og at utvikling skjer gjennom institusjoner og at institusjonelle endringer tar tid, sier Antoninis.

Men å løse utdanningskrisen handler ikke bare om penger, påpeker GEM-redaktøren.

– Som nevnt kommer bare 13 prosent av utdanningsfinansieringen i lavinntekstland fra bistand. Når det er sagt, har Norges rolle, som en «champion» for utdanning, vært viktig – fordi norske myndigheter bidro til å løfte utdanning som et globalt gode. Så fraværet av denne helhjertede støtten er et tap, sier Antoninis.