De er «en tapt generasjon», men Limar (12) finner håp på skolen

Ved første øyekast er Bekaadalen bare vakker.

Det er grønne åser med drueranker, og vingårder der busser med helgeturister fra Beirut kan rulle inn for vinsmaking og en glødende solnedgang.

Men bortenfor produsenter som Kefraya og Château Ksara, brytes idyllen.

– Før krigen i Syria bodde det 40 000 her i Bar Elias, sier Reda Mais.

Vi sitter på ordførerens kontor, et kvarters kjøretur fra Syria-grensa.

Panorama er tilbake i det lille jordbrukssamfunnet, der mer enn halvparten av innbyggerne er flyktninger. For femten år etter den syriske våren, lever fortsatt hundretusener under kummerlige forhold i det libanesiske myndigheter omtaler som «uformelle bosettinger».

– På det meste bodde det 110 000 flyktninger bare her i Bar Elias, sier ordføreren.

– Har blitt en del av samfunnet

Forværelset er stappfullt, med en jevn strøm av folk som vil ha ordførerens øre. Men så sier han stopp, lukker døra og uttrykker begeistring for besøk fra Norge; sier han er takknemlig for arbeidet norske organisasjoner gjør i Bar Elias, også for fattige libanesere.

Panorama spør hvordan det påvirker et lite samfunn at annenhver innbygger er en flyktning. Han forteller at det nå bor rundt 60 000 syrere i den lille byen, at noen har leid leiligheter, men at brorparten – om lag 45 000 syrere, fortsatt bor i teltleirer rundt byen.

– De fleste syrere her, lever fortsatt et hardt liv, sier ordføreren.

Reda Mais sier at han ønsker alle syrere velkommen, men at befolkningsøkningen også har vært en påkjenning for kommunens tjenestetilbud til innbyggerne.

– Det er et stort press på infrastrukturen. På vann. På kloakk. På søppelhåndtering. Før krigen i Syria samlet vi inn 20 tonn søppel daglig. Nå må vi samle inn minst 50 tonn.

Når vi spør om de 60 000 syrerne, drar han på det, sier det er vanskelig å fastslå antallet, fordi mange reiser fram og tilbake mellom hjemstedet i Syria og Bar Elias. Ordføreren avviser at kamp om jobber og ressurser har skapt gnisninger.

– Det er naturlig at et lite samfunn merker en slik befolkningsøkning, men det store bildet er at det har vært lite konflikt. Syrerne er blitt en del av samfunnet. De aller fleste jobber i jordbruket eller i bygningsbransjen. Vi trenger dem.

– Livet her er tøft, men det er tøffere i Syria

Ordføreren vil gjerne vise Panorama hvor godt byens nye innbyggere blir tatt imot og inviterer på en liten gåtur. Selv går han i front, hilser på folk som selger grønnsaker eller klær, og tar seg tid til en prat med noen eldre menn som sitter og røyker på en kafé.

På et hjørne står noen tuk-tuk-sjåfører. Det er åpenbart at de ikke har mye å gjøre.

– Livet her er hardt, sier Ibrahim Ramadan (32).

Han kom til Bar Elias i 2014. Her møtte han hun han giftet seg, og her fikk de to barn.

– Familiens hus hjemme i Aleppo finnes ikke mer, så foreløpig blir vi her. Syria er tryggere nå, men jeg har mistet håpet, og det er fortsatt mye bedre for barn å vokse opp her.

Alle syrerne vi snakker med uttrykker skepsis til å returnere til hjemlandet.

I en klesbutikk møter vi Fatimah Bakry (54) som kom til Libanon kort tid etter at kamphandlingene nådde hjembyen Aleppo.

Nå bor hun i en leilighet med sønnens familie, og forteller at butikkjobben ikke gir henne en inntekt å leve av. Bakry sier det er krevende å skulle dekke boutgifter, mat og medisiner.

– Livet her er tøft, men det er mye tøffere der hjemme. Jeg vil ikke hjem, sier hun.

– Kjempet med Nusrafronten

Bilveien mellom Syrias og Libanons hovedsteder, den som kalles Beirut-Damascus International Highway, er også den travle hovedgata i Bar Elias.

Her er det grønnsakshandlere og bilverksteder, og en merkelig lukt av mynte, grillet kjøtt og diesel. Det er en jevn strøm av mopeder og lastebiler på vei til og fra Syria-grensa, og ut av en bakgård svinger til og med en minibuss med logoen Jihad Tours.

På den andre siden av veien for ordførerkontoret, står Mohammad Jasin (45) og skrur på en sliten Toyota. Flere av mekanikerne sier nei til å prate med journalister fordi verkstedets libanesiske eier ikke er til stede. Men Jasin er uredd og vil gjerne fortelle sin historie.

– Jeg var soldat i kampen mot Assad, sier han.

Mohammad Jasin forklarer at han var 29 og bodde i byen Hamah da noen tenåringer i februar 2011 tagget regimekritisk budskap på en vegg i den sørlige byen Deraa. Guttene ble arrestert av politiet, men en måned senere tok folk til gatene for å kreve deres løslatelse.

Regimet svarte med tåregass og vannkanoner, og etter hvert skarp ammunisjon.

Protestene spredte seg, til Homs, til Aleppo – og så til Jasins hjemby Hamah. Det skulle bli 14 år med borgerkrig, påpeker Jasin, som valgte å slutte seg til Nusrafronten som den gang kontrollerte byen Idlib. Bilmekanikeren setter seg på et ødelagt bilsete.

– Jeg kjempet sammen med Ahmed Hussein al-Sharaa, sier han stille.

Mannen bilmekanikeren hevder å ha kjempet med, ledet opprørsgruppen Jabhat al-Nusra.

Nusrafronten var jihadister, men i 2016 erklærte de brudd med al‑Qaida og skiftet navn for å gjøre samarbeid med andre opprørere lettere. Året etter ble mange av folka som kriget for Nusrafronten del av Hay’at Tahrir al‑Sham (HTS). Og lederen for HTS ble mannen Jasin hevder å ha kjempet med, og som nå er president i Syria – Ahmed Hussein al-Sharaa.

– Han er en god mann. Da vi var i felt, spiste han ikke før alle hans soldater hadde spist. Jeg tror Al-Sharaa er den rette til å lede Syria mot en bedre fremtid, sier Jasin.

45-åringen er fokusert og alvorlig når han forteller at han ble skutt tre ganger i løpet av de syv årene han kjempet for regimeendring. Den siste gangen ble han så kritisk skadet at han måtte få intensivbehandling i Tyrkia. Panorama har ikke uavhengig kunnet bekrefte historien, men Jasin forteller at han kom til Bar Elias for å tjene til livets opphold.

– Jeg var en stolt soldat, men nå er jeg bilmekaniker, igjen.

Mohammad Jasin forteller at det var krevende å finne jobb som mekaniker i hjemlandet etter at krigen var over, at han valgte å forlate familien i Syria for å finne jobb i Libanon.

– Som bilmekaniker tjener jeg rundt 100 dollar i uka her i Bar Elias. Foreløpig er kona og barna hjemme i Syria, men jeg håper å kunne bringe dem hit, sier Jasin.

– En halv million barn uten skoleplass

Mekanikeren er bare en av mange som har funnet veien til nabolandet, og Bekaa er bare ett av flere områder hvor syriske flyktninger og fattige libanesere bor tett på hverandre.

Da Panorama besøkte Bar Elias i 2015 var FNs anslag at hver tredje innbygger i Libanon var en flyktning. Antallet er nok en del lavere i dag, men ingen vet egentlig hvor mange syrere som bor i Libanon. Kanskje er det 1 million, kanskje er det fler. Men de er uansett en stor andel av befolkningen i et land som anslås å ha nær seks millioner innbyggere.

Nå er vi tilbake med Redd Barnas utdanningsekspert. Helene Nilsen har tidligere jobbet i Syria, og er opptatt av at ekstremt mange syriske barn i Libanon ikke har et skoletilbud.

– Estimatet er at rundt en halv million syriske barn står utenfor skolesystemet, sier hun.

Nilsen forklarer at tilgang til utdanning er et nåløye om du er født av syriske foreldre i Libanon – at det er et krav at barna har gyldig oppholdstillatelse eller er registrert som FN-flyktning.

En ny rapport fra Education Cannot Wait påpeker at utdanningssystemet i Libanon i praksis har kollapset, at skolegang ikke lenger er en vei ut av fattigdom, verken for libanesiske eller syriske barn. De syriske barna trekkes særlig fram som den gruppen som oftest dropper ut av skolen eller har svakt læringsutbytte.

Rapportforfatterne mener dette viser hvordan juridisk status, flukt-erfaringer og det libanesiske skolesystemet gjør at syriske barn som vokser opp i Libanon har stor risiko for å bli del av en «tapt generasjon».

–  Syrere får kun begynne i første klasse. Så hvis barnet ankom Libanon etter å ha fylt syv, er det nesten automatisk ute av skolesystemet, forklarer Nilsen.

Vi setter oss i bilen. Passerer en tankbil med vann på vei til en av leirene, og en gjeter med et femtitalls geiter. Bebyggelsen blir mer spredt, åkrene videre. Så ligger den der, skolen Redd Barna støtter i utkanten av Bar Elias, omgitt av blikkskur og to «uformelle» telt-leire.

Det heter uformelle bosettinger fordi libanesiske myndigheter helst vil at syrerne skal returnere, men de fleste barna er født her, og for dem er Bar Elias hjemme.

Utenfor rektors kontor møter vi Khaltoum Ahmed Hassan, som har tre barn på skolen.  34-åringen forteller at familien forlot hjemmet på landsbygda utenfor Aleppo da huset deres ble ødelagt av artilleri-granater i 2013. Da de flyktet fikk de bare med seg noen klær.

– Og de første tretten årene bodde vi i et telt, forteller syvbarnsmoren.

Som de fleste andre syrere kom hun og ektemannen og tre barn til Bekaa etter at krigen nådde hjemstedet. Siden har tre barn blitt til syv, og de har flyttet inn i en leilighet.

Khaltoum Ahmed Hassan jobber som hushjelp, ektemannen er bygningsarbeider, men jobbene gir lite i familiekassa og begge må jobbe lange dager for å prøve å dekke leiekostnader. Tross trange kår, ekteparet har ingen planer om å returnere til Syria.

Hun sier det er vanskelig å få jobb i Syria og hun tror heller ikke at det er trygt å reise hjem.

–  Men her i Bar Elias føler vi oss trygge, sier hun.

– Limar er en av få heldige

Det har vært stille i korridorene mens vi snakket med syvbarnsmoren, men nå ringes det ut til friminutt. Ute i skolegården er det sisten og ballspill – og noen tenåringer som bare henger. «Ta bilde av oss, da», fniser en jentegjeng som har inntatt håndballmålet.

Vi får bli med lærer Baraah Awad inn til neste time. Språk står på timeplanen, hvor hun skriver arabiske ord på tavla, skjønnskrift, og elevene noterer konsentrert. En jente blir bedt om å komme opp å skrive setningen der, og vi benytter anledningen til å spørre 12 år gamle Limar om hva han vil bruke utdannelsen til, om hva han vil jobbe med, når han blir voksen.

– Jeg vil bli lege. Da kan jeg hjelpe andre, svarer 12-åringen.

Det er vanskelig for Limar og klassekameratene å konsentrere seg med journalister fra Norge på besøk, så vi blir enige med læreren og Limar om å snakke mer med 12-åringen når skoledagen er over. Vi setter oss utenfor rektors kontor og venter, spør Helene Nilsen om hvordan Redd Barna prioriterer utdannings-bistand når giverne kutter i støtten.

– Her fokuserer man mest på lesing og skriving, og har både formiddagsklasser og ettermiddagsklasser for å kunne gi et tilbud til flest mulig, sier utdanningseksperten.

Nilsen, som også har jobbet som hjelpearbeider i Syria, tror det finnes få muligheter for syriske familier som ønsker å returnere til hjemlandet.

– Vi hører stadig om familier som kommer tilbake til ødelagte hjem, og det er nok vanskelig å skaffe seg en inntekt. Myndighetene har lagt til rette for at barn skal kunne returnere inn i skolesystemet, men vi ser at de ikke har kapasitet. Resultatet er få klasserom, med mange elever. De nye myndighetene i Syria har en veldig vanskelig oppgave på alle nivåer.

– Hva tenker du om fremtiden for Limar og de andre barna her?

– At det er viktig at de får et utdanningstilbud, enten de blir her eller drar tilbake til Syria. Det barna selv forteller oss, er at de føler seg trygge når de er på skolen og at det gir dem mulighet til å drømme om en bedre fremtid.

Nilsen sier de som vokser opp i leirene rundt Redd Barna-skolen på én måte er heldige.

– De har jo tilgang til læring. Men vi vet jo at syriske barn her er sårbare for både barnearbeid og barneekteskap. Alle barn har rett til en trygg barndom, men barnearbeid og barneekteskap tvinger mange til å ofre utdanning, helse og fremtidsdrømmer, sier hun.

– Vil ikke til Syria

Limar er ferdig med skoledagen og leder an mot blikkskuret der 12-åringen bor med to søsken og moren Khitam Ahmad Hassan (34) og faren Shadi Mohammad Alqtash (45).

Skoleveien er kort; ut hovedinngangen, rundt hjørnet, over parkeringsplassen og inn på baksiden av skolegården. Limars mor tenner opp i den lille kakkelovnen. Hun forteller om hvordan hverdagen i hjembyen endret seg den gang hun gikk gravid med Limar.

Hun sier Raqqa var vakker by før ekstremistene i Islamsk Stat (IS) tok kontrollen.

– Vi hadde alt, men måtte rømme. Det er utrolig trist, sier hun stille.

Ekteparet, som den gang hadde én datter, flyktet til Hassaka, men så kom krigen også dit.

– De bombet Hassaka den dagen jeg fødte Limar. Han var ett år da vi kom til Bar Elias i 2016. Vi flyktet for å slippe unna bombene, forteller Khitam Ahmad Hassam.

Hun sier Israels angrep mot Hizbollah-områder i Libanon har vekket vonde minner.

– Vi føler oss likevel tryggere her enn hjemme i Syria.

Ektemannen Shadi Mohammed Alqtash (45) var bygningsarbeider i Syria, men her, påtar han seg ulikt kroppsarbeid. Det kan være setting av poteter eller høsting av druer.

Han kan jobbe i tolv timer på åkrene rundt Bar Elias og komme hjem med bare fem dollar. Men i dag har han ikke tjent noe.

45-åringen sier de lever et enkelt liv, men at det viktigste er at familien er trygg. Dét er det foreløpig ikke i det området av Syria de kommer fra, mener han. Kona forteller om flere bekjente som har returnert til Syria, men så kommet tilbake til Bekaa etter kort tid.

– Syria er ustabilt, sier hun.

Vi går utenfor det lille blikkskuret, der Limar spiller ball med en kompis og storesøster Baraa hjelper nabokona med hennes barn.

– Jeg liker å lære engelsk, sier Baraa (14), på engelsk.

Moren uttrykker takknemlighet for at barna har stabile rammer, så lander Limars ball i fanget hennes og det ser ut som han skal få en skjennepreken. Men så henvender hun seg til Panorama.

– Jeg er så glad for at han får gå på skolen, for at han lærer å lese og skrive og regne. Og at han kan få være barn og leke med venner.

Vi spør Limar om han trives på skolen.

– Ja. Men friminuttene er best.

Moren er kanskje ikke helt fornøyd med svaret og avbryter.

– Limar er best i matte, fordi han liker å bruke hjernen. Men han liker også språk.

Limar vil helst leke med kompisen, men vi lurer inn et spørsmål om landet hvor han er født.

– Det jeg vet om Syria er at det er krig der. Jeg vil ikke dit, sier han.