Best bistand i «nye» oljenasjoner

Mosambik, Angola, Bangladesh og Øst-Timor har mottatt over 60 prosent av de norske oljebistandskronene siden den forsiktige starten på 1980-tallet. Og det er bistanden til disse fire landene som er evaluert av Dansk Energistyrelse og Copenhagen DC fra juni i fjor til mars i år. Rapporten fra danskene viser at det går et skille mellom land som mottar oljebistand når de er i startgropa av oljeeventyret og land som allerede er godt i gang med sin oljevirksomhet når de starter samarbeid med Norge. Det er mye lettere for Norge å oppnå noe i «ferskinglandene».
- Hva er årsaken til dette?
- Land som ennå ikke har funnet olje i kommersielle mengder har heller ikke etablerte maktstrukturer i denne sektoren. Det er ingen som har noe å miste, og det gjør samarbeidet lettere, sier lederen av evalueringsteamet, Ole Rasmussen. Han er oljegeolog i Dansk Energistyrelse.
- Betyr det at Norge bør konsentrere oljebistanden om unge oljenasjoner?
- Nei, mye kan gjøres også i de «vanskeligere» landene. Det avgjørende er at man kartlegger nøye på forhånd hva det kan være mulig å oppnå og på hvilket felt. Gjøres det ordentlig, er det fullt mulig å påvirke de etablerte oljenasjonene, men kanskje på en mer sekundær måte, sier Rasmussen.

Oljedirektoratet i skvis. Mye av den norske oljebistanden har vært av petroleumsfaglig art, for eksempel opplæring av personell. Oljedirektoratet er blitt tildelt mye ansvar, noe som ifølge evalueringen ikke bare er enkelt. Mange av oppgavene innenfor oljebistanden ligger utenfor direktoratets kjerneområde - som miljøspørsmål, antikorrupsjon og instistusjonsbygging. Sentrale bistandspolitiske mål, for eksempel fattigdomsbekjempelse, er dårlig integrert i oljebistanden, viser rapporten.
- Norsk oljebistand er en form for suksesshistorie, hvis man ser på den faglige siden. Oljedirektoratet gjør en flott jobb og er veldig flinke til å lære fra seg. Men den administrative biten av norsk oljebistand, som oppbygging av institusjoner, kunne vært bedre, sier Rasmussen.
Han peker også på at Oljedirektoratet havner i en dobbeltrolle.
- De skal både gi råd til ambassaden når det gjelder oljebistanden og samtidig være konsulenter for de lokale samarbeidspartnerne som mottar bistanden. Dette blir av og til nokså kinkig.

Bedre forberedelser. Med «Olje for utvikling»-satsingen får ambassadene enda mer ansvar på petroleumsbistand, og de vil trenge enda mer hjelp fra fagfolk. Oljedirektoratet har ikke nok personell til å dekke denne etterspørselen, mener Rasmussen. Han foreslår overgangsordninger, som innebærer at oljekonsulenter som har vært utplassert i et bistandsland, kan brukes som «desk-rådgivere» i en periode etter at de er hjemme i Norge igjen.
- Dette er i tråd med fleksibiliteten i den norske bistanden, som fungerer veldig bra i andre deler av petroleumssamarbeidet.
- I «Olje for utvikling»-programmet satses det på godt styresett og bedre forvaltning av pengene i oljerike, fattige land. Men evalueringen viser at det nettopp er på dette feltet oljebistanden møter flest problemer. Hvordan kan «Olje for utvikling» lykkes her?
- Forberedelsene er ekstremt viktige. Ambassader og konsulenter må lage solide analyser av alle involverte aktører og kartlegge hva som er mulig å gjøre. Man må ha kunnskap om hvordan det aktuelle samfunnet er skrudd sammen. Det nytter ikke å komme med en ferdig modell, sier Ole Rasmussen.
Et annet viktig punkt er å ha en strategi for når og hvordan bistanden skal avsluttes. Der er ikke Norge gode nok i dag, ifølge evalueringsrapporten.
- Oljebistanden bør egentlig slutte når pengene begynner å rulle inn i statskassen i landet, sier Rasmussen.