– Håpet var det eneste jeg hadde igjen

Under et besøk i Oslo advarer Fisseha mot et regime hun mener fortsatt står bak ekstrem undertrykkelse av sitt eget folk – mens omverdenen gjør for lite.

– Det eneste jeg hadde igjen i fengselet, var håpet, sier hun til Panorama Nyheter.

Da Fisseha nylig besøkte Norge i forbindelse med Oslo Freedom Forum, fortalte hun historien om årene i eritreiske militærfengsler. Men historien begynte lenge før arrestasjonen.

Fisseha vokste opp i byen Adi Keyh sør i Eritrea og begynte tidlig å skrive dikt og artikler. Som tenåring publiserte hun tekster i landets aviser og utviklet et engasjement for journalistikk og samfunnsspørsmål.

– Det var gjennom skrivingen jeg gradvis ble engasjert og fant min stemme, forteller hun.

Etter militærtjeneste og lærerutdanning fikk hun jobb i Radio Bana, en radiostasjon under utdanningsdepartementet som produserte programmer for voksenopplæring. Der jobbet hun i mer enn fem år – helt til sikkerhetsstyrkene kom.

Arrestert uten forklaring

I februar 2009 ble Fisseha arrestert sammen med flere kolleger fra Radio Bana. Ingen av dem fikk vite hvorfor de ble pågrepet.

– Jeg fikk aldri noen forklaring. Men diktaturer har sjelden toleranse for forfattere, journalister og mennesker som stiller spørsmål, sier hun.

Hun mener arrestasjonene må forstås i lys av utviklingen i Eritrea etter 2001, da regimet slo hardt ned på kritikere og uavhengige medier. Blant dem som ble arrestert, var journalisten Dawit Isaak, som fortsatt sitter fengslet uten rettssak.

– En uke etter terrorangrepene 11. september var verdens oppmerksomhet rettet mot USA. Regimet benyttet anledningen til å få kritikere til å forsvinne. Mange av dem har vært borte i over 20 år. Ingen vet om de fortsatt lever.

Seks år i militært fengsel

Fisseha tilbrakte seks år i fengsel uten kontakt med omverdenen. Hun fikk verken motta besøk eller hadde tilgang til penn og papir.

Under fengselsoppholdet ble hun utsatt for gjentatt tortur og måtte flere ganger innlegges på sykehus.

– Etter torturen ble jeg alvorlig skadet og tilbrakte flere måneder på sykehus før jeg ble sendt tilbake til fengselet.

Hun beskriver de psykiske belastningene som minst like krevende som de fysiske.

– Det verste var å ikke vite hvorfor jeg var fengslet eller når jeg ville bli løslatt. På et tidspunkt trodde jeg at jeg kom til å dø i fengsel.

For å overleve utviklet hun egne mentale strategier.

– Jeg satt ofte alene i cellen og snakket høyt med meg selv. Jeg så for meg ansiktene til familien min og menneskene som hadde fengslet meg. Til familien sa jeg: «Jeg skal se dere igjen.» Til dem som hadde satt meg der, sa jeg: «Dere skal se meg igjen.»

Flere ganger vurderte hun om livet var verdt å fortsette.

– Tanker om selvmord kom da håpet holdt på å forsvinne. Men jeg tenkte på familien min. De kjempet for meg og ventet på meg. Hvis jeg ga opp, ville jeg ta fra dem muligheten til å se at kampen deres hadde betydning.

Hun mener det var nettopp håpet som holdt henne i live.

– Noen ganger lever man videre for de menneskene man elsker.

Familien rammet av regimet

Historien om Fisseha og familien er langt fra unik i Eritrea. Flere av hennes nærmeste har også vært fengslet.

En søster ble arrestert på grunn av sin religiøse tilhørighet etter å ha konvertert fra den eritreisk-ortodokse kirken til en pinsemenighet. To brødre og faren hennes har også sittet i fengsel.

Hun forteller om en episode da faren og den yngste broren ble arrestert fordi myndighetene mente de planla å flykte fra landet.

– Min yngste søster dro for å besøke dem med mat. Da hun kom fram, så hun faren min og broren min bli ført bort av soldater med hendene bundet. Hun kollapset på stedet.

Familien er i dag spredt over flere land. To av brødrene flyktet gjennom Sahara og over Middelhavet til Europa. En annen kom seg til Sudan. Foreldrene bor fortsatt i Eritrea.

– Jeg tør fortsatt ikke snakke fritt med dem på telefon. Vi vet aldri hvem som lytter.

Flukt og nytt liv i eksil

Etter løslatelsen forsøkte Fisseha å flykte fra Eritrea. Første forsøk endte med ny arrestasjon da hun ble tatt nær grensen til Egypt. Etter ytterligere fire måneder i fengsel klarte hun til slutt å komme seg ut av landet og videre til Uganda.

Der fikk hun hjelp av PEN Tyskland.

– De ga meg beskyttelse, hjalp meg til Tyskland og åpnet dører til forlag, organisasjoner og internasjonale nettverk.

I eksil har hun gitt ut diktsamlingen Alekhu («Jeg er her») og novellesamlingen Zeybereye Godney, basert på erfaringene fra fengselstiden. Verkene er senere blitt oversatt til tysk.

Hun har mottatt en rekke internasjonale priser for sitt arbeid med litteratur og ytringsfrihet.

– Hvis ikke vi forteller, hvem skal da gjøre det?

I dag arbeider Fisseha for å skape oppmerksomhet om situasjonen i Eritrea. Hun mener vestlige land gjør for lite for å presse regimet som fengslet henne i seks år uten rettssak.

– Jeg tenker det er vanskelig å bekjempe et diktatur innenfra. Man trenger også press fra det internasjonale samfunnet.

Samtidig understreker hun at hun først og fremst forteller om egne erfaringer.

– Dette er min historie. Jeg har rett til å fortelle den.

Hun vet at mange eritreere i eksil vegrer seg for å uttale seg offentlig av frykt for konsekvenser for familiemedlemmer hjemme.

– Regimet ønsker at vi skal tie. Men hvis ikke vi forteller hva som skjer, hvem skal da gjøre det?

Til tross for fengsel, tortur og eksil nekter hun å gi slipp på håpet.

– Håpet var det eneste jeg hadde i fengselet. Derfor nekter jeg å miste det nå.

Hun drømmer fortsatt om å vende tilbake til hjemlandet.

– Jeg ønsker å se Eritrea bli et land hvor mennesker kan leve fritt. Jeg vil besøke familien min uten frykt.

Hun trekker fram Tysklands historie som et eksempel på at selv de mørkeste kapitlene kan ta slutt.

– Tyskland gikk gjennom svært mørke perioder, men klarte å forandre seg. Derfor tror jeg også Eritrea kan gjøre det.

Så sier hun ettertenksomt:

– Spørsmålet er bare om jeg får oppleve det i min levetid.