– Alle ligger under torva om 60 år. Hvem bryr seg om rykte

– Hva i, unnskyld meg, men hva er det folk er så redde for? Ryktet sitt?

Cecilie Hellestveit, en av Norges fremste folkerettseksperter, stirrer journalisten dypt inn i øynene. 

Tempoet er høyt, stemmen skarp. I fjor stod hun midt i stormen om Oljefondet, og endte med å trekke seg fra Etikkrådet som en konsekvens av at Jens Stoltenberg endret rådets mandat nærmest over natten.

Panorama møter henne for en alkoholfri øl, hun har en hvit måned, før vi skal bli med henne på kveldsundervisning i argentinsk tango.

– Alle du kjenner, og du også, ligger under torva om 60 år og gir næring til blomstene, fortsetter hun. 

Folk må bli modigere, mener hun. Selv har hun «vært sånn» så lenge hun kan huske.

Innen hun fylte 12, hadde familien flyttet 16 ganger. Hellestveit mener det formet henne. 

Moren jobbet på sykehus og faren var veterinær. Turnusarbeid og militærtjeneste gjorde at de til stadighet måtte flytte på seg, fra Østlandet til Nord-Norge og over hele Vestlandet. 

Som enebarn var det viktig for henne å passe inn. Hun la om språket for hvert sted og gikk på en drøss av fritidsaktiviteter: fotball, slalåm, tverrfløyte, piano, turn, speider, tamburmajor. 

– Jeg lærte meg å gjøre mye på en gang, og sånn har jeg bare fortsatt. Det ble ikke en utdanning, det ble to. Det ble ikke ett barn, det ble tre. Sånn holder jeg på. 

Dødsangsten forsvant

Cecilie Hellestveit mener hun alltid har vært uredd, men dødsangsten slapp for alvor taket da hennes store kjærlighet, TV2-fotografen Knut André Danielsen (33), døde i en bilulykke på jobb i Irak i 1998. 

De hadde akkurat forlovet seg og kjøpt et hus sammen. Livet hun hadde sett for seg, braste sammen.

Samtidig slo en slags frigjørende kraft ned i henne. Det var denne åpenbaringen: at man når som helst kan dø.

Hun flyttet til Paris, kjøpte en leilighet i Le Marais og viet all sin tid til argentinsk tango.

– Jeg hadde begynt å danse tango før Knut André kom inn i livet mitt. Da han døde, ble tango min måte å sortere dødsfallet på.

Argentinsk tango er fullstendig improvisert og kan ikke planlegges. Mannen baserer stegene på musikkens toner og energien til partneren. Kvinnens oppgave er å følge alle hans bevegelser. 

– Det er nesten som du slutter å tenke. Du må føle, være åpen, slippe tak. Følge hans bevegelser. Det blir som meditasjon.

I argentinsk tango inviterer man opp til dans ved blikkontakt. I løpet av en kveld kan man danse med over ti personer, uten å ha utvekslet et eneste ord med hverandre.

Hellestveit beskriver det slik: intimt, energisk, transcendentalt, en piperenser inn i hjernen, en måte å være sammen på som trenger inn i sjelen din, et viktig fellesskap.

– Ja, som du skjønner, dette er en sekt og et presteskap. Og det krever årevis med trening å bli ordentlig god, sier hun.

– Uansett hvor jeg reiser, om det er til Istanbul, Paris, Beirut, New York, Tel Aviv, til og med i Ramallah, så finner jeg disse miljøene.

Da forloveden døde, ble tango terapi, og hun har danset siden. 

Etter å «ikke ha gjort annet enn å danse tango» i halvannet år i Paris, måtte hun videre. Hun flyttet til Vestbredden. 

I tillegg til jussutdanning, har hun studert Midtøsten-studier og snakker arabisk. Året var 2000 og diplomatisk så det ut til at en palestinsk stat var nær. Hun ville være der når det skjedde og jobbet som observatør for Flyktninghjelpen under den andre Oslo-avtalen. 

Så brøt den andre intifadaen ut, og Hellestveit jobbet et halvt år i en situasjon hvor motkreftene mot den palestinske staten mobiliserte. Så dro hun rett til FN i New York.

– Livet mitt er ganske vilt, sier hun etter å ha ramset opp alt hun har jobbet med og alle krigssonene hun har vært i siden den gang. 

Med privilegier kommer forpliktelse

– Har du valgt bort noe? 

– Kvantitet med sønnene mine, men jeg vil ikke kalle det et offer. Jeg reiser mye og er ofte borte, og det er litt dumt, men …

Hun drar litt på ordet.

– Men jeg vet ikke om de egentlig synes det er så dumt, sier hun og ler. 

Det hadde nok vært annerledes om de var jenter, legger hun til. Det hadde kanskje krevd mer av henne. 

Hun er ikke bekymret for de tre sønnene og beskriver dem som svært empatiske gutter. De må «lære seg noen språk og et par instrumenter».

– Hjemme snakker vi om å «skillse». 

Men utover det får de altså gjøre som de vil.

– Jeg er opptatt av at de får utvikle seg innenfor det de har anlegg for. Da får man et bedre liv, mener jeg. 

Mannen, Erik Hannemann, jobber fra Oslo og er mer hjemme. Uten ham hadde ikke kabalen gått opp. Det er hun takknemlig for. 

Hellestveit kjenner seg forpliktet til å bruke privilegiene og evnene sine. Hun snakker fransk, spansk, arabisk og russisk, og er en av Norges fremste folkerettsjurister. I tillegg er hun samfunnsviter, utenrikspolitisk kommentator og konfliktforsker.

– Med privilegier kommer forpliktelse. Jeg har muligheter og griper dem begjærlig. 

Står i hva som helst, med mindre det er feil

53-åringen ble født med en iboende rettferdighetssans som hun selv mener ble «overutviklet i møte med verden».

– Sånn har jeg alltid vært. Jeg fikk vel sparket en lærer på ungdomsskolen som elevrådsleder.

I voksen alder har hun sagt opp flere jobber. Senest i november, da hun sluttet som folkerettsekspert i Oljefondets etikkråd, et verv hun hadde hatt i 11 år. Det førte med seg en mediestorm.

Noen dager tidligere hadde finansminister Jens Stoltenberg satt Etikkrådet på pause i påvente av nye retningslinjer.

Etikkrådet var ikke lenger uavhengig, og hun hadde ikke lenger noe der å gjøre, mente hun. 

– Det er ikke sånn at jeg sier opp i protest. Det er jo fordi noe er galt. Jeg kan stå i hva som helst, men ikke når jeg mener det er feil. 

– Er du sånn på privaten også?

– På privaten er jeg skarpere. Da må jeg være med folk som tåler det. 

Hun dras mot høy sigarføring, og de fleste av hennes nærmeste venner er menn. Det handler først og fremst om felles interesser, sier hun.

– Jeg hadde guttevenner da jeg vokste opp, og fra jeg var 16 år hang jeg stort sett sammen med eldre menn, herunder mannlige professorer, sier hun, og skyter raskt inn: 

– På en ikke-seksuell, ikke-kjødelig måte. 

Prøver å ikke ha meninger

I dag er Hellestveit trolig Norges mest profilerte folkerettsekspert. 

Jevnlig analyserer hun krigføringen på Gazastripen og i Ukraina, deltar i folkerettslige diskusjoner og kommenterer utviklingen i Midtøsten generelt. 

Hun svarer utfyllende på alt hun får spørsmål om, men er tydelig på at hun alltid snakker fra et faglig ståsted. Hun er opptatt av å ikke ha personlige meninger. 

– Det er sånn man blir lært opp til i den juridiske utdannelsen.

– Bør USA overta Grønland? Jeg har ikke noe synspunkt. For hvis jeg har et synspunkt, så kan jeg ikke lenger analysere det.

– Føler du deg ofte misforstått?

– Ja, gjett om, men det går greit. Jeg synes det er helt i orden.

Når det kommer til krigen på Gazastripen, har hun likevel kjent på behovet for å forklare seg.

Analysene hennes har blitt kritisert av både folkerettseksperter og propalestinske aktivister, som mener at hun har bagatellisert Israels krigføring på Gazastripen og lagt for mye vekt på Israels narrativ av krigen. 

Hyller alle som roper høyt

Det var først i mai 2025, fem måneder etter Amnesty, at Hellestveit sa at krigføringen «trolig kan karakteriseres som folkemord». Da hadde Israel iverksatt en omstridt bakkeoperasjon av Gaza by for å gjenerobre Gazastripen.

– Jeg har ikke en personlig mening om hvorvidt Israel har begått folkemord. Jeg gjør en faglig vurdering basert på terskelen som Den internasjonale straffedomstolen (ICJ) la til grunn i 2015. 

Hun er blant de folkerettsekspertene som mener at ICJ senket terskelen for å bevise folkemord da Serbia og Kroatia ble frikjent for anklagene i 2015. I uttalelsene stod det at det ikke ble påvist dolus specialist, altså at folkemord er den eneste grunnen til at handlingene ble utført. 

Domstolen slo fast at man heretter kunne dømmes selv om det ikke lenger var nok at utslettelse ikke var erklært politikk fra myndighetene.

Det var først i mai 2025, da Israel erklærte at hensikten var gjenerobring, som er et klart ulovlig formål, at den eksisterende terskelen til ICJ kunne være nådd. Et separat spørsmål er om terskelen for folkemord i Folkemordkonvensjonen skal justeres ytterligere ned. Da vil også krigføringen i 2024 kunne komme innenfor, mener Hellestveit. 

– Det er min faglige vurdering.

Hun drar på ordet «faglig» for å understreke at hun snakker fra et faglig ståsted. Selv hyller hun aktivistene som roper høyt og kjemper for det de mener er riktig. 

Missiler og høye hæler

Til tross for at hun ikke har personlige meninger, er det viktig for henne å kunne vise personligheten sin i offentligheten. 

De siste årene har hun prøvd å tette gapet mellom hvem hun er offentlig og privat. Selvtilliten det kreves, har kommet med årene, sier hun.

Da hun trådte inn i offentligheten for 15 år siden, var hun mer opptatt av å innfri forventningene om hvordan man skal opptre som offentlig forsker, og særlig som kvinne.

– Jeg tiltar meg bevisst et større rom nå for å le, være frekk, ha mimikk. Man kan snakke om missiler og ha på høye hæler og skjørt. 

Etter å ha danset tango som kvinne i årevis, lærte hun seg å danse som mann også. Nå underviser hun i begge former.

– Som fører, altså som mann, kan man være kreativ. Du får bruke hele kreativiteten din og tolke musikken.