Syria mot stupet

Det er slutten av juni 2012. Jeg rusler sammen med noen syriske venner gjennom den muslimske delen av gamlebyen i Damaskus. Det er midnatt og gatene er helt øde. En total kontrast til da jeg flyttet hit to år tidligere. Stillheten blir av og til brutt av dumpe drønn og lyden av skyting, men denne kvelden er det er langt borte. I den kristne delen av gamlebyen derimot er det folk i gatene og på restaurantene – det er bare turistene som er borte. En stor forskjell er det likevel; Du kan høre folk diskutere politikk – det skjedde aldri før. «Presidenten er verre enn Hitler for han dreper sitt eget folk.» «De som demonstrerer i gatene er folk utenfra. Vi som bor her kjenner dem ikke. Snart vil myndighetene få kontroll over disse kriminelle gjengene». «Verdenssamfunnet ofrer det syriske folket for ingen stormakt har egentlig interesse av et regimeskift.» Sitatene er plukket opp fra samtaler jeg overhørte den siste uka jeg var i Syria, og viser hvor splittet folk er.

I begynnelsen av 2011 heiet «alle» i Syria på de tunisiske og egyptiske opprørerne. Den gangen rettet det arabiske opprøret seg mot vestlig orienterte diktatorer. Da opprøret kom til Libya var stemningen mer delt. De fleste jeg hørte uttale seg var imot Gaddafi men likte ikke at det var «vesten» som skulle inn og ordne opp i et arabisk land. Et mye diskutert tema på den tiden var «Hvor slår det arabiske opprøret ut neste gang?». Mange, inkludert meg selv, så på Syria som noe av det mest stabile i regionen. Mange ga uttrykk for at folk flest hadde det relativt bra. De var fornøyd med den lave kriminaliteten og fraværet av konfrontasjoner mellom de mange etniske og religiøse gruppene. Regimet hadde også begynt å åpne seg internasjonalt, og som utlending ble du møtt med usedvanlig vennlighet og interesse. USA som hadde stengt ambassaden noen år tidligere sendte igjen en ambassadør til Damaskus.

Familiedrevet minoritetsstyre

Jeg flyttet til Damaskus i Syria i juli 2010 for å jobbe for UNRWA (FNs organisasjon for palestinske flyktninger) og var sekondert gjennom Norcap. Fem måneder senere satte Mohamed Bouazizi fyr på seg selv i Tunis, og det arabiske opprøret var i gang. Etter ytterligere tre måneder kom opprøret til Syria. Landet hadde vært styrt av Assad-familien i 40 år; et brutalt sekulært regime som slo ned på enhver antydning til opposisjon. Presidenten tilhører Alawitt sekten (en gren av Shija) og har tradisjonelt hatt støtte av disse samt de kristne som følte seg beskyttet av det sekulære regimet. Begge gruppene utgjør i underkant av 10 % av befolkningen. I tillegg er det en kurdisk, drusisk og armensk minoritet. Flertallet av syrere er sunnimuslimer. Palestinske flyktninger som har følt seg velkomne i Syria var også generelt positive til regimet, og som i de fleste diktaturer er de rike forretningsmennene alliert med makthaverne. En demokratisk opposisjon tok form ved årtusenskiftet da Bashar al-Assad overtok presidentembetet etter faren og ga signaler som ble oppfattet som et løfte om liberalisering. Men «Damaskus-våren» tok brått slutt og de som trodde de kunne snakke fritt havnet i fengsel. Det sies at det var kretsen rundt faren som grep inn og satte den unge og uerfarne presidenten på plass. Inntrykket av en president som egentlig er «snill», men som hadde noen «slemme» folk rundt seg har festet seg hos mange. Utallige ganger ble jeg forklart av både syrere og palestinere at presidenten egentlig var ok, og at alt som var galt skyldtes de han hadde rundt seg. Tre personer var særlig hatet: lillebroren, svogeren og fetteren. De to første var militærtopper, den siste var Syrias rikeste mann og selve symbolet på den utbredte korrupsjonen i landet. Svogeren var blant dem som ble drept av attentatet i Sikkerhetsstyrkenes hovedkvarter 18. juli i år.

Kulturarv truet

Hovedstaden Damaskus er en av verdens eldste sammenhengende bosettinger. Jeg bodde mitt i den historiske gamlebyen i Damaskus like ved Omayyad moskeen – den fjerde største helligdommen i islam. Der andre moskeer kjører døgnets fem bønnerop på tape over et dårlig høyttaleranlegg, hadde Omayyad moskeen et profesjonelt sju mannskor og skikkelige høyttalere. Fra takterrassen min så jeg rett på moskeen som var nydelig opplyst om natta.

Den nærmeste minareten heter Jesu’ tårn, og i følge den lokale myten er det her Jesus skal vise seg på den ytterste dag. Lysstripen på fjellet er så høyt folk får lov å gå. Ovenfor er det militært område. Foto: Finn Erik Thoresen

Det var også fascinerende å bo 50 meter fra en gate som er omtalt i Bibelen. Mange frykter nå at kampene skal ødelegge uerstattelige fortidsminner. Det har skjedd andre steder i landet. Når regimet rykker inn med tanks er det i de trange gatene og kronglete smugene opprørerne kan komme seg unna.

Et gjennomkontrollert samfunn

Bortsett fra brudd på menneskerettighetene og korrupsjon var det veldig lite kriminalitet i Syria. Tyveri, ran og overfall forekom nesten ikke. Den muslimske moralen og æreskodeksen sto høyt i kurs og et beinhardt politi sørget for resten. I området rundt Omayyad moskeen krydde det av sikkerhetspoliti – tre menn i sorte skinnjakker på hvert gatehjørne, og gateselgerne rundt moskeen var også kjent for å være sikkerhetspoliti. Men som i ethvert diktatur kan man ikke stole på noen, så regimet holdt seg med 13 forskjellige sikkerhetspolitienheter som var fullstendig uavhengige av hverandre. I tillegg til å passe på borgerne skulle de vel også passe på hverandre. Før jeg skulle leie hus i gamlebyen måtte det godkjennes av seks av disse politienhetene. Da jeg fikk innvilget oppholdstillatelse skulle myndighetene ha passet mitt for å forsyne det med de riktige stemplene. Jeg spurte om ikke jeg også måtte møte opp, så de skulle se at det var meg. Det var slett ikke nødvendig, for «de har jo sett deg gå opp og ned gata her i 10 måneder, så de vet godt hvem du er» – i en by med over tre ganger så mange innbyggere som Oslo. 

Fra fredelige demonstrasjoner til væpnet opprør

Historien om hva som utløste de store demonstrasjonene i Syria var bemerkelsesverdig lik – uansett hvilket hold den kom fra. Bemerkelsesverdig for i et land med så statskontrollert informasjon går den alternative informasjonen fra munn til munn uten krav til dokumentasjon: Noen 12-13 års gamle gutter, som hadde sett på TV fra Egypt, hadde sprayet «Ned med diktatoren» på skolebygningen sin i Daraa, en by på grensa til Jordan. De ble tatt av politiet og sendt til et beryktet fengsel i Damaskus hvor de ble torturert. Fedrene deres og representanter for innflytelsesrike klaner hadde tryglet på politistasjonen om at de skulle løslates, men politisjefen skal ha sagt at de kunne bare glemme disse barna. «Gå hjem til konene deres og lag nye barn, og hvis dere ikke klarer det kan jo vi hjelpe dere…» skal han ha sagt i følge ryktene. De første protestsamlingene fant sted 15. mars 2011. 18. mars samlet en stor folkemengde seg til protest etter fredagsbønnen i Daraa, og det var der de første demonstrantene ble skutt av sikkerhetsstyrkene. Allerede den kvelden kalte FNs generalsekretær Ban Ki-moon myndighetenes bruk av makt mot demonstrantene for uakseptabel. Fra da av var det demonstrasjoner hver fredag etter fredagsbønnen, og hver uke ble demonstranter skutt, enten direkte av politiet og militæret eller av uidentifiserte snikskyttere fra hustakene. I stedet for å skremme folk hjem økte det raseriet og flere og flere mennesker tok til gatene vel vitende om at de risikerte å bli skutt. I tillegg til løslatelse av politiske fanger var kravene å få slutt på korrupsjonen og bedre levevilkårene. Til sammenligning var det også demonstrasjoner hver fredag i nabolandet Jordan med tilsvarende krav, men der ble ikke demonstrantene skutt og antallet demonstranter holdt seg noenlunde stabilt. I slutten av juli 2011 ble den frie syriske hæren stiftet og da august kom med Ramadan var det daglige demonstrasjoner og hver dag ble folk drept.

Kort tid etter at opprøret startet dukket det opp plakater og bannere overalt som hyllet presidenten. Her er det Ba’ath-parti ungdommer som skal henge opp et banner på Den rette gate i gamlebyen i Damaskus. Det ble også populært å klistre bilde av presidenten på bilvinduene. Med unntak av noen gamle drosjer var det de nye og dyre bilene som kjørte rundt med bilde av presidenten. Foto: Kirsti Næss

Presidenten grep ikke sjansen

En uke etter at demonstrasjonene startet i Syria holdt en av presidentens rådgivere en pressekonferanse hvor hun snakket om dialog med demonstrantene, tiltak mot korrupsjonen, lønnsøkning, oppheving av unntakslovene, ny medielov og lov om politiske partier. Hun sa også at demonstrantenes krav var legitime, og at presidenten hadde gitt beskjed til sikkerhetsstyrkene at det ikke skulle skytes med skarpt på demonstrantene. Men samtidig sa hun at demonstrasjonene var infiltrert av utenlandske krefter som hadde kommet over grense fra Jordan med våpen og understreket at Syria ikke ville finne seg i innblanding utenfra. Hun beskyldte utenlandske medier for å hausse opp situasjonen som ledd i en vestlig plan. Deretter fikk guvernøren i Daraa provinsen sparken og ungene ble løslatt. En gjenganger blant mediekommentarene til den arabiske våren i Tunis og Egypt var at myndighetenes respons var «for lite for sent». Mange trodde den gang at al-Assad var den som skulle klare å gi nok i tide. Presidenten bekreftet reformene og demonstrantenes legitimitet da han talte til folket 3 uker (!) etter at demonstrasjonene startet – men sikkerhetsstyrkene fortsatte å skyte på demonstrantene, og reelle reformer lot vente på seg. På den tida var det ingen paroler om at presidenten måtte gå.. Etter min mening var det her det glapp for presidenten, da han ikke benyttet seg av det vinduet som sto vidåpent de to første månedene. Hadde han gjennomført det han lovet kunne han ha blitt en folkehelt. Men korrupsjon er nok noe av det vanskeligste å få bukt med, siden de som skal bekjempe den vanligvis er de som tjener på den. Kanskje er det også en diktatorens lodd ikke å ha reelle lytteposter, men derimot rådgivere som bare forteller ham det han vil høre – nemlig at folket elsker ham.

Hver uke ble det sluppet nye poplåter med de mest panegyriske hyllester av presidenten, og det ble mobilisert til store demonstrasjoner til støtte for regimet. Tusenvis av mennesker lot seg mobilisere – eller presse til å delta, det kom an på øynene som så. Foto: Kirsti Næss

Utenlandsk innblanding

Sjelden har vel et regime oppført seg så selvdestruktivt hvis målet var å beholde makten, og etter fem måneder utviklet protestene seg til et væpnet opprør mot regimet. Den gangen var deler av opposisjonen imot å svare med vold «for da mister vi det moralske overtaket». Disse stemmene har stilnet fullstendig, og etter hvert meldes det om brudd på menneskerettigheter og internasjonale konvensjoner også fra opprørernes side. Til å begynne med slo opprørerne raskt ned på tilløp til sekterisme i egne rekker, f eks slagord mot alawittene som gruppe, men nå ser det ut som de sekteriske kreftene har styrket seg. Ironisk nok blir myndighetenes påstander om innblanding utenfra mer og mer sann. Noen ser nå på konflikten i Syria som en stedfortrederkrig mellom Saudi-Arabia og Iran, med støtte fra hver sin storebror – USA og Russland. Og som Israel har demonstrert for verdenssamfunnet kan man gjøre det meste ustraffet og lamme FN så lenge man har en mektig storebror i ryggen. Noen lurer også på om USA er i ferd med å gjenta gamle feil ved å alliere seg med krefter som senere kan bli deres verste fiende slik de gjorde da Taliban sloss mot Sovjet i Afghanistan. På et hotell i gamlebyen hadde betjeningen hengt opp et bilde av enevoldsherskeren i Qatar og presidenten i Syria da disse smilende besøkte hotellet mindre enn to måneder før demonstrasjonene startet «som en påminnelse om at dine venner i dag kan bli dine fiender i morgen». I dag er Qatar pådriveren for å samle støtte til opprørerne. 

Mangel på sivilt samfunn

Opprørerne spenner fra sekulære demokrater til radikale islamister, og når de skal beskrive post-Assad regimet lyder det ganske så forskjellig. De viser også en katastrofalt dårlig evne til å samordne seg – dårligere enn f eks i Egypt. Dette tror jeg har sin bakgrunn i et av de mest foruroligende trekk ved det syriske samfunnet; den totale mangelen på sivilt samfunn. Jeg ser to alvorlige konsekvenser av dette: 1) I mangel av en annen gruppe å tilhøre, vil folk flokke seg rundt «sine egne» etter religiøse og etniske skillelinjer. 2) Opprørerne, som sannsynligvis før eller senere vil overta makten, har ingen erfaring med organisasjonsarbeid og demokratiske prosesser. Jeg tenker på den erfaringen vi alle her i landet har med organisasjoner som representerer oss på en eller annen måte som f eks borettslag og fagforeninger. Store og små avgjørelser blir fattet i en prosess det er allmenn enighet om. I et land uten organisasjonsfrihet har ikke folk denne erfaringen. Skylden ligger selvfølgelig hos det autoritære regimet som har hatt behov for å kontrollere alt, men de blodige følgene er det det syriske folket som må bære.

Sivilbefolkningen er alltid taperne

Hvor står så det syriske folket? Vanskelig å si – det er jo en av de mange ulempene med et diktatur – men bildet som f eks TV-kanalen Al Jazeera formidler, av et helt folk som står opp mot en diktator, stemmer ikke. På den andre siden kan ikke støtten til regimet være særlig stor siden de ikke klarer å få kontroll på tross av den massive maktbruken. Etter hvert som konflikten har utviklet seg har regimet både tapt og vunnet støtte hos befolkningen. De støter folk fra seg med den voldsomme brutaliteten, men vinner også støtte fordi mange blir mer og mer redd for alternativet som de frykter blir enten lovløse tilstander eller et islamistisk styre. Så sent som i slutten av juni opplevde jeg at de som var i opposisjon til regimet var mest redd for hva framtida vil bringe, mens de som støttet regimet fortsatt snakket om at problemene snart ville være løst. I mitt stille sinn tenkte jeg at det burde ha vært omvendt – at de som støtter regimet har mest å frykte når dette engang faller. Det er all grunn til å regne med at hevnen overfor alawittene og til dels også de kristne kan bli nådeløs. Syria har dessverre ingen Mandela eller Tutu som maner til forsoning og tilgivelse. Selv om presidenten og noen toppfolk kanskje skulle få amnesti i et vennligsinnet land vil nok mange i militæret og sikkerhetspolitiet, spesielt alawittene, opplever at de står med ryggen mot veggen og faren er derfor stor for at de vil kjempe til det siste – mot en opposisjon som blir mer og mer uforsonlig, med de enorme lidelsene det vil påføre det syriske folket.

Kirsti Næss har jobbet i Kirkens Nødhjelp siden 2005 og fra august er hun tilbake – som rådgiver på kompetanseutvikling.