Vi lovet mer klimatilpasning på COP30, men kutter hjemme

Elin Cecilie Ranum Elin Cecilie Ranum

Leder for policy i Utviklingsfondet

Mathilde Angeltveit Mathilde Angeltveit

Seniorrådgiver på klimapolitikk i Kirkens Nødhjelp

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Brasil inviterte til en global klimadugnad på årets klimatoppmøte COP30. Dessverre er gapet mellom dit vi skal, og politikken vi fører, fortsatt for stort.

Dugnad handler om at alle bidrar med det man kan, og Norge kan gjøre mer enn i dag.

Når regjeringen i løpet av det neste året skal sette et nytt mål for klimafinansiering, må dette komme i form av en ambisiøs opptrappingsplan som også prioriterer tilpasning i de mest sårbare landene.

Under klimatoppmøtet i Brasil klarte ikke verden å bli enige om en tydelig plan for hvordan målet i Paris-avtalen om å begrense global oppvarming til 2 grader, og helst ikke 1,5 grader, skal nås.

Ambisjonsnivået for de landene som har meldt inn sine nasjonalt forpliktende klimamål, er langt fra tilstrekkelig til å nå målet. Slik situasjonen er nå, ligger vi an til en temperaturøkning på om lag 2,3 til 2,5 grader innen 2100.

Dette vil ha omfattende konsekvenser for lokalsamfunn, økosystemer og matproduksjon.

Allerede i dag er behovet for klimatilpasningstiltak stort, og det vil bare øke i framtiden. Kostnadene ved å ikke handle er store, og vi skyver regninga over til framtidige generasjoner. Derfor haster det å iverksette tiltak som kan demme opp for de negative effektene av klimaendringene.

Krevende forhandlinger

Forhandlingene om klimatilpasning var blant de aller vanskeligste under dette klimatoppmøtet.

Sårbare utviklingsland som rammes av klimaendringene, kom til Belém med forventninger. Deriblant at ambisjonen fra COP29 om å oppskalere finansieringen til utviklingsland, til minst 1300 milliarder dollar årlig innen 2035, ble opprettholdt og at en andel av dette skal gå til klimatilpasning. Det er også en forventning om at deler av klimafinanseringen kommer fra offentlige midler, er tilskuddsbasert og ikke basert på lån som kan øke gjeldsbyrden til sårbare land.

Helt fram til de siste par dagene av forhandlingene ble forventningene til finansiering møtt av motstand fra flere rike land om å inkludere referanser til offentlig finansiering i vedtakene som omhandlet klimatilpasning.

Ifølge UNEP Adaptation Gap Report (2025) er behovet for tilpasningsfinansiering mellom 310–365 milliarder dollar til utviklingsland hvert år frem til 2035. I 2023 ble det kun gitt 26 milliarder dollar til tilpasning. Dette gapet må tettes.

Norge kutter

I forslaget til statsbudsjett 2026 er støtten til tiltak for klima, miljø og hav – som inkluderer klimatilpasning – kuttet med 300 millioner. Regjeringen skriver også selv i budsjettforslaget at det vil bli krevende å nå målet om en tredobling av finansieringen til klimatilpasning innen 2026.

Hvis dette opprettholdes, skulker Norge dugnaden vi selv har vært med på å vedta i Brasil. Kuttene begrunnes med omdisponering til andre formål (les Ukraina), at det ikke finnes ekstra penger og at vi må hente inn kapital fra andre steder – det vil si privat sektor.

Samtidig innrømmer klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen at det er behov for offentlig finansiering av blant annet kapasitetsbygging og utvikling av nasjonale klimaplaner, nettopp fordi det er vanskelig å få privat kapital til å bidra inn i dette arbeidet.

I Belém sa Norge ja til en global tredobling av klimafinanseringen i fattige land innen 2035. Skal Norge være med på dugnaden må vi starte nå. Statsbudsjettet for 2026 er første mulighet til å vise at vi tar vårt ansvar og stiller opp.