
- Bistanden frykter fakta
Den norske bistandsbransjen opprettholder og er blitt avhengige av en bistand som ikke virker, mener BI-professor Anne Welle - Strand. I en kronikk i Aftenposten torsdag denne uka flesker hun til mot politikere, byråkrati, frivillige organisasjoner og konsulenter.
Hun mener aktørene har så sterke egeninteresser at de unnlater å etterspørre kritiske fakta om det de holder på med. Evalueringer er, ifølge professoren, en form for ritualer og konsulentene tør ikke å kritisere.
- Mener du at bistanden generelt gjør mer skade enn gavn?
- Ja, jeg mener faktisk det. Mange små prosjekter kan sikkert – i en periode – fungere bra. Men bistand vil ofte passivisere folk, passivisere landsbyer og land. Og om det ikke medfører en økonomisk utvikling for folk og folkegrupper, så blir det et midlertidig tiltak. I verste fall blir bistanden dysfunksjonell.
- Du skriver om bistandsarbeidere og det offentlige bistandsbyråkrati, at de har en sterk egeninteresse når de hevder at bistanden virker? Mener du at de bevisst underslår fakta?
- Nei, jeg mener ikke at de bevisst underslår fakta. Men hittil har de ikke vist seg spesielt interessert i å vite hva som er fakta – om hva som er resultatene av bistandsinnsatsen. Om årsakene er uvitenhet eller ubevisst egeninteresse er ikke mulig å vite. Det er gjort lite eller ingen uavhengig, vitenskapelig basert følgeforskning eller følgeevaluering . Og det er svært lenge siden det er lagt seriøst arbeid i landanalyser eller fag/sektoranalyser før prosjekter settes i gang.
- De som jobber med bistand leser i svært liten grad uavhengig forskning om feltet. I en større studie med fokus på ledelse og evaluering av utdanningsprosjekter i det sørlige Afrika jeg foretok for 12 år siden, fremkom det at folk i liten grad leste rapportene som var skrevet om de aktuelle sektorene i de landene de jobbet overfor. Denne studien var basert på spørreundersøkelse og 60 intervjuer med UD, Norad og alle ”frivillige organisasjoner” i Norge og i åtte afrikanske land som hevdet de arbeidet med utdanningsbistand.
- Mener du også at en del bistandsarbeidere bevisst prøver å unngå å få gode resultater?
- Dette er en annen vri på spørsmålet du stilte tidligere. Om de reelle motivene for folks handlinger kan man bare gjøre antakelser. At egeninteresse ofte er en viktig faktor sier seg selv. De reelle resultatene taler imidlertid tydeligst. Da blir bistandsaktørenes realmotiver av mindre interesse. Et helt sentralt problem er jo at vi vet så lite om eventuelle gode resultater. Fordi det ikke eksisterer troverdig kunnskap om situasjonen før en starter opp. Dermed mister en målestokk for det man tror er resultater. Det er i denne forbindelse man ofte får servert ”tro” og ”følelser” om hva som er oppnådd, eller hva som kanskje vil bli oppnådd i fremtiden, eller hva som er bistandens andel i et lands positive utvikling. Det er jo dette Den gode viljen så utmerket har dokumentert. Jeg er ikke i tvil om at mange bistandsarbeidere ” føler” at de gjør en stor innsats, de føler at de hjelper, individuelt, mens det i systemperspektiv i stedet skapes avhengighet. Jamfør hjelpearbeideren i det første tv- programmet «Den gode viljen» som sier rett ut at han tror de ”innfødte” knapt noen gang vil klare seg uten europeernes hjelp. Mens hans egen innsats har blitt den store meningen i hans eget liv.
- Du etterlyser uavhengig faktakunnskap om måloppnåelse? Samtidig hevdes det ofte fra norske bistandsministre at bistanden er den mest gjennomevaluerte av alle? Hva er galt?
- Evalueringer kan lett utarte til ritualer. Særlig hvis de som evaluerer har åpenbar egeninteresse i å få nye oppdrag. Sammenlignet med annen offentlig norsk virksomhet så kommer bistanden tallmessig godt ut. Men dette sier lite om kvaliteten på rapportene. Det er i all hovedsak konsulentbyråer som får evalueringsoppdrag, svært få oppdrag går til folk som er i uavhengige forskningsposisjoner og antatt uavhengig av kontinuerlige oppdrag. Deres motiv antas primært å være anseelse som følger av internasjonal publisering. Svært mange av konsulentene har tidligere jobbet innenfor bistand og kjenner bistandsaktørene godt fra før. Det er selvsagt bra med erfaring, men man må stille noen spørsmål ved uavhengigheten. Konsulentene jobber etter Terms of Reference fastsatt av UD og Norad. De må svare på det UD og Norad ber om. Det lønner seg heller ikke for en konsulent, som ønsker nye oppdrag, å være for kritisk. Så den uavhengige evalueringen er så godt som fraværende.
- Vil denne frykten for å miste oppdrag være så sterk at de kommer til usanne konklusjoner?
- Om dette er tilfelle er det ikke gjort systematisk forskning på. Men rent menneskelig sett er det forståelig om en ikke ”hogger av den hånden som mater en”. Jeg har en antakelse om at ”prating etter munnen” er ganske utbredt. Evaluatorene må jo i utgangspunktet svare på det de er bedt om å besvare. Så utarbeides det en rapport i dialog med oppdragsgiveren. Ofte kan rapporter bli «trimmet».
- Man skjærer bort det mest kritiske?
- Ja. Her tror jeg det til syvende og sist vil bli en ”deal” om hva som tjener de ulike interessentene best.