Globaliseringskonferansen: Hva er solidaritet i dag?
Hva er egentlig solidaritet i 2021? Og hvem er de nye solidaritetsbevegelsene og hvilken rolle spiller de? Dette er noen av de spørsmålene Globaliseringskonferansen, som starter i Oslo fredag, tar opp.
Koronapandemien har gjort det vanskeligere for folk å organisere seg og kjempe for sine rettigheter. Selv før koronaen var det demokratisk tilbakegang i mange land, og krisa har gitt autoritære regimer muligheten til å innskrenke sivile rettigheter enda mer. Utsatte grupper rammes hardest.
Dette er en av grunnene til at Globaliseringskonferansen løfter fram solidaritet som årets tema. Konferansen går av stabelen i Oslo fra fredag til og med søndag.
- På grunn av pandemien har vi hørt mye om solidaritet det siste året. Ofte har det vært ektefølt. Men andre gang er begrepet begynt å gå tomt, på samme måte som begrepet dugnad, sier Elise Tunstrøm til Bistandsaktuelt. Hun er styreleder i Norges sosiale forum, som organiserer Globaliseringskonferensen.
Solidaritet i en krisetid
- Noe av det vi ønsker med konferansen er å ta begrepet tilbake, fylle det med ny mening og finne tilbake til det. Solidaritet handler om det å se andres bevegelser og kamper, anerkjenne dem og snakke om dem. Vi har lyst til å snakke om hvordan vi skal skape solidaritet nå i en krisetid.
Elise Tunstrøm sier de i løpet av konferansen vil utforske hva solidariteten nå skal være.
- Vi har visualisert det med plakaten vår. Solidaritet er demonstrasjoner, musikk, folkekjøkken, klipping av piggtrådgjerder og informasjonskampanjer.
Tunstrøm mener spillereglene har forandret seg med sosiale medier. - Det er en enormt stor informasjonsproduksjon. Men det store fokuset på enkeltsaker gjør at helheten ofte blir borte.
- Pandemien og stengte grenser har forandret mye. Solidaritet er å møte hverandre, snakke sammen, dele erfaringer og gjøre praktiske handlinger. For de vi ikke får møtt hverandre er alt dette blitt annerledes. Man står alene i hver sin kamp - både fysisk og praktisk, sier Tunstrøm.
Ny type solidaritet
Dråpen i havet, som ble startet i 2015, er et eksempel på en ny type solidaritets organisasjon. Dråpen i havet er en organisasjon som skal hjelpe mennesker på flukt og spre informasjon om flyktninger og migranters livssituasjon. Den oppsto etter at Trude Jacobsen, som er grunnlegger og generalsekretær, dro til Lesbos i Hellas for å se hvordan øysamfunnet klarte å håndtere flyktningstrømmen. Møtet med lokalbefolkningen og forskremte flyktninger endret livet hennes. Da var det ingen bistandsorganisasjoner som jobbet på bakken.
Hun startet en gruppe på Facebook som raskt fikk 11.000 følgere. Mange lurte på hvordan de kunne hjelpe. Det førte til at fembarnsmoren fra Jar i Bærum, sa opp jobben i Telenor for å bygge opp Dråpen i Havet. Fram til i dag har organisasjonen sendt ned over 8000 frivillige hjelpearbeidere fra 70 land for å hjelpe flyktningene.
Organisasjonen er kåret til årets beste frivillige organisasjon på øya Chios av FNs høykommissær for flyktninger og University of Aegean, samt utmerkelsen «Norske helter» for beste initiativ.
- Arbeidet vårt har endret seg. Først besto det primært i å hjelpe klissvåte mennesker som hadde tatt seg over havet. De fikk mat, klær og bleier til barna. Men etter hvert endret situasjonen i Europa seg. Grensene ble stengt og det oppsto store flyktningeleirer, forteller Trude Jacobsen. I dag driver Dråpen i Havet undervisningstilbud, systuer, sjakkgrupper og bibliotek i leire over hele Hellas.
Vil gjøre noe håndfast
Jacobsen tror solidariteten er blitt annerledes. - Vi ser at det er mange mennesker som ønsker å gjøre en konkret frivillig innsats og ikke bare vise solidaritet med å gi penger. De vil gjøre noe håndfast.
Undersøkelser blant dem som har vært på feltarbeid, viser at de mener de får noe tilbake. - Folk sier de endres etterpå. De får mindre fremmedfrykt, blir mindre dømmende og får økt forståelse for folk i hjemlandet som har en annen bakgrunn.
Trude Jacobsen forteller at Dråpen i havet også skiller seg ut på en annen måte. Flyktningene som bor i leirene er selv en del av teamet. - Skillet mellom «oss» og «dem» blir borte. De gjør det samme som resten av teamet. De klargjør og sorterer ting som skal distribueres og registrerer dem som skal få hjelp.
Hun sier de også er mer fleksible enn de større etablerte bistandsorganisasjonene.
- Fordi vi er mindre byråkratiske og har kortere beslutningsveier er vi bedre på å snu oss fort rundt. Hvis en flyktningeleir vi jobber i blir lagt ned, er vi raske til å finne ut hvor det er behov for oss og komme på plass med nye ting.
- Dråpen i havet opplever fortsatt stor pågang av folk som vil gjøre en innsats. Men i Europa er det blitt vanskeligere å drive hjelpearbeid, fordi det ikke legges til rette for det og flere steder blir det regelrett kriminalisert. Det er en sterkere polarisering og i Hellas har vi sett hvordan folk som vil hjelpe er blitt mistenkeliggjort og tiltalt for menneskesmugling og spionasje, forteller Trude Jacobsen.
Et humanitært imperativ
- Vi bruker ikke solidaritetsbegrepet så mye. Vi bruker begrepet «et humanitært imperativ», sier legen Morten Rostrup. Han var leger Uten Grensers første president i Norge.
- Det humanitære imperativ betyr at vår oppgave er å bistå pasienter uavhengig av hvor de befinner seg eller hvem de er. Utgangspunktet vårt er at vi er en del av en felles humanitet som er grenseløs. Det er vår oppgave å gå inn å hjelpe, der det er folk med skrikende behov for hjelp.
Rostrup sier dette er en motpol til enkelte strømninger i dagens samfunn. - Nasjonalistiske retninger mener at vi først og fremst skal bry oss om oss selv og vår gruppe. «De andre» blir definert utenfor. Det er en tankegang som går på tvers av det vi står for.
- For oss er det viktigste den handlingen du står for og hva du faktisk gjør. Solidaritetsbegrepet, slik jeg oppfatter det, innebærer av og til at man kan være solidarisk med politiske oppfatninger eller en kamp noen fører. Dermed kan solidaritet noen ganger være å ta stilling - at man i en konflikt er solidarisk med en part. Vi har derimot som prinsipp å ikke ta stilling i væpnende konflikter. Det er viktig for oss å være nøytrale. For oss er det de humanitære, medisinske behovene som bestemmer vår handling. Derfor har jeg har aldri følt det nødvendig å bruke solidaritetsbegrepet som et kjernebegrep i vårt arbeid, sier Morten Rostrup til Bistandsaktuelt.
- Større enn oss selv
- Solidaritet handler egentlig om hvordan vi skal leve. Hvis vi mener at den riktige måten å leve på er å leve solidarisk, må vi ta innover oss at det vil si å ta del i noe som er større enn oss selv. Hvis ikke blir det bare et fint ord vi slenger rundt oss, som ikke fører til handling. Det sier Alexandra Esdaile, som er filosof og seniorrådgiver i Humanistene. Esdaile mener solidaritet er viktig for å hindre maktesløshet.
- Solidaritet handler om å se, ta innover seg det som faktisk skjer i verden og å handle. Det kan ta mange former. Man kan skrive om det, dele det, reise ut eller lære om hvordan andre har det, sier Esdaile som understreker at solidaritet ikke bare handler internasjonale forhold, men også om lokale. - Men det er viktig å tenke at flokken vår er større enn bare det lokale.
Filosofen mener solidaritetstankegangen er under press i verden. For eksempel er det færre fagforeninger og fagorganiserte. - Men i Norge står fortsatt solidaritets-tankegangen sterkt. Og det er blitt mer fokus på en bygge opp ting fra innsiden. For eksempel sender man ikke av gårde umerkede penger til andre land, men er i dialog med lokalbefolkningen og støtter øremerkede prosjekter.
Vil delta selv
Hun sier at dagens solidaritet har endret karakter.
- Solidaritet nå er mer avhengig av at man deltar selv.
Esdaile mener også at det som kjennetegner den nye solidariteten er at de jobber på tvers av tro, landegrenser, etnisitet, kjønn og andre identitetsmarkører. Hun peker på Leger Uten Grenser og Dråpen i havet, som slike organisasjoner, men også egen organisasjon: Humanistene.
- Vi ønsker å forene, framfor å splitte. Vi ønsker å utvide hvem som defineres som «oss».
Hun sier solidaritet kan misforstås som veldedighet. - Vi bør vise støtte fordi de som er i ulike kriser trenger det, og ikke fordi vi får noe igjen for det selv. På et prinsipielt nivå sender det også et tydelig budskap til storsamfunnet og hva et godt menneske er. Et som aktivt tar ansvar for sine medmennesker uten å forvente noe tilbake.