Bolivia: En god historie om utvikling

Benedicte Bull

Latinamerikakjenner og professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo

Da aymaraen og kokabonden Evo Morales ble valgt som president i Bolivia i 2005 vakte det oppmerksomhet i hele verden.

På en måte som bare valget av skopusseren og platearbeideren Lula i Brasil tre år tidligere kunne matche, symboliserte dette valget endringene i latinamerikansk politikk.

Valgene var ikke enkeltpersoners seier.

De var resultatet av årevis kamp nedenfra gjennom sosiale bevegelser: fagforeninger, urfolksorganisasjoner og bondebevegelser.

Målet var å legge nye grunnlag for demokratisk deltakelse og økonomisk utvikling, og gi landene en ny identitet.

– Hvordan går det egentlig i Boliva?

Prosessene i Latin-Amerika ble sammenliknet med valget av Johan Nygaardsvold og den norske arbeiderbevegelsens maktovertakelse på 1930-tallet.

Det endret ikke bare samtiden, men gjorde at norsk samfunnsutvikling i nesten et århundre har dreid seg rundt varianter av sosialdemokrati.

Under daværende miljø- og utviklingsminister Erik Solheim, forsøkte man å etablere et tett samarbeid med Morales om både gassforvaltning og klimapolitikk. Det ble ingen udelt suksess.

Morales var skeptisk til det norske klima- og skoginitiativet, og norske byråkrater fant det vanskelig å samarbeide med en svak og uprofesjonell boliviansk stat.

I motsetning til hva som har skjedd med mange av de andre venstreprosjektene i Latin-Amerika, har det bolivianske prosjektet overlevd. Og man har oppnådd mye:

Fattigdommen og barnedødeligheten er halvert. Gjennomsnittlig levealder har økt med 6 år. Politisk kaos er byttet ut med stabilitet.

Men Bolivia har også vært gjennom en katastrofal pandemi, maktkamper og vold.

Hvordan går det egentlig i Bolivia 16 år etter at valget av Morales satt landets sosiale kamper på kartet?

Det spørsmålet er utgangspunktet for Heidi Lundebergs bok «Bolivia – og folket som tok framtida tilbake».

Formidler nyansene

Lundeberg er tilbake i Bolivia, der hun bodde for første gang for 20 år siden. Riktignok har hun vært der flere ganger i mellomtiden, blant annet gjennom Latin-Amerika gruppene (LAG) som hun tidligere var daglig leder for.

I boka forsøker hun å oppsummere endringene som har skjedd. De blir illustrert ved hjelp av historiene til Lundebergs venner og bekjente, og glimt fra hennes lengre opphold i 2021, og belagt ved hjelp av statistikk og forskning.

Det er blitt en god historie om utvikling.

Boka er både lettlest og kunnskapstung, og den klarer å formidle mange nyanser i Bolivias nyere historie uten å miste den røde tråden, som er fremskritt.

Vi får møte landsbyboere og gateselgere, bønder og fabrikkarbeidere. Ingen har gått fra å være fattige til rike, men de har fått vann i krana, bedre veier, utdannelse, strøm til leselampen og mat i magen.

De har også fått en politisk stemme og anerkjennelse for sin kulturelle bakgrunn – i landet der et mangfold av urfolksgrupper utgjør flertallet.

Lundeberg beskriver både samhold og maktkamper. Vi får en detaljert og nyansert beretning om maktkonsentrasjonen i regjeringspartiet MAS, som endte i Evo Morales sitt grunnlovsstridige presidentkandidatur og hans avsettelse og vold og kaos iscenesatt av en hevnlystig opposisjon i etterkant.

Vi får også innsikt i Morales sin konflikt med miljøorganisasjoner og ikke minst urfolksbevegelsen som han selv er en del av.

Intet «utviklingsmirakel»

Det er uvant men også befriende å lese en slik hyllest til «utvikling» som boka til Heidi Lundeberg er i 2022.

I mange akademiske kretser er selve tanken om utvikling nå så gjennomkritisert at begrepet er i ferd med å havne på historiens skraphaug.

Men i Lundebergs bok er både industrialisering, veibygging og økonomisk vekst fremdeles fyndord.

Det som muliggjør en slik fremstilling er nærheten til prosessene. Lundeberg fremstiller ikke det som har skjedd i Bolivia som noe «utviklingsmirakel».

Fremdeles flyter søppel og kloakk i gatene, de fleste har uformelle og usikre jobber, og skogen forsvinner i rekordfart.

Snarere beskriver boka små seire som er vunnet etter møysommelige politiske kamper og demokratiske prosesser – og kampene er langt fra over.

Vipper over i det ideologiske

Gjennom disse prosessene ligger også muligheten for at man skal klare å finne løsninger på konfliktene og dilemmaene som klima- og naturkrisen skaper, og håpet om at det finnes en vei mot utvikling uten at det går på bekostning av verken urfolksrettigheter eller miljø.

Det er når boka får frem denne nærheten til folk og politikk at den er på sitt beste.

Når den zoomer ut og vil si noe om de større sammenhengene, vipper den av og til over i det ideologiske og fremstiller verden mer slik Lundeberg skulle ønske de var enn slik den er.

Det skjer for eksempel når den omtaler «storhetstiden» til latinamerikanske institusjoner som skulle utfordre det vestlige hegemoniet.

Her peker hun på ALBA-samarbeidet, valutaen Sucre, og Sørbanken (Banco del Sur) uten å nevne at de alle i hovedsak mislyktes; Sørbanken kom faktisk aldri i gang med å gi lån.

Det er også få cubanere som vil kjenne seg igjen i forestillingen om deres hjemland i boka.

Men slike glipper er unntakene. Lundebergs Bolivia-bok er blitt en god historie om utvikling. Det er sjelden vare i 2022.

Så får det heller være at Norge aldri ble noen viktig del av den historien. Den er og blir først og fremst boliviansk.