– Bhutan begår etnisk rensing

- Norge bør lede an i et forsterket internasjonalt krav om at flyktning­befolkningens egne ønsker blir godtatt av myndighetene. Hvis kravet om en frivillig hjemvending fortsatt ikke blir godtatt, bør bistandsgivere som Norge trekke tilbake sin bistand, sier Gazmere.
Han karakteriserer Bhutans behandling av sin nepalskspråklige minoritet som en «etnisk rensing». På slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet ble om lag 100.000 nepalskspråklige hinduer truet og presset til å forlate det lille kongedømmet i Himalaya.
Den bhutanske menneskerettighetsforkjemperen Gazmere karakteriserer styresettet i landet som et tilnærmet eneveldig kongedømme. Han beskriver bakgrunnen for flyktningtragedien - som en bevisst kampanje for å kvitte seg med en sjettedel av landets befolkning.
I 1985 vedtok myndighetene nye lover for statsborgerskap. Et av kravene i det nye lovverket var at alle måtte bevise at de hadde betalt skatt og at de hadde eid jord i året 1958 - altså 27 år tidligere.
Han mener dette og andre påfunn hadde som hensikt å gjøre livssituasjonen gradvis vanskeligere og vanskeligere for den store hinduistiske nepalskspråklige minoriteten i landet - også kalt Lhotsampa-folket. Blant annet ble bevegelsesfriheten og muligheten til å ta ulike jobber innskrenket, mens nepalskspråklige barn mistet retten til undervisning på eget morsmål.

Reiste frivillig? Myndighetenes bisarre krav ledet til protestaksjoner, der lhotsampaene ledet an. Han anslår at mer enn 5000 ble arrestert i denne perioden, og mer enn ti opposisjonelle ble trolig drept av myndighetene. I en atmosfære av frykt valgte veldig mange lhotsampaer å forlate Bhutan i denne perioden. I fengsler og på grenseovergangen ble de presset og lurt til å underskrive på papirer som fastslo at de forlot landet frivillig. Til sammen forlot om lag en sjettedel av Bhutans befolkning - drøyt 100.000 mennesker - landet i denne perioden.
Myndighetene hevdet at lhotsampaene reiste frivillig og at de dermed ikke lenger er å regne som bhutanere. Dette er fortsatt i dag et av argumentene Bhutan bruker for ikke å ville anerkjenne flyktningenes rett til å vende tilbake til hjemlandet. Samtidig har det internasjonale samfunnet bare vist begrenset engasjement til fordel for de mange bhutanske flyktningene i Nepal.
Gazmere mener Bhutans begrensede økonomiske betydning og den regionale stormakten Indias strategiske vennskap med kongen i Bhutan er blant årsakene til at flyktningspørsmålet ikke er blitt satt høyere opp på den internasjonale dagsorden.
- Hvis det internasjonale samfunnet ikke presser Bhutan i dette spørsmålet, vil det sette presedens for andre despotiske regimer i hvordan de kan behandle sine minoriteter, sier Gazmere.

Selger en illusjon. Han mener at kongen og hans støttespillere har lykkes med å selge verden et falskt bilde av Bhutan som et fredelig og lykkelig, buddhistisk kongedømme i hjertet av Himalaya. Kongens lansering av begrepet «brutto nasjonallykke» som alternativ til brutto nasjonalprodukt har vært et ledd i dette.
- I virkeligheten har Bhutan vært et eneveldig kongedømme som har gjort alt for å beholde makten. På dette området er de ikke forskjellige fra noen andre despotiske regimer, enten du snakker om Saddams Irak eller generalene i Burma, sier Gazmere.
Menneskerettighets­forkjemperen Gazmere har selv følt på kroppen at virkeligheten i det kongestyrte Bhutan er langt fra myndighetenes skjønnmalte versjon. Etter først å ha blitt utsatt for grov tortur, ble den opposisjonelle lærerskolelæreren holdt over to år på enecelle. Bare i ti minutter hver dag fikk han forlate den mørke cellen - for å gå på toalettet.
Han fikk aldri noen rettssak. I stedet fikk han meddelt en dødsdom som han hadde hengende over seg i flere år. Den eneveldige bhutanske kongen omgjorde senere dødsstraffen hans til fengsel på livstid. 17. desember 1991 slapp han ut etter internasjonalt press, blant annet fra Amnesty.

Må få vende hjem. I dag - snart 16 år etter - lever han i Nepal, men er fortsatt glødende engasjert i arbeidet for lhotsampa-befolkningen, både de som er i leirene og de som er inne i Bhutan.
Gazmere er særlig opptatt av at kravet om hjemvending skal reises av det internasjonale samfunnet, og det må skje med fulle statsborgerlige rettigheter, tilbakeføring av eiendom og trygghet mot overgrep.
- Alt som har skjedd av endringer i Bhutan har kommet som følge av hensynet til det internasjonale samfunnet. Norge som bilateral bistandsgiver har en innflytelse, som de bør bruke, sier han.