– Regjeringen og ekspertgruppen er enige om at vi ønsker en mest mulig effektiv bistand, og flere av tiltakene som foreslås har vi allerede tatt tak i. Å splitte bistandsbudsjettet i to er imidlertid ikke et av dem, skriver utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim.

Foto: Naina Helén Jåma / Panorama

Meninger:

Vi får ikke mer utvikling av å opprette flere siloer

Å dele norske bistandsbudsjetter inn i kategoriene tradisjonell fattigdomsbekjempelse og finansiering av globale fellesgoder, er ikke noe trylleslag for bedre bistand. Tvert imot må vi klare å se kampen mot fattigdom og klimaendringene enda tettere i sammenheng.

Publisert tirsdag 13. februar 2024 - 21:00

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Anne Beathe Tvinnereim

Utviklingsminister (Sp)

I fjor vår, kom en regjeringsoppnevnt uavhengig ekspertgruppe med et bredt sett med anbefalinger for hvordan vi kan ruste bistanden for fremtiden.

De siste ukene har det vært debatt i Panorama og Morgenbladet om særlig én av anbefalingene, nemlig å splitte finansieringen mellom to hovedmål: globale fellesgoder og innsats for fattigdomsreduksjon.

Ekspert-rapporten «Investering i en felles fremtid» har gitt oss mange gode innspill. Men, akkurat denne ene anbefalingen om et tydelig skille når det gjelder finansiering, mener regjeringen at ikke er veien å gå.

Jeg forstår godt hvorfor idèen kan ha appell. Flere har pekt på at en stor del av den norske bistanden går til såkalte globale fellesgoder, som klimainnsats, tilgang på digital teknologi eller å bekjempe pandemier.

Det er mange veldig glade for fordi det er utfordringer også vi i Norge kjenner på, mens andre er bekymra og mener verdens aller fattigste må få mer oppmerksomhet.

Jeg tror alle innen feltet er enige om at disse to kategoriene – om vi nå sier at det er snakk om bare to kategorier – henger nært sammen.

Klimaendringene rammer de fattigste hardest. Det stiller større krav til innsatsen for å løfte de aller mest utsatte ut av sult og fattigdom, samtidig som det må skje på en bærekraftig måte. Blir det bedre eller lettere å få til om vi deler budsjettet i to?

Et godt prosjekt kan for eksempel vise til god effekt på både fattigdomsreduksjon og likestilling, eller både klima og kvinners rettigheter. Sammenhengene er mange og lar seg vanskelig plassere i et to-delt budsjett.

Mer sammenheng mellom målene, ikke mindre

Selve poenget med 2030-agendaen og bærekraftsmålene er at utvikling er komplekst og flerdimensjonalt. Derfor slår regjeringen fast i Hurdalsplattformen at vi vil «forene klima- og utviklingspolitikken».

På makronivå er det åpenbart hvordan for eksempel klimatilpasning, fattigdomsbekjempelse og arbeid for matsikkerhet henger nært sammen. Fra min tid som saksbehandler i Norad og på ambassade, vet jeg godt hvor tydelig disse sammenhengene kan være i et konkret program eller prosjekt.

Et godt prosjekt kan for eksempel vise til god effekt på både fattigdomsreduksjon og likestilling, eller både klima og kvinners rettigheter. Sammenhengene er mange og lar seg vanskelig plassere i et to-delt budsjett.

Heldigvis har Norge god erfaring med å kombinere flere innsatser. Tidligere har vi lykkes med å ivareta viktige hensyn som likestilling og anti-korrupsjon i tiltakene, samtidig som vi bidrar til å redusere fattigdom. Dette er også en trend vi ser globalt.

Utviklingspolitikken går i retning av integrert planlegging av innsatser, både for globale fellesgoder og for fattigdomsreduksjon. Å investere i gode prosjekter og programmer blir avgjørende, og her ser jeg frem til god hjelp fra Norad.

Flere egne bidrag fra Sør

Norge har, og skal ha, et klart mål om fattigdomsreduksjon i bistanden. I tillegg må landene kunne bidra mer selv.

Dette er ikke noe vi som giver krever, dette er det landene ønsker. Alle land vil være i sitt eget førersete, om noen skulle betvile det. Det ønsker vi også. Vi legger derfor opp til å vektlegge likeverdige partnerskap med politisk forankring og lokalt ledet utvikling i utviklingsland. For ofte finnes de største ressursene lokalt.

Det er derfor Norge nå gjør et ekstra fremstøt på skatt i internasjonale sammenhenger, og deltar i samtalene om en global skattekonvensjon.

Med økte skatteinntekter kan land gjøre mye mer for sine egne innbyggere, akkurat som den norske staten har gjort for oss. De skal selv velge hva som er viktigst, enten det er å finansiere gode klimaplaner, bygge ut strømnettet, balansere vekst og vern, sørge for et godt helsetilbud eller infrastruktur, sikre kvalitet i utdanningen av jenter eller få på plass gode forsyningskjeder av matvarer. Som gjesteland i G20, vil Norge også støtte Brasil i deres innsats mot ulikhet og skatt. Det i tillegg til andre prioriteringer, som for eksempel å bekjempe sult.

Med kort tid igjen til 2030, vektlegger vi å støtte opp om utviklingslandenes egen evne til finansiering for utvikling i alle kanaler vi har tilgang til. For det er det det handler om, folk må ha selvråderett over egen utvikling, i stedet for at vi i Norge eller andre land bestemmer hva som er viktigst, enten det er globale fellesgoder, fattigdom eller kanskje begge deler. Vi må støtte landene i det de prøver å få til, der det er et behov.

En annen anbefaling blir derimot viktig

Å bruke bistanden på en måte som mobiliserer og utløser privat kapital for bærekraftsmålene, er en anbefaling fra ekspertgruppen som blir viktig framover.

Behovene i verden er langt større enn det bistandsmidlene kan dekke. Regjeringen arbeider langs flere spor for å mobilisere private bidrag. Det innebærer å bidra til bedre styresett og rammevilkår for næringslivet, og generelt redusere risiko for handel og investeringer i og med utviklingsland, når dette er effektivt for bærekraftig utvikling.

For eksempel samarbeider vi med USA om å opprette en finansieringsmekanisme for å utløse private investeringer i små- og mellomstore landbruksbedrifter i Afrika sør for Sahara.

Vi vet imidlertid at de aller fattigste strever med å tiltrekke seg private investeringer, uansett hvilke garantiordninger som finnes fordi markedet er svært begrenset. Derfor øremerker Norge penger til de minst utviklede landene.

Regjeringen og ekspertgruppen er enige om at vi ønsker en mest mulig effektiv bistand, og flere av tiltakene som foreslås har vi allerede tatt tak i. Å splitte bistandsbudsjettet i to er imidlertid ikke et av dem.