«Det hjelper lite med en mastergrad i «etter-konflikt-gjenoppbygging», når noen trenger sikkerhet eller hjelp fort.»

Hanna Mollan har vært hjelpearbeider noen av de dystreste stedene i verden. Steder du vil forbinde med kriser og dødstall. Nå er hun lei av bistandens virkelighetsfjerne akademiske debatter.

Hun har jobbet i folkemordets Rwanda, opprørskrigens Kongo, tsunamiens Sri Lanka, sultens Sør-Sudan, de fordrevnes Darfur og syklonødelagte Haiti. Likevel er det fortsatt entusiasme som er hennes varemerke.

– Mitt liv er å jobbe bak overskriftene. Med de gode mennesker som skal løse problemene, sier hun.

Nå er det kvinners problemer i det urolige Pakistan 42-åringen fra Nord-Trøndelag har kastet seg over, som stedlig representant for Kirkens Nødhjelp.

På rett sted

Karrieren som hjelpearbeider var noe som bare skjedde. Motivet var ikke «å redde verden». Det var heller eventyrlyst. Hun skulle oppleve verden og være vitne. Det er blitt en livsstil.

– I Pakistan er jeg på rett sted. Jeg bærer med meg de mennesker og erfaringer jeg har opplevd i 12 land, sier Mollan. Stikkordene for arbeidet har vært kvinner, fred og vann.

– Denne jobben er den beste jeg har hatt. Alle ting henger sammen. Oppgavene er akkurat passe umulige, men alltid innen rekkevidde. Tidligere har jeg jobbet i store organisasjoner som Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) og FN, nå har jeg friheten til å forme jobben.

Verdensbilde

Tenårene ble tilbrakt i Tanzania. Der lærte hun swahili. Bakgrunnen fra Tanzania har formet hennes verdensbilde.

– Som barn i et utviklingsland er alt naturlig. Du setter ikke lapper som fattigdom eller utviklingsproblemer på det du ser. Det har nok preget min tilnærming. Som voksen hjelpearbeider har jeg vel ikke hatt en agenda annet enn å være profesjonell i det jeg gjør, sier hun.

Akademisk

Som så mange andre vestlige hjelpearbeidere har hun sine masters og akademiske kvalifikasjoner i orden. De tolv landene der hun har arbeidet og de ulike organisasjonene har gitt henne erfaring med alt fra administrasjon til beskyttelse og humanitær rett. Oppdragene har vært avbrutt av kort perioder med skriving, nye studier og arbeid i Norge.

Men hun føler seg til tider litt fremmed i det landskapet bistands-Norge snakker om.

– Det gjelder vel også hele den vestlige bistandsdebatten. Den er veldig akademisk, løsrevet fra virkeligheten. De som kan sjargongen og begrepene vinner fram. Faren er at vi reduserer virkeligheten til å passe inn i debattene her hjemme, sier hun.

Gamle, norske ideer?

Mollan har merket seg at tankesmiene Agenda og Civita nå skal fremme nye tanker om bistand.

– Hvor nye kan de bli når de stort sett bare trekker inn gamle navn? For å friske opp bistandsdebatten må vi søke ut. Vi må finne stemmer fra der ute og hjelpe dem fram, sier hun.

På kontoret i Islamabad er Mollan den eneste vestlige. Hennes stab kan bistandsbegrepene. Stadig må hun utfordre med spørsmål om hva de mener når de sier «gender mainstreaming» og andre floskler.

– Men de utfordrer også meg – mitt språk og forståelse av virkeligheten, sier hun.

«Cut the crap» stod det tidligere på twittersiden hennes. Nå står det «be curious, kind and question authority».

Religiøs dialog

Et av hennes store nye prosjekter i Pakistan er å få flere kvinner inn i dialogen om fred mellom de ulike religionene i landet. I ti år har Kirkens Nødhjelp bidratt til å få religiøse ledere – shiaer, sunnier, hinduer,sikher, katolikker og protestanter – til å snakke sammen. Kvinner har for det meste vært fraværende.

– Nå skal jeg være primus motor for å bygge en tankesmie, et nettverk med kvinner fra religiøse miljøer, medier og sivilt samfunn som kan være en ressurs og spille inn synspunkter, sier Mollan.

Dette er første gang Mollan har jobbet i en trosbasert organisasjon, og fått religiøse ledere som allierte i fredsarbeid. Mens hun var i Norge på nyåret raste diskusjonene i Pakistan om drapene på journalistene i Charlie Hebdo og karikaturtegningene av profeten Muhammed (som alle i Pakistan betrakter som blasfemisk).

– I denne situasjon kommer vestlige, sekulære hjelpearbeidere til kort. Fordi vi generelt ikke har tro, klarer vi heller ikke å ha empati med dem som har en dyp tro og forstå at de er dypt krenket. Vi tenker som intellektuelle og ser bare på alt som rettigheter, sier Mollan.

Hun mener manglende religiøs kompetanse kan bli en utfordring for vestlige bistandsarbeidere framover, fordi religion står så sentralt i mange av konfliktene i verden.

Kontoret hun leder i Pakistan består av folk med ulik religiøs bakgrunn.

– Ytringsfrihet er som å stå i ring med en fotball og holde ballen i luften. Ytringsfriheten lever i debatten, ikke i konklusjonene, sier hun.

– Når Kirkens Nødhjelp fremmer religiøs dialog, er det for å ufarliggjøre uenighet. Det trenger ikke være farlig å være uenig. Ytringsfrihet må ikke bli brukt som et protestverktøy, der man skal trekke grenser, sier hun.

Samtidig innrømmer hun at rettigheter og religion ikke bestandig overlapper.

– Det er en intellektuell og emosjonell utfordring.

Alltid på jobb

Som leder for et kontor som samarbeider med 15 partnerorganisasjoner er Mollan alltid på jobb. Hun forsøker å slappe av med å bytte ut datatastaturet med piano-tangenter, trene og ride. Å tenke på sikkerheten er blitt en del av hverdagen – ikke minst sikkerheten til de mange medarbeiderne som driver et farlig rettighetsarbeid ute i distriktene. I dette arbeidet får hun hjelp av Kirkens Nødhjelps kvinnelige sikkerhetsansvarlig.

– I løpet av det siste året har sikkerhetssituasjonen i Pakistan blitt verre. Mange aktivister blir drept, forteller Mollan.

Utfordre autoriteter

Et av hennes forbilder i Pakistan er juristen og menneskerettighetsforsvareren Asma Jahangir. En kvinne som virkelig lever etter Mollans leveregel: Still spørsmål ved autoriteter!

– Gjennom jobben har jeg vært tett på liv og død. Vestlige hjelpearbeidere kan oftest evakueres. Mange steder risikerer folk livet ved å utfordre de med makt. Jahangir er villig til å risikere noe. Arbeidet for rettferdighet koster noe. Hennes mot er smittsomt, påpeker Mollan.

Mellom lange økter på kontoret og reiser i felt arbeider Mollan med et bokprosjekt der hun kobler egne erfaringer fra folkemordet i Rwanda med livet til den tyske fredsaktivisten og nazi-motstanderen Carl von Ossietzsky, som fikk Nobels fredspris for 1935. En stor grå papirskisse til boken henger på hennes arbeidsrom.

– Ossietzsky var en varsler. Han kunne ha flyktet, men ble værende i Tyskland og havnet i fengsel, sier hun.

Motivert

Selv om hun har vært i mange land med grusom historie, så blir hun ikke tynget av det, heller motivert. Hun har også opplevd at kollegaer er blitt drept, men velger å jobbe videre.

– Jeg prøver å ikke glemme. Jeg blir lett rørt både av gode og vonde ting. Jeg tenker og snakker meg igjennom hendelser og er avhengig av gode kollegaer.

I den voldsherjede sudanske regionen Darfur jobbet hun som beskyttelsesansvarlig («protection officer») for Flyktninghjelpen i en av de største leirene for internt fordrevne. Ukentlig kalte FN inn til møter på et kontor noen kilometer unna leiren. På et møte ville FN-folkene at de skulle bli enig om en definisjon på «beskyttelse».

– Jeg forlot møtet midt i og tenkte; «det er et folkemord på gang, dette har jeg ikke tid til». Slik er det ofte i bistanden: endeløse møter med folk med en akademisk tilnærming. «Cut the crap!» I Darfur trengte vi ikke harmoniserte definisjoner. Kvinner ble voldtatt. Spørsmålet var hvordan vi skulle hindre at det skjedde når de var ute for å sanke ved.

– Som humanitær må vi handle. Det hjelper lite med en mastergrad i «etter-konflikt-gjenoppbygging», når noen trenger sikkerhet eller hjelp fort, sier Hanna Mollan.