– Med verdens minste stykke av vår gigantiske oljekake kan vi gjøre en enorm forskjell, skriver Birgitte Lange, generalsekretær i Redd Barna.
– Med verdens minste stykke av vår gigantiske oljekake kan vi gjøre en enorm forskjell, skriver Birgitte Lange, generalsekretær i Redd Barna.

Meninger:

Verdens minste kakestykke kan løse 2.0-debatten

Dagens bistand er utilstrekkelig og utdatert. Men hadde vi bare satt av en bitteliten andel av oljeformuen vår til klimafinansiering, kunne vi frigjort betydelige summer på bistandsbudsjettet til livsnødvendig nødhjelp og tradisjonell fattigdomsreduserende bistand.

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Spørsmålet om inndelingen av norsk bistand har blitt løftet av flere aktører etter at Norad-direktør Bård Vegar Solhjell lanserte idéen om Bistand 2.0.

Det diskuteres hvorvidt dagens bistand svarer på våre globale utfordringer, og om egeninteresse eller solidaritet skal være førende prinsipp.

Det vil være et svik om verdens rike land velger å sende regningen for å møte felles globale utfordringer til verdens fattige. Men i likhet med Simon Reid-Henry og Maria Gabrielsen Jumbert fra PRIO mener Redd Barna at det ikke nødvendigvis er noen motsetning mellom solidaritet og egeninteresse. I en globalisert verden vil dagens og fremtidens utfordringer ramme på tvers av kontinenter og landegrenser.

Landskapet er dystert for verdens barn, og behovet for tradisjonell bistand vokser. Vi må beskytte bistanden fra stadig flere konkurrerende hensyn og samtidig se nytteverdien i å investere i våre felles globale utfordringer.

Solhjell trekker lignende linjer. Han peker i tillegg på at bistanden er nødt til å øke betraktelig fremover. For å få til dette legger han stor vekt på behovet for økning av private investeringer, i tillegg til offentlige midler. Vi mener spesielt vi må se på uutnyttede muligheter i det offentlige.

Friske midler til klimafinansiering vil frigjøre midler til humanitær nødhjelp og langsiktig utviklingsarbeid. Bistandsprosenten kan rendyrkes i større grad og dekke humanitær nødhjelp, langsiktig utviklingsbistand, og globale fellesgoder som hovedsakelig kommer utviklingsland til gode.

Den gigantiske oljekaken

Norge har verdens største statlige investeringsfond. Og i februar 2024 har Oljefondet en markedsverdi på cirka 16 000 milliarder kroner

Norge har et betydelig økonomisk handlingsrom innenfor de etablerte rammene for forvaltning av Norges olje- og gassinntekter, fordi vi henter mindre ut av fondet enn det prinsippene for bærekraftig fondsforvaltning tilsier.

Fondet omtales som et generasjonsfond, som både skal bidra til vår velferd i dag, og til fremtiden til våre barn og fremtidige generasjoner. Vi mener det er naturlig med en større debatt om hvordan vi best bidrar til å sikre fremtidig velferd.

Tanken om å spare til neste generasjon, og gjøre alt vi kan for å gi dem en bedre verden, er avgjørende. Men er det ikke også fornuftig å investere i en bedre fremtid nå, i tillegg til å spare til fremtiden? Vi er nødt til å gjøre begge deler.

Oljefondet gir oss en unik mulighet til å sørge for at vi ikke bare gir penger og velferdsordninger til fremtidige generasjoner, men også en verden som ikke er ødelagt av klimakriser, enorme forskjeller mellom fattige og rike land og helsekriser. Og det fine med finansiering av globale utfordringer, er at økt oljepengebruk ikke vil bidra til økt trykk i norsk økonomi.

Klimakrisen er en eksistensiell trussel for fremtidige generasjoner. Disse vil tjene på økt stabilitet og bærekraft i verden, også her i Norge. Regjeringens eget ekspertutvalg slår fast at det er betydelig rimeligere å investere i klimatiltak nå enn å takle dem når de allerede har fått full effekt.

Stortinget bør enes om årlige uttak fra Oljefondet til klimafinansiering, vi foreslår 0,25 prosent. Dette forslaget bidrar til å løse problemet med dagens klimafinansiering, nemlig at den så langt ikke har vært «new and additional», slik Jon Lomøy nylig skrev i Panorama.

Årlige uttak til klimafinansiering

Stortinget bør enes om årlige uttak fra Oljefondet til klimafinansiering, vi foreslår 0,25 prosent. Dette forslaget bidrar til å løse problemet med dagens klimafinansiering, nemlig at den så langt ikke har vært «new and additional», slik Jon Lomøy nylig skrev i Panorama.

Uttakene kan gjøre Norge til en ledestjerne internasjonalt for klimafinansiering, og vil dermed også styrke retningen for norsk utenriks- og utviklingspolitikk som beskrevet allerede i 2003 gjennom den offentlige utredningen Makt og Demokrati: «Siden tidlig på 1990-tallet har «Norge» blitt bygget opp som en internasjonal merkevare, som et spesielt fredselskende og givervennlig land med særskilte oppgaver i verdenspolitikken», og som siden har vært gjenkjennbar i norske prioriteringer.

Friske midler til klimafinansiering vil frigjøre midler til humanitær nødhjelp og langsiktig utviklingsarbeid. Bistandsprosenten kan rendyrkes i større grad og dekke humanitær nødhjelp, langsiktig utviklingsbistand, og globale fellesgoder som hovedsakelig kommer utviklingsland til gode.

Likevel, i en tid med ustabilitet i verden og usikkerhet rundt økonomi kan det nok finnes de som skvetter litt til av et forslag om å åpne opp Oljefondet ytterligere. Selv om fondet nå er stort, er det flere som peker på at verdien kan falle i nær fremtid. Ved å benytte en prosentsats for de årlige uttakene ivaretar man hensyn til at dette kan skje.

Et krafttak for klima er gjennomførbart. Helgesen-utvalget anbefalte i fjor at Oljefondet åpnes for uttak til klima innenfor handlingsregelen. Fjorårets store politiske samarbeid, Nansen-programmet til Ukraina og til utviklingsland rammet av krigens globale ringvirkninger, viste at våre politikere har vilje til å satse på solidaritet når det virkelig gjelder. Med verdens minste stykke av vår gigantiske oljekake kan vi gjøre en enorm forskjell.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.



Powered by Labrador CMS