Klimaforhandlingene står fast – tiden gjør det ikke

Ingrid Rostad Ingrid Rostad

Politisk seniorrådgiver i Norges Røde Kors

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Klimaendringene er her, og de tar liv og livsgrunnlag stadig oftere. På Jamaica er opprydningen i gang etter Melissa, en av de mest ødeleggende orkanene landet noensinne har erfart. Samtlige av øyas innbyggere er rammet, og det vil ta måneder og millioner å bygge opp igjen. 

I Pakistan er 2,5 millioner mennesker fordrevet av flommen i september, og vi vet fortsatt ikke omfanget av katastrofen som la Pakistans kornkammer under vann. 

I Somalia gjør tørken beiteområder om til ørken, og konfliktene om beiteområdene blir hyppigere og mer aggressive. 

Heten tar liv hver sommer og stadig nye steder. Folk blir psykisk syke av å konstant bekymre seg for om den lille delen av avlinga som overlevde flommen skal bukke under i tørken som fulgte. 

Dengue-feberen tar flere liv fordi folk ikke blir diagnostisert når de blir syke utenfor «dengue-sesongen» eller på steder der dengue egentlig ikke skal finnes. Helsevesenet har rett og slett ikke rukket å tilpasse seg at det nå er «dengue-sesong» hele året.

Klimatilpasning handler om å begrense skaden, og gjøre folk og lokalsamfunn mer hardføre.

Må begrense skadene

Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen anslår at 200 millioner mennesker vil ha behov for humanitær hjelp som følge av klimarelaterte katastrofer innen 2050, med mindre vi klarer å snu utviklingen. 

Det er kun 25 år til, og selv om vi endrer kurs og klarer å kutte klimagassutslipp haster det å tilpasse oss de endringene som allerede er her.

Et viktig skadebegrensende tiltak er såkalt tidlig varsling. Tidlig varsling gjør det mulig for folk å ta grep for å begrense skadene på hjem og levebrød, og redde liv. Varsel som går ut minst 24 timer før en ekstremværhendelse kan ifølge Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) begrense skadeomfanget med 30 prosent, det er både liv og penger spart. Samtidig vet vi at varslene må nå ut til alle, og de som mottar dem må vite hva de skal gjøre.

Tilgangen på tidlig varsling, kunnskapen om hva som bør gjøres og ressursene til å gjennomføre er sentrale indikatorer på hvor tilpasset klimaendringene et lokalsamfunn er. Gjennom å kartlegge hvor godt rusta et lokalsamfunn er kan vi sette inn ressursene der de trengs mest. Kunnskapen muliggjør mer effektiv klimatilpasning. Mer effektiv klimatilpasning redder liv.

Har ikke tid til at forhandlingene går i stå

Akkurat nå sitter partene i Parisavtalen i møterom i Belém og forhandler om indikatorer for å måle framgangen på målet om klimatilpasning. Det høres veldig teknisk ut, og mye av det er også det. Men det det egentlig handler om er at partene skal bli enige om noen verktøy som kan å få fart på sårt tiltrengt klimatilpasning. 

Uheldigvis går det trått i forhandlingene, og flere tar til orde for å utsette vedtaket i to år. Det må ikke skje. Som min etiopiske kollega sa da han hørte dette: «Det er for lenge. For mye vil være forandret innen da».

Det er åpenbart en vanskelig øvelse å lage både måleverktøy og planer som er perfekte for alle verdens land. Men vi kan ikke la det perfekte bli det godes fiende. Hvis vi skal vente til partene i klimaforhandlingene blir enige om et helt perfekt sett med indikatorer som passer for alle, før arbeidet kan gå videre, er jeg redd vi ikke kommer i gang med arbeidet i min levetid. Så mye tid har vi ikke, vi har faktisk ikke et eneste år å miste.

Klimakrisa er her allerede, nå må verktøyene for å møte den følge etter.