Svette, tårer og manisk optimisme i Sevilla

– Ta disse vannflaskene, de er kalde!

Taxisjåføren vår har stoppet i et veikryss hvor trafikkonstabler prøver å dirigere trafikkaoset rundt sperringer i 43 varmegrader. Sjåføren rekker en pose med kalde vannflasker ut vinduet til en av dem, og får et takknemlig nikk før han kjører videre.

– De har stått her hele morgenen. Kongen kommer, det er derfor det er så mange sperringer, sier sjåføren.

Vi er i Sevilla hvor FNs fjerde konferanse om finansiering av utvikling skal skje, ti år etter den forrige i Addis Abeba. Hvordan skal utvikling rigges i en tid med full nedslakting av bistandsbudsjetter for å betale for krig, økende fattigdom, eksploderende statsgjeld og handelskrig på trappene?

Forhandlingene har pågått i måneder, og Norge har vært én av fire tilretteleggere. Resultatet – klart allerede før verdenssamfunnet møttes i Sevilla – er et dokument med det lite slagkraftige navnet «Sevilla-kompromisset».

Under forhandlingene så det lenge dårlig ut. Etter å først ha forsøkt å vanne ut teksten i Sevilla-dokumentet maksimalt, trakk USA seg fra hele prosessen som det eneste landet i verden.

Det gir mer arbeidsro til resten av de 60 statslederne som nå er i Sevilla – pluss 15.000 andre deltakerne som roper og hvisker fra sidelinja i et forsøk på å gjøre de store ordene i Kompromisset til håndfast handling. 

Kvelden før Kong Felipe åpnet konferansen demonstrerte flere tusen fra verdens sivilsamfunn i Sevillas glovarme gater for å vise at de fulgte med.

På flagg overalt i Sevilla står byens motto «Hun har ikke forlatt meg». Kong Alfonso skal ha sagt det om Sevilla da befolkningen stod ved kongens side under ymse erobringsforsøk på 1200-tallet. 

Kan vi si det samme om verdenssamfunnet i Sevilla etter denne konferansen?

Fremover når det ikke går bakover

På hotellet til den norske delegasjonen står utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap) og venter på bil til åpningen. Løypa er lagt for tre dagers møtemaraton med verdens ledere. Mellom «familiefoto», plenumsmøter og runde-bord skal Aukrust ha bilaterale møter med Egypt, Palau, Island, Brasil, Sør-Afrika, Malawi, Qatar, Irland, Senegal og Mexico. 

I tillegg til såkalte «pull-asides» og andre uformelle samtaler. Han skal snakke om skattesystem, likestilling, private investeringer, effektivisering, handelsavtaler, Gaza, Sudan og Ukraina. Blant annet.

Løsningen på en verden i sammenbrudd er å snakke, mener Aukrust. Ærlig, uredd og med alle. Han forstår de som mener at Sevilla-dokumentet er for vagt og sier Norge hadde ønsket å gå lenger på alle punkter. Men vi lever i en tid hvor det er en seier når ting ikke går bakover, mener han.

– Alle internasjonale avtaler blir et kompromiss, så det mener jeg ligger i sakens natur. Det skal være gode kompromisser, ellers er det ikke noe poeng, og det mener jeg dette har blitt. Jeg synes det er veldig bra at verden har kommet sammen og bevist at FN er relevant og fortsatt klarer å levere. Det var ikke gitt. Det kan være med på å flytte verden fremover dersom vi klarer å levere på dette, sier Aukrust, mens tar opp en boks hårvoks fra lomma og drar voks gjennom håret før rådgivere drar ham videre.

Det treige diplomatiet

Innen slutten av 2025 har direkte støtte til utviklingsland sunket med opptil 26 prosent. Finansiering er utviklingens motor - og motoren harker, sa António Guiterrez i åpningstalen sin. Kong Felipe sa at vi må insistere på å gå den lange og krokete veien om multilateralt diplomati. Ikke fordi det er enkelt, men:

– Vi vet hvor andre veier har ledet oss i historiens løp.

Sevilla handler om ikke bare om penger fra rike til fattige land, men hvordan hele utviklingssystemet skal finansieres. Systemet var allerede overmodent for reform, ifølge alle. Men nå haster det å tenke nytt. Mer av pengene som finnes der ute må omdirigeres inn mot faktisk utvikling.

Ambisjonene er skyhøye: Bedre skatteregimer i utviklingsland, mer og bedre private investeringer, og løsninger på gjeldskrisene. 3.4 milliarder mennesker bor i land som bruker mer på å betale på lån enn de bruker på utdanning og helse.

Allerede på konferansens første dag annonserte Spania, Brasil og Sør-Afrika en global koalisjon for å skattlegge de superrike. Dagen etter undertegnet Åsmund Aukrust tre avtaler til en verdi av 134 millioner kroner som skal bidra til å styrke skattesystemene i utviklingsland.

– Falske løsninger

Hva med elefanten i rommet, gjelden? 

Jason Braganza er direktør for den panafrikanske organisasjonen for gjeldsrettferdighet Afrodad, og hadde tett kontakt med alle de afrikanske delegatene som deltok i forhandlingene. Han stopper og prater ivrig med Angolas delegat på vei inn for å snakke med oss i medieområdet – et område på størrelse med tre fotballbaner hvor journalister må vente på eskorte for å komme inn i delen der alt skjer.

I den aircondition-løse hallen utenfor plenumsalen har en kvinne i mellomtiden kollapset av varmen, mens Sevilla-dokumentet ble formelt vedtatt til global applaus. Nå ligger hun på en benk mens resten av hennes delegasjon vifter henne i ansiktet med servietter.

Braganza mener rike land systematisk prøvde å undergrave forslag fra afrikanske land under forhandlingene. EU nektet å forplikte seg til å jobbe for en felles FN-konvensjon om gjeld. Braganza kaller det «ekstremt trist», og en tapt mulighet til å utnytte at USA var ute av forhandlingsrommet.

– Europeiske land ønsker å opprettholde dominans, beskytte egne økonomiske interesser og europeiske selskaper, på bekostning av afrikanske land, sier han.

Mye omtalt i dokumentet er såkalte debt swaps, der et utviklingsland får slettet eller reforhandlet deler av gjelda mot å forplikte seg til å investere i en bestemt sektor. For eksempel vil debt for climate forplikte et land til å bruke pengene til å investere i klimatiltak.

– Vi har advart sterkt mot slike falske løsninger fordi det ikke finnes noe bevis på at det faktisk fungerer. Vi vet at det vi trenger er restrukturering av gjeldssystemet, sier Braganza.

En juridisk bindende rammekonvensjon for gjeld i FN ville ha gitt afrikanske land større plass ved bordet og gitt større innsyn i lånopptak. I dag har hele det afrikanske kontinentet 10 prosent av stemmemakten i Det internasjonale pengefondet (IMF), mens USA alene har 16 prosent.

Gjeldskriser har ført til opprør og demonstrasjoner i blant annet Kenya, Burkina Faso, Ghana og Nigeria etter at renteøkninger har tvunget fram kutt i offentlige tjenester for å betjene gjeld. I Kenya har den tidligere presidenten blitt tatt til retten for å ha inngått illegitime lån. Målet er å overføre ansvaret for gjelden til ham personlig.

Braganza innrømmer at Sevilla gir afrikanske land «noe å jobbe med».

– FNs relevans som et demokratisk forum er bekreftet, og det i seg selv er ekstremt viktig.

Minutter til sivilsamfunnet

Vi har fått innvilget en tur med vakt inn i VIP-delen, der statsledere sitter i små hvite bokser og snakker sammen. Åsmund Aukrust ser konsentrert på talepunktene mens nordmennene venter på Egypts delegasjon som er sent ute. De er stressa over tidsskjemaet som er i stadig flyt. Lunsj til ministeren bestilles til neste møte, matallergier oversettes til spansk.

Egypts statsminister kommer med følge, døra lukkes. En halvtime senere åpner den seg igjen bak de egyptiske sikkerhetsvaktene, og Aukrust haster videre.

– Det gikk veldig bra. Noe av det aller viktigste i det videre utviklingsarbeidet er mer private investeringer. Vi er veldig fornøyd med at Scatec (norsk solenergiselskap) er sterkt tilstede i Egypt, og vi ønsker å ha enda mer norske private investeringer i Egypt. Rett før hadde jeg en samtale litt i forbifarten med Palestinas statsminister.

– Han uttrykte veldig stor takknemlighet til Norge, regjeringen og det norske folk for vår prinsipiell holdning om at folkeretten gjelder for alle, helt uavhengig av hvem som bryter den og hvem som blir offer for det. Det er noe som blir lagt veldig merke til i det globale sør.

Ved siden av en travel trapp i sidearrangement-delen av konferansen sitter representanter fra norske organisasjoner og venter på møtet med Aukrust, som nå har krympet til 20 minutter.

Marte Mørk, fagrådgiver for utviklingsfinansiering i Forum for Utvikling og Miljø, sier det generelt har vært knapp tid til sivilsamfunnet både under forhandlingene og på konferansen.

– Generelt i denne prosessen har det vært fire minutter her og der, men det er ofte ikke plass til sivilsamfunnet, sier hun.

– Det skjønner jeg veldig godt er frustrerende, og sånn bør det jo ikke være. Sivilsamfunnet er en viktig alliert i arbeidet vi gjør. Samtidig er det jo mye usikkerhet og lite tid på internasjonale konferanser, også for oss, sier Aukrust.

Leder i Debt Justice Norge, Julie Rødje, hopper inn:

– Vi håper at dere er tydelige på at dokumentet bare er en start, at dere jobber for god oppfølging på de punktene som ligger i erklæringen, at det blir god reell politikk og ikke bare fine ord.

Feminisme og finans

Aukrust kan endelig spise lunsjen i bilen på vei til det amerikanske nettstedet Devex, hvor han skal intervjues på scenen.

– Det er snart valg. Hvordan hadde en Høyre- eller Frp-statsråd skilt seg fra deg på denne konferansen?

– Jeg tror det hadde vært veldig stor forskjell. FrP foreslo i fjor å kutte en tredjedel av bistandsbudsjettet over natta. Det hadde gjort Norge til et av landene som hadde kuttet raskest og mest dramatisk i bistand, det hadde blitt lagt veldig merke til. Høyrepartiene er heller ikke enige i den prinsipielle linja vi har tatt til forsvar av folkeretten og internasjonal rett. Sylvi Listhaug har tvert imot gått i støttedemonstrasjoner for Israel. Høyre har kritisert regjeringen for å være for opptatt av konflikten på Gaza.

Han tenker seg om og legger til:

– Norge tjener på et fungerende FN. Det er FN-pakten som sikrer Norge vår frihet. Det viktigste norske politikere skal gjøre, er å trygge egen befolkning, og det mener jeg vi også gjør gjennom en aktiv utenrikspolitikk.

Vel inne i en kjølig andalusisk villa, spør ansvarlig redaktør i Devex: Hvordan argumenterer Aukrust overfor norske skattebetalere om at én prosent bistand er en god investering? Hvorfor går Norge mot strømmen?

– Det er i vår egeninteresse å ha et høyt utviklingsbudsjett, fordi det er en investering i vår egen sikkerhet i en stadig mer ustabil verden. Samtidig spiller solidaritet en rolle i vår historie. Dette handler først og fremst om mennesker i andre land. De dramatiske krigene som vi nå ser i Ukraina, Sudan, Gaza og andre steder, berører oss. Alle spør seg: Hva kan jeg gjøre? Og som regjering kan vi gjøre noe.

På spørsmål om hva Norge prioriterer, svarer han:

– Likestilling mellom kjønn, inkludert seksuelle og reproduktive rettigheter og enhver kvinnes rett til å bestemme over sin egen kropp. Anstendig arbeid, sosial inkludering, og klima. Det norske velferdssystemet er bygget på mye av dette.

På et tidspunkt under forhandlingene om Sevilla-dokumentet, var seksuelle og reproduktive rettigheter med. Så forsvant de igjen, noe som har frustrert mange, blant annet Alessandra Nilo, som vi møter senere på et arrangement om «a feminist agenda for action». Hun har jobbet med å dokumentere feltet for FN i 24 år.

– Språket ble generelt, paragrafen ble stående uten referanse til seksuelle rettigheter, og uten klare mål eller indikatorer for å følge opp, sier hun, og mener det var på grunn av bølle-oppførsel fra de amerikanske forhandlerne.

Hun trøster seg med at amerikanerne blir mer irrelevante på den internasjonale scenen ettersom verden blir mer multipolar.

– De mister troverdighet, og uten troverdighet kan du ikke bevege deg på den internasjonale arenaen. Med militærmakt kanskje, men ikke i diplomatiet. Så de skyter seg selv i foten.

Ikke tapt argumentet

Klokka er 18 på dag to av konferansen, når Aukrust er tilbake på hotellet, «litt kjørt i huet» etter elleve timers program uten pause, og ti bilaterale møter.

– Jeg har veldig tro på å bruke tid på folk, være interessert i folk og bli kjent med dem, hva er det som driver dem? Hva er de opptatt av? Alternativet til samtaler, er å snakke om eller mistenkeliggjøre andre, eller i verste fall gå til krig, sier Aukrust.

– Hvorfor tror du bistand blir en skyteskive for ytre høyre og autoritære krefter?

– På ytre høyre er det ingen tro på internasjonalt samarbeid, multilateralisme eller internasjonal solidaritet. Det er noe vi alltid har sett. Men det mer alvorlige nå er at mange borgerlige regjeringer – ikke nødvendigvis bare ytre høyre – kutter bistand i nesten alle land.

Samtidig påpeker Aukrust at de fleste som kutter, ikke sier at de gjør det fordi bistand er bortkastede penger, de sier at de skulle gjerne ha brukt mer.

– Så jeg mener at vi ikke på noen måte har tapt argumentet om at bistand er viktig. Men det er en glidende overgang.

Det er «skrikende behov for reform», hvis bistandssystemet skal overleve, mener han.

– Jeg ønsker en dreining bort fra en veldig fragmentert bistand til at vi tenker mye mer system. Historien om Norge, er at vi har bygget opp sterke systemer. Vi kan ikke gjøre det i andre land, de må gjøre jobben selv. Men vi kan være med å bistå med partnerskap og samarbeid.

Sammenbruddet i verdensordenen tar ikke sommerferie. Aukrust skal til Chile og Brasil, og G20 utviklingsmøte i Sør-Afrika i slutten av juli. Samtalen fortsetter, og noen konkrete ting kom ut av Sevilla: En klubb for låntakerland for å utveksle erfaringer, pauseordninger for gjeldsland i krise, og over 100 andre initiativer for å sette noen av planene i dokumentet ut i livet. 

Kanskje.