Hva skal bort? Havet, tydeligvis 

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Erik Olsen Erik Olsen Erik Olsen Forskningssjef for forskningsgruppen Bærekraftig utvikling ved Havforskningsinstituttet

Forskningssjef for forskningsgruppen Bærekraftig utvikling ved Havforskningsinstituttet

Prosjekt Vendepunkt skal gi norsk utviklingspolitikk en ny retning, og debatten er allerede godt i gang. Fellesnevneren i mye av det som skrives, er et sunt krav om å velge: færre temaer, tydeligere mål, innsats der Norge har et reelt fortrinn.

Problemet er hva som faller ut når prioriteringslistene settes opp.

Ann-Lisbeth Agnalt Ann-Lisbeth Agnalt Ann-Lisbeth Agnalt Ann Lisbeth Agnalt er programleder for Global Utvikling ved Havforskningsinstituttet

Programleder for Global Utvikling ved Havforskningsinstituttet

Økonomiprofessor Rune Jansen Hagen, først ut i Panoramas «Hva skal bort?»-serie, vil konsentrere norsk bistand om humanitær innsats, vaksiner og utviklingsbanker, og kutte kraftig i både land og temaer. Civita foreslår fem tematiske satsinger, konsentrasjon om de fattigste landene sør for Sahara, og vil blant annet nedprioritere FAO. Begge argumenterer klokt og prinsipielt.

Men i ingen av tekstene er hav, fiskeri, akvakultur eller kyst nevnt med ett ord. Det samme gjelder store deler av den øvrige Vendepunkt-debatten.

For et land som kaller seg en havnasjon, er det oppsiktsvekkende.

Høy norsk kompetanse, store behov

La meg bruke debattens egne kriterier, slik Civita formulerer dem: sannsynlig høy effekt, et dokumentert norsk fortrinn, og et reelt gap andre ikke fyller. Alle tre peker mot havet.

Fortrinnet først. Norge har drevet systematisk havforskning i mer enn 125 år. Gjennom Nansenprogrammet har vi i 51 år kartlagt fiskebestander og havmiljø langs kysten av Afrika og i Det indiske hav, fra tre påfølgende forskningsfartøy med navnet «Dr. Fridtjof Nansen».

For de fleste av programmets 33 partnerland er disse toktene den første og eneste systematiske oversikten som finnes over deres egne havressurser.

Programmet har utdannet en generasjon som i dag sitter som instituttdirektører, forvaltere, ministre og ledere av regionale fiskeriorganisasjoner. Ingen annen norsk bistandsinnsats kombinerer forskning, opplæring og institusjonsbygging på denne skalaen, over så lang tid.

Dette er et fortrinn av akkurat det slaget debatten etterlyser, og det finnes knapt maken til det i norsk utviklingssamarbeid.

Direkte overførbart til fattige land

Så effekten. Norge har brukt over et århundre på å bygge en av verdens mest anerkjente systemer for bærekraftig fiskeriforvaltning. Bestandene av norsk-arktisk torsk og norsk vårgytende sild var begge gjennom alvorlige kriser, men er bygget opp igjen gjennom vitenskapelige kvoteråd, strenge kvoter, revidert fiskeriforvaltning, og effektiv kontroll. Den erfaringen, inkludert fallgruvene og suksessene, er direkte overførbar til fiskerinasjoner i det globale sør. Det samme gjelder kampen mot ulovlig og uregulert fiske, som hvert år tapper utviklingsland for mat og statsinntekter.

Og gapet. Her er poenget som burde snu hele debatten. Fisk og annen sjømat dekket i 2021 minst 20 prosent av inntaket av animalsk protein for 3,2 milliarder mennesker, ifølge FN.

I land som Sierra Leone, Ghana og Mosambik står sjømat for halvparten eller mer av alt animalsk protein. Dette er nøyaktig de landene sør for Sahara som Civita og andre vil prioritere.

Les mer: Civita-rådgiver vil kutte antall land fra 100 til ti

FN peker samtidig på at fiskeforbruket per innbygger i Afrika synker, fordi bestandene er under press og befolkningen vokser. Matsikkerhet i sør handler ikke bare om åkeren. Den handler like mye om kysten og havet utenfor.

Civitas forslag er selvmotsigende

Nettopp derfor er Civitas forslag om å nedprioritere FAO så selvmotsigende. FAO er FN-organet med ansvar for fiskeri og havforvaltning, og det er FAO som sammen med Norad og Havforskningsinstituttet driver Nansenprogrammet. Å svekke FAO er å svekke en av hovedkanalene som bringer norsk havkompetanse ut i verden, i en tid der andre givere trekker seg ut og finansieringsgapet vokser.

Havet er dessuten mer enn fisk. Norge har over tjue års praktisk erfaring med helhetlige havforvaltningsplaner og marin arealplanlegging, en kompetanse som er sterkt etterspurt og allerede brukes i bilaterale prosjekter i land som Mosambik, Kenya, Mexico og India. For mange kyststater er havet den største uutnyttede muligheten for varige arbeidsplasser og statsinntekter, og en godt forvaltet blå økonomi kan løfte hele verdikjeden fra fangst og oppdrett til foredling, konsum og eksport. For kystbefolkningen er småskalafiske selve fundamentet for matsikkerhet og ofte den viktigste kilden til både arbeid og inntekt.

Samtidig skaper den nye havavtalen om biologisk mangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon, BBNJ-avtalen, konkrete forpliktelser som partnerland trenger hjelp til å innfri. Det er kompetansebygging som Norge kan levere, og som få andre kan.

En avgjørende rolle for klimaet

Havet spiller også en avgjørende rolle for klimaet. Det er klodens største karbonlager og tar opp mesteparten av den ekstra varmen i klimasystemet, og når havet blir varmere og surere, flytter fisken seg og bestander svikter. Skal klimatilpasning i sør bety noe for folk som lever nær kysten, må den handle om havet der de henter maten.

Faren nå er ikke at noen aktivt velger bort havet. Faren er at det gjemmes bort. Når hav pakkes inn som en usynlig del av «matsikkerhet» og «klima», forsvinner det i praksis. Det som ikke har et eget navn i en stortingsmelding, får sjelden egne midler. En kompetanse bygget over femti år kan svekkes på fem.

Havforskningsinstituttets råd til prosjekt Vendepunkt er derfor enkelt. Løft hav, fiskeri, akvakultur og sjømat fram som en egen søyle i norsk bistand, på linje med energi og likestilling. Behandle norsk havkompetanse som det dokumenterte fortrinnet det er. Og styrk FAO og de multilaterale kanalene på havfeltet i stedet for å svekke dem.

Debatten om å prioritere er nødvendig og på høy tid. Men en havnasjon som prioriterer bort havet, har ikke prioritert. Den overser hvor den kan bidra best.