Valget i Bolivia er slutten på en æra

Benedicte Bull

Latin-Amerika-ekspert og professor ved Senter for global bærekraft ved UiO

Dette er en analyse. Meninger i teksten er skribentens egne.

Det er ikke mange år siden Bolivia var et eksempel for verden på demokrati og utvikling nedenfra.

Med Aymara og kokabonde Evo Morales i spissen lå partiet MAS – bevegelse mot sosialisme an til å bli et statsbærende parti som samlet folk rundt reformer for politisk mangfold og harmoni med naturen. Med både gass og verdens største litium-reserver så den økonomiske fremtiden lys ut.

Når bolivianerne går til urnene på søndag for å velge en ny president, senat og kongress, er det midt i en dyp økonomisk og politisk krise.

Det er egentlig bare én ting som virker sikkert: Det er slutt for MAS etter nesten 20 år ved makten. Og det kan partiet i all hovedsak takke seg selv for.

Tilbake til politisk kaos

Før søndagens valg er den bolivianske politiske situasjonen deprimerende lik det den var rundt årtusenskiftet. Stikkordene er fragmentering og kaos.

Ingen kandidat ser ut til å få mer enn i overkant av 20 prosent av stemmene.

De to mest populære presidentkandidatene er begge fra høyresiden. Den ene er forretningsmannen Samuel Doria Medina, som har vært planleggingsminister på 1990-tallet og visepresidentkandidat til tidligere president Jeanine Áñez’ (mer om henne senere). Den andre er Jorge Quiroga, kalt «Tuto», som både har vært landets president og visepresident for den tidligere diktatoren Hugo Banzers.

MAS sin offisielle kandidat, Carlos Eduardo del Castillo, kan risikere å havne under sperregrensen på 3 prosent, noe som betyr at MAS kan miste sin status som parti.

Håpet til venstresiden ligger snarere i Andrónico Rodríguez, som representerer et utbryterparti til MAS. Han kan ha en sjanse selv om han aldri har fått mer enn 20 prosent i en meningsmåling.

Det er fordi meningsmålinger er notorisk dårlige til å fange opp stemningen på landsbygda i Bolivia, der 30 prosent av velgermassen bor. Der er grasrotpolitikken fremdeles viktigere enn påvirkningen fra den urbane, og stort sett høyrevridde pressen. Dessuten sier rundt 30 prosent av velgerne at de vil stemme blankt eller ikke har bestemt seg. Men uansett ser høyresiden ut til å styrkes i kongress og senat, og sjansene for en vending i retning av orden og utvikling er små. Hvordan klarte Bolivia å rote det til så til de grader?

Ødeleggende maktkamp

Bolivias nyere historie er både historien om styrken og om sårbarheten i politisk mobilisering og demokrati.

Da MAS og Evo Morales kom til makten i 2006 var over 60 prosent av bolivianerne fattige, og 38 prosent ekstremt fattige. Selv om man har hatt et urfolksparti også tidligere, var det fattige urfolksflertallet i all hovedsak ekskludert fra politisk makt.

MAS bygget seg gradvis opp på lokalt nivå fra midten av 1990-tallet, og etter en bølge av demonstrasjoner mot ulike nyliberale reformer, fikk en av lederne, Evo Morales, plass i kongressen 1997. 

Det var likevel en sensasjon da han ble valgt som landets første urfolkspresident i 2005.

Det gikk bra lenge: Godt hjulpet av høye gasspriser, men også en bevisst sosial fordelingspolitikk, ble fattigdommen halvert. Bolivia så endelig ut til å få en grad av politisk stabilitet med en populær president, et lokalt forankret folkeparti, og nye former for deltakelse. Men historiske splittelser i urfolksbevegelsen kom snart til overflaten, særlig ettersom Evo Morales samlet stadig mer makt i sine egne hender.

Selv om grunnloven, som etablerte «Den flernasjonale staten Bolivia» i 2009, forbyr mer enn to presidentperioder, fikk Morales stille til en tredje i 2014 med referanse til at den første ikke gjaldt siden den begynte før den nye grunnloven ble vedtatt. Men da han prøvde å få igjennom at han skulle stille en fjerde gang ved å legge en grunnlovsendring ut til en folkeavstemming, fikk han nei.

Han stilte likevel til valg i oktober 2019, og vant, men under beskyldninger om fusk. Etter påfølgende voldelige demonstrasjoner og det Morales mente var et kupp flyktet han i eksil. Senator Jeanine Áñez fra ytre høyre ble innsatt som midlertidig president, og opererte langt utover sine fullmakter – til nyvalg ble utskrevet i oktober 2020.

Med Morales i eksil vant hans tidligere finansminister og MAS-kandidat, Luis Arce, det valget. Arces presidentperiode er imidlertid blitt preget av en altoverskyggende maktkamp mellom ham og Morales.

Morales har nektet å gi opp håpet om å komme tilbake som president. Da han fikk høyesteretts endelige nei til å stille til valg i mai, oppfordret han folk til å stemme blankt, snarere enn å støtte MAS sin kandidat eller hans egen tidligere støttespiller, Andrónico Rodríguez.

Arce selv er blitt stadig mer upopulær og han trakk seg fra presidentkampen etter dårlige meningsmålinger.

Økonomiske konsekvenser av politisk kaos

At veiblokkader jevnlig blir brukt som politisk virkemiddel i Bolivia har gitt den politiske krisa direkte økonomiske konsekvenser. Det har også maktkampene i kongressen, som har forhindret nødvendige reformer.

De synlige tegnene på den økonomiske krisa er mangel på dollar, bensin og andre varer og galopperende prisvekst. Bak ligger en halvering av den viktige gasseksporten i all hovedsak grunnet manglende investeringer. Gassinntektene er bare en firedel av hva de var under råvareboomen. Litiumproduksjonen har heller ikke tatt av.

På tross av store planer har investeringene uteblitt, først og fremst på grunn av ufordelaktige betingelser. Den økonomiske politikken har også ført til nesten slutt på utenlandsreservene og til både dollar- og bensinmangel.

Spørsmålet er om noen av kandidatene kan få Bolivia på rett kjøl. Det vil måtte innebære endringer, særlig i den økonomiske politikken. Men det vil også måtte innebære å bevare en del av de viktige sosiale tiltakene, som ulike kontantoverføringsprogram.

Selv om fattigdommen har økt i Bolivia, har ikke levekårene blitt tilsvarende forverret som de rene økonomiske indikatorene skulle tilsi. Det er i stor grad takket være de sosiale programmene.

Veien videre

Verken Samuel Doria Medina eller «Tuto» Quiroga har noen særlig imponerende merittliste å vise til når det gjelder sosialpolitikk. Det har de heller ikke når det gjelder å drive en inkluderende politikk overfor politiske motstandere og urfolksflertallet. Snarere er de knyttet til ulike deler av en høyreside som aldri har vært fremmed for voldsbruk.

Om ikke Morales plutselig snur og kommanderer sin følgerskare til å stemme på Andrónico Rodríguez, vil ingen av kandidatene få over 50 prosent av stemmene på søndag.

Dermed vil det for første gang i Bolivias historie, bli en andre valgomgang. Hvem som vinner den, er helt uvisst. Det mest sannsynlige utfallet av søndagens valg er dessverre fortsatt kaos – om det kommer på grunn av sosiale protester mot en dramatisk høyredreining, eller videre maktkamper på venstresiden.