Fra kritikk til kunnskap om hvordan Ukraina-bistanden brukes

Jorun Nossum Jorun Nossum

Avdelingsdirektør for Nansen-programmet for Ukraina i Norad

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Regjeringens forslag til statsbudsjett ble lagt fram forrige uke. Med det kom også budsjettet for norsk bistand – et tema som heldigvis skaper debatt. 

I NRK P2s Kompass 16. oktober kommenterte Panoramas redaktør Emil André Erstad bistandsbudsjettet, deriblant den sivile støtten til Ukraina. 

Her kommer han med noen påstander som ikke kan stå uimotsagt. 

Ukraina som hovedprioritet

La meg starte med et forbehold: Som leder av Nansen-programmet for Ukraina i Norad, direktoratet som forvalter store deler av dette budsjettet, mener jeg ikke her noe om de politiske prioriteringene som ligger til grunn. Det er Stortingets og regjeringens ansvar. Vår oppgave er å sørge for at midlene brukes ansvarlig og i tråd med de vedtatte prioriteringene. Det krever kunnskap, forsvarlig forvaltning og godt samarbeid mellom de som utformer politikken og de som skal gjennomføre den.

I budsjettet er Nansen-programmet for Ukraina fortsatt en hovedprioritet. Den militære støtten utgjør den største andelen, men fra 2026 øker også den sivile innsatsen betydelig. Det handler om å holde hjulene i gang i et land som daglig kjemper for sin eksistens og frihet. Norge bidrar med humanitær hjelp, energistøtte, budsjettstøtte og støtte til sivilsamfunnet, og vi bidrar til at Ukraina kan opprettholde skolegang og helsetjenester.

Fleksible midler redder liv

Erstad hevder at «vi tror det er likhetstegn mellom hvor mye regjeringen bestemmer seg for å gi, og hvor stort behovet er i Ukraina». Dette stemmer ikke. Vi vet at behovene i Ukraina er enormt mye større enn hva Norge – eller noe annet land – alene kan dekke.

Kostnadene ved gjenoppbygging de neste ti årene er anslått til svimlende 5300 milliarder kroner. Våre analyser er samstemte med allierte og internasjonale partnere, men behovene endrer seg raskt for et land i krig. Krigen og krigens konsekvenser definerer norske prioriteringer for støtte. 

Videre sier Erstad at «vi vet ikke hvordan vi skal bruke alle pengene til Ukraina». Det er feil. Det som er riktig, er at vi prioriterer ut fra behov som oppstår. Stortingsmeldingen for Nansen-programmet slår fast at norsk støtte skal være behovsdrevet, effektiv og fleksibel, og bygge på Ukrainas egne prioriteringer. 

I en krig der situasjonen kan snu på timer, er det ikke bare ønskelig, men helt nødvendig at støtten er dynamisk og responsiv for at den skal være relevant. Vi snur oss raskt rundt når det gjelder. Når Russland angriper gassanleggene, blir norsk energistøtte vridd mot gassleveranser for å sikre varme og energi i et land hvor temperaturen kan krype til under –20 på vinterstid. Der nye humanitære kriser oppstår, ja da endrer vi prioriteringene. Når vi får ny kunnskap eller ser nye muligheter, da tilpasser vi oss det. 

Fleksibilitet i støtten er ikke bare viktig – det er selve kjernen i hvordan Nansen-programmet opererer og utgjør en forskjell. 

Den humanitære responsen i Ukraina skiller seg fra andre kriser ved at den i stor grad foregår i urbane områder, med velfungerende myndigheter og lokalsamfunn – noe som krever fleksible løsninger som mobile team, digital kontantstøtte og juridisk veiledning. I stedet for flyktningleirer og nødhjelp i form av mat og klær, handler innsatsen om å støtte eksisterende systemer og infrastruktur – som vann, energi og sosiale tjenester – i tett samarbeid med lokale aktører. 

Sivilsamfunnets styrke

Bak frontlinjene finnes også et annet forsvar – sivilsamfunnet. Over 300 lokale ukrainske organisasjoner får nå norsk støtte til å bidra til motstand, opplysningsarbeid og gjenoppbygging. De er selve motoren i Ukrainas motstandskamp. 

Da jeg var i Ukraina i forrige uke, møtte jeg redaktører og journalister som bokstavelig talt risikerer livet for å formidle seriøs, og redaktørstyrt journalistikk. Det drives en informasjonskrig parallelt med den militære. Noe av det første som går tapt i en krig er sannhet, og uten pålitelig informasjon – særlig i frontnære områder – blir det vanskelig å ta gode valg og bevare motstandskraft og håp. Redaktører jeg møtte fortalte at de bruker de humanitære kanalene for å få ut informasjon til de som er vanskelige å nå: «sammen med brød og vann, får folk også levert sannheten».

I høst øker Norge støtten til ukrainske organisasjoner som jobber mot korrupsjon. Vi vet at gjenoppbygging av et demokratisk samfunn krever åpenhet og tillit. Norge har nulltoleranse for korrupsjon, og Norad følger opp alle partnere tett for å sikre at støtten brukes som avtalt. Gjennom grundige risikovurderinger, trinnvise utbetalinger og krav til kontrollsystemer, jobber Norad systematisk for å forebygge og avdekke mislighold. I Ukraina kombineres dette med støtte til antikorrupsjonsarbeid, sivilsamfunn og uavhengige institusjoner.

Jeg inviterte Panoramas redaktør til et møte med Nansen-programmet for Ukraina før han gikk ut i permisjon, for å gi ham en grundigere innføring i hvordan vi faktisk jobber med den sivile delen av programmet og daglig håndterer de dilemmaene og utfordringer som følger det å støtte et land i krig. Den invitasjonen står fortsatt ved lag.