Hva er egentlig bærekraftig utvikling? 

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Knut Thonstad Knut Thonstad

Seniorrådgiver i Norads seksjon for utdanning og forskning. Har ledet sekretariatet for bærekraftig utvikling i Finansdepartementet

Opprinnelig var «bærekraft» knyttet til fiskeriforvaltning og beregning av maksimal fangst av en bestand som kan vedvare – såkalt «maksimalt bærekraftig uttak».

Begrepet bærekraftig utvikling dekker mye bredere.

Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (WCED), satt ned av FN, skulle se miljø og utvikling i sammenheng og peke på en mulig utvikling for kloden.

Dens rapport, «Vår felles fremtid» fra 1987, er også kjent som Brundtland-rapporten etter kommisjonsleder Gro Harlem Brundtland.

Rapporten definerer bærekraftig utvikling som «en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov».

Den var et politisk dokument, og rapporten sa ikke konkret hvordan bærekraftig utvikling skulle måles eller hvordan kommisjonens ambisjoner kunne nås.

Institutt for økonomisk analyse (IEA) ved New York-universitetet utførte i samarbeid med SSB analyser for FN før toppmøtet i Rio i 1992. Rapporten fra IEA til FN viste at ambisjonene på klima og miljø ville bli vanskelig å oppnå.

Det har utviklet seg ulike rammeverk for å vurdere bærekraftig utvikling, og disse utfyller hverandre.

På politisk nivå, globalt, regionalt eller nasjonalt settes det mål på områder som fattigdom, utdanning og helse, slik som i FNs bærekraftmål.

En mer fundamental måte å følge utviklingen på er å måle om ressursgrunnlaget (nasjonalformuen) per innbygger i et land, eller globalt, øker eller faller.

Mens utviklingen i bærekraftsmålene viser framgangen mot ulike politiske mål, forteller nasjonalformuen hvilke ressurser som står til rådighet.

Bærekraft og ressursgrunnlaget

Bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger er ingen god indikator på bærekraft. BNP fanger ikke opp utarming av natur og miljø, tapping av ikke-fornybare naturressurser eller endringer i innbyggernes evner og ferdigheter (menneskelig kapital).

Brundtland-rapporten definerer bærekraftig utvikling som en utvikling som også sikrer menneskelig velferd i framtiden. Dette må innebære at det samlede ressursgrunnlaget som står til rådighet per person, ikke avtar over tid.

Nasjonalformuen er definert som summen av menneskelig kapital, produsert kapital, fornybare- og ikke-fornybare naturressurser samt finanskapital. Den er grunnlaget for framtidens produksjon av varer og tjenester og dermed menneskelig velferd. Perspektivmeldingen 2024 fra Finansdepartementet har presentert beregninger av Norges nasjonalformue, der humankapital utgjør 65 prosent.

Norske myndigheter har vært opptatt av å følge utviklingen i nasjonalformuen. Utvinning av petroleum innebærer tapping av formue. Inntektene må derfor investeres lønnsomt for å kompensere for tapet. Høy sysselsetting nå og i framtiden er helt sentralt for nasjonal bærekraft, også fordi menneskelig kapital utvikles gjennom arbeid.

Før bærekraftsmålene ble vedtatt i 2015, lagde FNs medlemsland egne strategier. I Norge var det enighet om at arbeidet med bærekraft ville bli mest effektivt om det ble knyttet nærmere til budsjettprosessen. Finansdepartementet hadde derfor koordineringsansvaret i perioden 2002–2013.

Verdensbanken har laget nasjonalformueberegninger for de fleste av verdens land siden 2006. Siste oppdatering skjedde i 2024. Verdensbanken advarer om at mens mange land har hatt sterk økonomisk vekst og framgang i levekår, blir naturressursene utarmet og overutnyttet, noe som reiser spørsmål om bærekraften.

Går dagens vekst på bekostning av framtidige generasjoner?

Krevende avveininger

At noe utpekes som ikke-bærekraftig, indikerer at kursen må korrigeres. Dersom nasjonalformue per innbygger faller, er man på en ikke-bærekraftig kurs.

Men heller ikke økende nasjonalformue er tilstrekkelig. Det er grenser for i hvilken grad natur kan erstattes av menneskeskapt kapital, og det finnes terskelverdier i naturen som hvis de brytes, kan lede til kollaps av økosystemer.

Et nasjonalt perspektiv er heller ikke tilstrekkelig. Klima og biologisk mangfold er globale fellesgoder. Fordeling og fattigdom er også en del av bærekraftagendaen.

Rike land har stått for de største klimautslippene, mens konsekvensene rammer fattige land hardt. Det er et spørsmål om en kan fortsette å øke nasjonalformuen i rike land, dersom det gir stor belastning på globale fellesgoder. Det er uansett viktig å vri produksjon og forbruk i en mer miljøvennlig retning.

Ulike beregninger

Norads fattigdomsrapport for 2025, «Verdens fattige i global motvind» ble presentert 17. oktober. Den legger vekt på at utdanning er viktig for fattigdomsreduksjon.

Rapporten viser utviklingen i antall ekstremfattige i årene 2000 til 2024. I Øst-Asia falt tallet fra 840 til 50 millioner, i Sør-Asia fra 560 til 80 millioner. I Afrika sør for Sahara økte tallet fra 430 til 590 millioner. En stor andel barnerike familier i denne regionen bidrar til høy barnefattigdom, og mer enn halvparten av barna er ekstremfattige.

Den viser også at andelen tiåringer i og utenfor skolen som ikke forstår en enkelt tekst er økt under pandemien. Andelen er spesielt høy i Afrika sør for Sahara med 89 prosent.

Verdens matsikkerhet-rapport 2025 viser at andel underernærte i regionen er økt fra 18,2 prosent (180 millioner) i 2015 til 22,3 prosent (278 millioner) i 2024. Rapporten om bærekraftig utvikling 2025 viser et dystert bilde for bærekraftmålene samlet.

Ingen av de 17 målene er på vei til å bli oppfylt globalt innen 2030, men Øst- og Sør-Asia har større framskritt enn andre regioner.

Av de 40 landene på bunn i indeksen, er 34 fra Afrika sør for Sahara. De øvrige er Syria, Pakistan, Papua Ny-Guinea, Haiti, Afghanistan og Jemen.

Beregning av nasjonalformue

Nasjonalformuen per innbygger i Afrika sør for Sahara økte fra 1995 til 2010, men har siden falt.

Samlet i perioden 1995–2020 er det en svak økning fra 17 000 til 18 000 dollar (7 prosent) i faste priser, men halvparten av landene hadde nedgang. Med få unntak har menneskelig kapital per innbygger økt.

Naturkapital per innbygger er redusert. 9 prosent av skogdekket er forsvunnet, og landbruksjord er økt fra 39 til 44 prosent av landarealet. Men samtidig er befolkningen nær doblet. Regionen ligger stadig lenger etter andre regioner og land.

Til sammenlikning økte Norges formue per innbygger fra 0,74 til 1,15 millioner USD. Mye kom fra økningen i oljefondet, mens ikke-fornybare og fornybare ressurser per innbygger ble redusert.

Produsert realkapital økte betydelig og humankapital per innbygger økte med 16 prosent.

Fortsatt aktuell diskusjon

Bruk av bærekraftmål og nasjonalformue utfyller hverandre.

Manglende økning i produktive ressurser per innbygger undergraver framgangen mot bærekraftmålene i Afrika sør for Sahara. Også gjeldsutfordringene er knyttet til dette.

Utfordringene i regionen ble beskrevet da bærekraftmålene ble vedtatt. Analysen er dessverre fortsatt aktuell:

Det er lav prioritering av familieplanlegging. Vedvarende høy befolkningsvekst kombinert med lav jobbskaping utenfor landbruket, gjør at det gradvis blir mindre jord per bonde. Ekstremfattigdommen konsentreres på landsbygda.

Det er begrenset læring i skolen. Høy forsørgelsesbyrde i form av mange barn per voksen gjør også at lite av husholdningenes inntekter spares. Det er derfor både lav kompetanse i arbeidsstyrken og liten tilgang på kapital til næringslivet. Næringslivet mangler også stabil strømforsyning. Det skapes for få arbeidsplasser i regionen.

Analysen tok også opp at den høye befolkningsveksten kombinert med svak økonomisk utvikling vil kunne gi sosial uro og ustabilitet.

Jeg takker Lars Loe og Hans Peter Melby for gode kommentarer i arbeidet med denne kronikken.