– Vi hater systemet. Likevel velger vi det igjen og igjen

Det er mandag 5. oktober. Dagen før gikk bosnierne til urnene – til nedslående, men forventede resultater, skal vi tro Gagic.

– Vi sitter fast, fortsetter hun, tydelig oppgitt.

Panorama møter Gagic i en mathall i Sarajevo for å drøfte veien videre for Bosnia-Hercegovina etter valget og den rekordlave valgdeltakelsen på 42 prosent.

– Vi hater systemet. Vi stoler ikke på systemet, og likevel velger vi det samme systemet om igjen og igjen.

– Eller, 42 prosent gjør det.

– Ja. Og hvem har skylden for det? De resterende 58 prosentene. Det er vår feil, og det er sannheten.

Gagic snakker om en økende apati blant bosniere. Folk tar ikke til gatene, de mobiliserer ikke til streik, de gjør ikke opprør, ifølge 27-åringen. 

– Alle mine ambisiøse venner har flyttet utenlands. For eksempel har jeg venner som er leger i EU, men jeg har ingen legevenner her. De drar. Folk drar vestover fordi de kan være frie, antar jeg. Være selvstendige. Det kan du ikke her, du har ikke penger til det. 

Men hvis folket mangler retning og mange drar utenlands, hvor er Bosnia-Hercegovina på vei?

Mellom øst og vest

Valget 4. oktober ble ansett som toneangivende for fremtiden: Vil landet søke nærmere EU eller naboene i øst, Russland og Serbia? Også Reuters skrev i forkant om en «rivalisering» mellom krefter som drar i ulike retninger.

På bakken i Bosnia-Hercegovina er inntrykket annerledes. Drømmen om EU lever, men apati og stillstand dominerer.

Kvelden før valget kom Panorama i prat med en journalist i en lokalavis. De skulle nesten ikke skrive om valget, fortalte han – det er jo ingen nyhetssak, det blir ingen endring. Flere personer journalisten snakket med, sa at de ikke skulle stemme. De trodde ikke på nye tider.

Valget viste også at færre stemte, bare 42 prosent – en nedgang på nesten ti prosentpoeng fra 2022.

– Folk er lei av etnonasjonalismen, retraumatiseringen, de strukturelle ulikhetene, de samme ansiktene i politikken, den konstante skuffelsen over de nye ansiktene som likevel ikke tilbyr noe nytt, og de er lei av at det som i realiteten utgjør Bosnias politikk, er en kombinasjon av kriminalitet og korrupsjon, forteller Dario Jovanović. 

Han arbeider i organisasjonen Pod Lupom, som overvåker valg og arbeider for demokratiske prosesser i Bosnia-Hercegovina. 

Jovanović hevder folkets trøtthet reflekteres i valgdeltakelsene og hvorvidt de ønsker å forlate landet. 

– Det er ingen samlet visjon for landets framtid blant politikerne, sier han. 

Han mener valget til dels er misforstått. Det er ikke et spørsmål om øst eller vest. De politikerne som kunne dratt det i den ene eller den andre retningen, sitter allerede med makten – og har gjort det i flere tiår, forteller han.

Landet kommer til å bli akkurat der det er, forklarer han og peker på en viktig faktor:

– Rotet i maktfordelingssystemet på statlig nivå, sier Jovanović. 

En tredelt nasjon

Systemet er innfløkt. 

Etter at landets diktator Josip Broz Tito døde i 1980, smuldret Jugoslavia sakte, men sikkert opp. Sommeren 1991 erklærte Slovenia, dernest Kroatia, seg uavhengige. Parallelt ble Republika Srpska etablert innenfor de bosniske grensene med mål om å sikre en serbisk og kristenortodoks stat fri for særlig muslimer, ved tvangsflytting. 

Resultatet var en blodig og opprivende strid mellom tidligere naboer. 

Dayton-avtalen, som ble signert i 1995 og formelt avsluttet borgerkrigen, la grunnlaget for den nye staten, som skulle bevare balansen mellom folkegruppene. 

– Avtalen skulle sikre at alle etniske grupper skulle få sin bit av kaken i den nye nasjonen, forteller Jovanović.

Og det fikk de til dels: 

Republika Srpska besto som en av to føderale enheter i landet. Den andre enheten, Føderasjonen Bosnia-Hercegovina, består primært av katolske kroater og muslimske bosnjaker. I tillegg finnes det selvstyrte Brčko-distriktet. 

For å sikre gruppenes medbestemmelse innførte man et tredelt presidentskap og reserverte en viss mengde plasser til hver folkegruppe i det nasjonale parlamentet. I tillegg fikk gruppene vetorett for å forhindre at avgjørelser ble tatt på vegne av en folkegruppe – eller til fordel for en annen.   

Spørsmålet er hvilken nasjon dette i realiteten skapte.

– Jeg tror alle fikk det de ønsket seg fra krigen, fordi alle styrer. De bosnjakiske muslimene ønsket en samlet nasjon, serberne ønsket en etnisk renset stat med utbredt autonomi og kroatene ønsket seg også etnisk homogene samfunn. Det fikk de, sier han og sikter til de om lag fire kroatiskdominerte kantonene.

Det nye systemet resulterte, ifølge Jovanović, i en treg beslutningsprosess som kan blokkeres på hvert nivå. Slik veves nasjonalisme og krigsminner sammen med politiske lovnader for landets fremtid. Det utgjør også et skalkeskjul for korrupsjon. 

– Et hemmelig, korrupt nettverk

Ifølge Jovanović og Pod Lupoms tall jobber cirka 40 prosent av de offentlig ansatte i statsforvaltningen, mot et gjennomsnitt på 18 prosent i EU-land. Arbeidet er det partiet som sikrer, noe Jovanović hevder gjengjeldes ved å stemme på partiet.

Man kan eventuelt få jobb på grunn av familiære relasjoner eller bestikkelser, men resultatet er det samme: 

– Et hemmelig, korrupt nettverk, som har direkte innflytelse på valgresultatene, sier Jovanović.

Hvorvidt dette er hele sannheten, vites ikke sikkert. Men på Transparency Internationals korrupsjonsindeks, som måler oppfatningen av korrupsjon i offentlig sektor, kommer landet på 109. plass av 182. De eneste europeiske statene som skårer dårligere, er nabolandet Serbia, samt Tyrkia, Hviterussland og Russland. Målingen er fra 2025. 

I et forsøk på å forhindre ytterligere valgkorrupsjon tok man i år i bruk ny teknologi knyttet til biometrisk verifisering og digitale stemmeskannere. Jovanović hevder dette la grunnlaget for det frieste valget så langt, men understreker at det ikke løser problemet.

Teknologien kan heller ikke demme opp for de mange historiske narrativene som eksisterer side om side.

«Bosnia er død»

Valgresultatene viser også at velgerne fortsatte å tråkke opp de etnonasjonale stiene – og at de største partiene seiret. 

I Føderasjonen ble Partiet for demokratisk handling (SDA) størst, og de tok de fleste plassene i parlamentet, til tross for at det bosniske presidentembetet tilfalt Det sosialdemokratiske partiet (SDP BiH) og Denis Bećirović.

Darijana Filipović vant det kroatiske presidentsetet for Det kroatiske demokratiske forbund (HDZ). 

I Republika Srpska seiret Milorad Dodiks parti Alliansen av uavhengige sosialdemokrater (SNSD), som beholdt presidentskapssetet med Željka Cvijanović.

Dodik var republikkens president, men måtte gå av sommeren 2025 etter at høyesterett konkluderte med at han jobbet aktivt mot Dayton-avtalens premisser. Derfor var han heller ikke på årets stemmeseddel. Samtidig forble han partiets ubestridte leder.

I sin seierstale sa Dodik ifølge Al Jazeera at «ingen kan be oss om å endre politikk», før han hyllet Donald Trumps valgseier i 2024 og takket sin mangeårige allierte Vladimir Putin. 

To dager før valget erklærte Dodik dessuten at Bosnia var «død». Det ventes også at det pro-serbiske SNSD, som kontinuerlig har utfordret de statlige institusjonene og aktivt forhindret reformer ved bruk av veto, vil fortsette denne kursen. 

– Dette landet er ikke ekte

Dodiks retorikk speiler valgkampen, som var preget av nasjonalistiske toner og få løfter om sosiale reformer. 

Valgkampen startet med et dystert pang 7. september, da den tidligere generalen Ratko Mladić ble begravet i Beograd. Også Milorad Dodik var til stede, melder CNN. 

Mladić er for det internasjonale samfunnet kjent som arkitekten bak folkemordet i Srebrenica, der mer enn 8000 menn og gutter ble drept i løpet av noen få dager.

I 2017 ble han dømt til livsvarig fengsel for folkemord og andre krigsforbrytelser av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia i Haag. Det var her han døde i august i år. 

Da han ble begravet, ble Mladić imidlertid hyllet som en frigjører – også i Republika Srpska. 

– I Føderasjonen er han en kriminell. Her er han en legende, forteller 30 år gamle Milena.

Hun vil ikke la seg avbilde eller oppgi fullt navn. Milena søker for tiden jobb som sekretær på den lokale politistasjonen og frykter at hun ikke blir vurdert dersom hennes meninger blir kjent. 

Panorama møter henne på en lekeplass i Øst-Sarajevo, den serbiske delen av hovedstaden, der hun og datteren på tre år drikker appelsinjuice på en benk.

Fra balkongene på boligblokkene som omkranser parken, vaier det serbiske flagget, og like ved, på en murvegg, er symbolet for Republika Srpska malt. 

– Det er dårlig stemning her, mange er opprørte etter at de mistet jobbene fordi de hyllet Mladić på sosiale medier, forteller hun.

Milena, som for tiden jobber på et kasino i byens vestlige del, understreker at det gjelder dem som arbeider i Føderasjonen, ikke den serbiske delrepublikken. Ettersom Panorama ikke har snakket med dem som skal ha mistet jobbene, har vi heller ikke ettergått påstanden, men flere medier – også kroatiske Novi List – rapporterer om lignende hendelser.

Milena vil ikke si hva hun synes om Mladić – det er en privatsak, hevder hun.

Men at landet ennå preges av krigen, mener hun det er liten tvil om. Heller enn å bygge broer opprettholder politikerne forskjellene, forteller hun og peker rundt seg.

– Dette landet er ikke ekte. Jeg er fra Bosnia-Hercegovina, vi er alle herfra, men politikerne vil ha det til at Republika Srpska er et eget land. Det er det ikke, sier hun lavt. 

Også hun drømmer om å forlate landet.

– Jeg vil ikke at datteren min skal vokse opp i slike omgivelser, sier hun.

– Vil du dra til Vest-Europa?

– Ja, eller kanskje enda lenger vekk, til Canada eller noe.