Vi må slutte å bruke bistand som sikkerhetspolitisk verktøy

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Mari Norbakk Mari Norbakk

Seniorforsker ved Chr. Michelsens Institutt

Utviklingsminister Åsmund Aukrust skriver i Panorama at «vi må forholde oss til verden slik den er, og ikke slik vi ønsker at den skal være». Det er jeg dypt uenig i, og jeg vil oppfordre Norge til å være modigere. 

Det er dessverre ikke spesielt nytenkende å bruke bistand som et sikkerhetspolitisk verktøy. I en verden som stadig skyves bort fra rettighets-drevet bistand til realpolitikk og «investeringer», bør Norge velge å ikke dilte etter, men å representere en motstemme.

Regjeringen skal ha ros for å opprettholde én-prosentmålet i bistandsbudsjettet, det er et viktig symbol. Men som min kollega Inge Tvedten har påpekt, er Norge i ferd med å svikte sitt tradisjonelle hovedmål med bistanden, som er og bør være fattigdomsreduksjon – og varige forbedringer i sosiale, økonomiske og politiske forhold.

Ukraina på bekostning av hva?

Stadig mer av vår bistand går til Europa – ikke verdens fattigste. Regjeringen foreslår også at hver fjerde bistandskrone skal gå til Ukraina. 

Sikkerhetspolitiske hensyn og behovene drevet av krigen i Ukraina bør tilgodeses med ekstraordinære bevilgninger, ikke ved å utarme bistanden. Det skulle bare mangle med tanke på de enorme gass-inntektene Norge har hatt som følge av krigen.

Ministeren løfter frem behovet for å verne om en regelbasert verdensorden. Det gjøres ikke ved å redusere mulighetene for langsiktig, rettighetsbasert utviklingsarbeid i det globale sør, tvert imot. 

Forskning viser også at spesielt likestillingsarbeid er fredsarbeid, fordi det er sterk sammenheng mellom høy grad av likestilling og lav risiko for utbrudd av konflikt. 

Jeg mener derfor at å omprioritere bistanden for å i økende grad dekke Norges sikkerhetspolitiske behov i Europa undergraver det langsiktige, og beviselig effektive, arbeidet for fred og langsiktig stabilitet som må foregå globalt.

Trenger forskyvning av makt

Tvedten viser videre til behovet for å gi bistanden gjennom kanaler som forstår og er tett på det han kaller «fattigdommens geografi».

I sitt svar på dette løfter Aukrust frem «lokalt ledet utvikling» som en del av løsningen. Det er gledelig. Men det krever mer enn å kanalisere midler til lokale humanitære aktører. 

Skal lokalisering ha reell betydning, må det innebære maktforskyvning, til dem som jobber med rettighetskamp, normendring og strukturell endring. Vi må også la dem som jobber tettest på utfordringene, være med å definere behovene og innretningen av tiltak.

Det betyr å støtte feministiske og kvinnerettighetsorganisasjoner som utfordrer patriarkalske strukturer, autoritære regimer og økonomisk marginalisering – spesielt når det er politisk krevende.

Likestilling krever tålmodighet

Ministeren setter søkelys på viktigheten av likestilling. Dette krever imidlertid langsiktig arbeid, og er vanskelig å fremme gjennom private investeringer eller humanitært arbeid, som ofte ekskluderer aktører som jobber rettighetsbasert og langsiktig med å endre de underliggende strukturene som skaper diskriminering.

I utredningsarbeid kollegaer og jeg har gjort den siste tiden, også fra Sudan som ministeren nevner, kommer det tydelig frem hvordan feministiske og kvinnerettighetsorganisasjoner ofte marginaliseres i humanitære og utviklingspolitiske prosesser. De blir sett på som for «utviklingsorienterte» eller for politiske – og dermed ekskludert fra nødhjelpsinnsats. De forteller også at de sjelden inviteres inn i strategisk planlegging.

Likestilling nevnes i Aukrusts innlegg som både verdikamp og strategisk innsats. Det er riktig, og musikk i mine ører. Men det krever at vi går fra ord til handling. Det krever langsiktig finansiering, reell innflytelse og anerkjennelse av sivilsamfunnets rolle som politiske aktører, ikke bare som leverandører av tjenester.

Skal Norge være en normativ leder i utviklingspolitikken, må vi våge å prioritere rettigheter over egne sikkerhetsinteresser. Vi må støtte de som utfordrer, ikke bare de som leverer. Og vi må sørge for at vår bistandspolitikk bygger på solidaritet, ikke bare strategi.