Oslo-avtalen 30 år:
– Avtalen var en diplomatisk bragd, men sikret Israel store fordeler
Oslo-avtalen gjorde den israelske okkupasjonen mer spiselig i verdens øyne, men var uansett en diplomatisk norsk bragd, mener Midtøsten-forsker.
– Oslo-avtalen skapte en idé om at okkupasjonen var i ferd med å bli faset ut, at palestinerne fikk kontroll over sine egne liv og at det som var igjen av israelsk kontroll, var sikkerhetsmessig rasjonelt, sier seniorforsker Jørgen Jensehaugen til NTB.
Han er tilknyttet Institutt for fredsforskning (Prio) i Oslo og har skrevet flere bøker om konflikten.
Avtalen, som i disse dager fyller 30 år, resulterte i palestinsk selvstyre i et lappeteppe av små enklaver som ikke henger sammen. Israelske soldater kommer og går som de vil.
Israel har på sin side full kontroll over et sammenhengende område som utgjør drøyt 60 prosent av den okkuperte Vestbredden.
De kontrollerer også 80 prosent av vannressursene på Vestbredden, samt en stadig bedre utbygd infrastruktur som knytter de ulovlige bosetningene sammen.
Israelsk vetorett
Israel kontrollerer også grensene og luftrommet og kan holde tilbake skattepenger, toll og avgifter som de krever inn på vegne av palestinske myndigheter.
– Oslo-avtalen sikrer Israel en slags vetorett over palestinsk politikk, sier Jensehaugen.
Palestinerne ga fra seg sine viktigste forhandlingskort alt i første runde, anerkjennelse av staten Israel og å avstå fra vold, mener han.
– Det gjorde at Israel hadde veldig lite insentiv for å gå videre med prosessen, sier Jensehaugen.
Forhandlingene var også sårbare for et politisk maktskifte på israelsk side, noe som skjedde da høyresiden med Benjamin Netanyahu overtok, mener han.
Store svakheter
At avtalen ikke nevner de fordrevne palestinske flyktningenes rett til å vende hjem, Jerusalems framtidige status eller bosetningene, var også en stor svakhet, mener Jensehaugen.
– Det var heller ingen oppfølgingsmekanisme fra verdenssamfunnets side, konstaterer han.
Selv om Jensehaugen mener Oslo-avtalen har mange og store svakheter, ser han likevel på avtalen som en stor diplomatisk bragd fra norsk side.
– Jeg mener det. Å få til en avtale var i seg selv en bragd, sier han.
– Gitt maktforholdet på det tidspunktet så var det vanskelig å se for seg en bedre avtale. Dersom Norge hadde lagt for stort press på Israel, så hadde de sagt nei, tror han.
Egen dynamikk
– Lot de norske diplomatene seg lure, eller løp de Israels ærend, slik enkelte kritikere har hevdet?
– Det er vanskelig å svare på. De gikk inn i en prosess der sannsynligheten for å lykkes var liten, og der alle andre hadde feilet. Prosessen fikk en egen dynamikk, det gikk bedre, det gikk raskere, og det kom større konsesjoner på bordet enn man hadde forestilt seg. Da var det nok vanskelig å stoppe opp og si vent, tror han.
– Dette er alltid fredsforhandlernes dilemma: Skal man akseptere en ikke-optimal avtale fordi man innser at man ikke får til noe bedre, eller skal man si at det er for dårlig. De fleste vil nok ta til takke med det ikke-optimale, for litt er bedre enn ingenting, sier Jensehaugen.
Splittelse
I dagens politiske situasjon, der Israel ledes av den mest ytterliggående høyreregjeringen i landets historie, er det ingenting som tilsier at fredsprosessen vil bli gjenopplivet, tror Jensehaugen.
– Nei, overhodet ikke. Det er også splittelse på palestinsk side, og i USA har president Joe Biden helt andre prioriteringer, mener han.
Israels utenriksminister Eli Cohen ønsker ikke å svare på spørsmål om Oslo-avtalens framtid.
Palestinas utenriksminister Riad Malki og hans departement har ikke besvart NTBs gjentatte henvendelser.
