Sudan er ikke glemt, men ignorert

Liv Tønnessen Liv Tønnessen

Seniorforsker ved Chr. Michelsens Institutt (CMI)

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

I debatten om hvorfor Sudan får så lite oppmerksomhet i norske medier og offentlighet, har flere viktige saker og innlegg blitt publisert i Panorama.

NRKs utenrikssjef kjenner seg ikke helt igjen i kritikken, men er enig i at vi må gjøre mer. Men det handler ikke om antallet artikler, men om substans.

Vi må ha faglig informerte redaksjoner som tør å sette dagsorden, ikke bare rapportere om den, og ikke godta simple narrativer om at Sudan er en glemt konflikt.

For Sudan er ikke glemt. Det blir aktivt ignorert. Og det skjer ikke fordi det er for langt unna, eller fordi vi ikke vet nok. Det skjer fordi det er for nært – geopolitisk, økonomisk og strategisk.

Våre alliertes krig

Konflikten i Sudan blir beskrevet som en borgerkrig, men i kulissene trekker naboer og stormakter i trådene.

Egypt og De forente arabiske emirater er ikke bare observatører i Sudan. De er aktive deltakere. De støtter hver sin militære fraksjon, og tjener på krigen gjennom utvinning og smugling av gull, jordbruksvarer og husdyr. Disse ressursene vaskes og selges i regionale markeder, ofte uten noen referanse til deres sudanske opprinnelse. De samme statene, med det internasjonale samfunnet i ryggen, tar også initiativ til å forhandle fred i Sudan.

Vi må tørre å stille spørsmål om hvem som faktisk tjener på krigen? Hvem som får sitte ved forhandlingsbordet? Og hvorfor det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, fortsetter å behandle Egypt og Emiratene som nøytrale meglere når de i realiteten er medskyldige?

Når vi deltar i fredsprosesser som ikke utfordrer de økonomiske og politiske strukturene som holder krigen i live, blir vi en del av problemet.

Europa som medansvarlig

I årene før krigen inngikk EU og flere europeiske land, inkludert Norge, avtaler med Sudan gjennom den såkalte Khartoum-prosessen. 

Målet var å stoppe migrasjon til Europa – ikke å fremme demokrati. Det var rundt dette tidspunktet Sylvi Listhaug var justisminister og lå i Middelhavet i overlevelsesdrakt for å oppleve hvordan det er å være flyktning.

Dette innebar omfattende «hjelpe dem der de er»-bistandsmidler og politisk legitimering av et autoritært regime, inkludert RSF, som fikk ansvar for grensekontroll og ble tatt inn i det gode selskap. 

Dette avslører en kynisk prioritering: Europas interesse i å kontrollere migrasjon veide tyngre enn hensynet til menneskerettigheter og demokratisk utvikling. 

RSF ble senere en del av strukturen som skulle tilrettelegge for overgang til demokrati i 2019 med støtte og legitimitet de hadde fått fra Vesten. Mens det sudanske folket klart og tydelig sa nei til forhandlinger med militæret, presset det internasjonale samfunnet på for det motsatte.

Dette bakteppet gjør det ubehagelig å sette Sudan på den politiske dagsorden. Hvordan gjøre dette uten å samtidig ta vår del av ansvaret for at krigen brøt ut?

Hva må til?

Vi trenger mer enn mediedekning. Vi trenger politisk vilje til å konfrontere de eksterne aktørene som holder krigen i gang. Vi trenger kritisk journalistikk som ikke bare rapporterer om lidelse, men som avslører makt og økonomiske interesser. Og vi trenger solidaritet med det sudanske folkets kamp for fred og demokrati.

Sudan er ikke glemt. Det er ignorert. Og det er på tide at vi spør oss selv: Hvem tjener på vår stillhet?