Dødelig lær
Lærgarveriene i Dhaka, Bangladesh er noen av verdens mest forurensede arbeidsplasser. Her utsettes arbeiderne for høye konsentrasjoner av giftige kjemikalier, uten beskyttelsesklær eller verneutstyr.
Inne i garveriet henger huder i ulike størrelser til tørk. Kvinner kledd i fargeglade sarier legger noen av hudene i store hauger. Tenåringsgutter skraper rent maskiner som brukes til å jevne ut læret. Store åpne plastbeholdere med kjemikalier står på gulvet.
Vi ser både menn og kvinner i fabrikken, og mange gutter som ser ut til å være tidlig i tenårene, til tross for at barn under 18 år ifølge bangladeshisk lov ikke får delta i tungt arbeid. Noen av tenåringene arbeider i bar overkropp. Noen har gummistøvler, andre plastsandaler.
Afzal, som vi kan kalle han, går med plastsandaler. Betonggulvet er vått av vann blandet med ulike tungmetaller, som krom. Stoffet er kreftfremkallende og kjent for å kunne brenne hull i septum, skilleveggen mellom neseborene. Ved direkte kontakt kan det gi hudproblemer.
I garveriet lukter det sterkt av noe som kan beskrives som en cocktail av etsende ammoniakk blandet kjemikalier og råtne dyr. Den samme lukta kan en kjenne i hele Hazaribagh, den sentrale bydelen i Dhaka der de fleste garveriene ligger. Men verken Afzal eller hans kolleger har ansiktsmasker eller verneklær. 14-åringen sier han ikke har tid til å gå på skolen. Han må jobbe tolv timer hver dag for å kunne sende hjem en del av de omkring 800 kronene han tjener i måneden til familien nordøst i Bangladesh.
– Fabrikken tar intet ansvar. Jeg har fått hudproblemer og de blir bare verre, sier han og viser fram hvite blemmer på underarmene.
”Zabir” (25) har jobbet her i to år. Han kan ikke kjenne lukter lenger, sier han. Øynene blir røde og renner etter en dag i fabrikken. Magen er full av gasser.
– Jeg kan ikke spise normalt lenger, sier han.
"Eat or leave"
Ved et skrivebord sitter Shafikul Islam. Han er manager for Crescent Tanneries Ltd, som har omkring 900 ansatte i fire garverier, alle i Hazaribagh. På spørsmål om garveriene har verneregler og om de ansatte er med i fagforeninger rister han bare på hodet og ler.
– De er ikke rede til fagforeninger. De ansatte velger selv: ”eat or leave”. Enten kan de få ei lønn de kan kjøpe mat for, eller de kan stikke herfra, sier Shafikul Islam.
Garveriindustrien har møtt stadig sterkere kritikk den siste tida. Dels fra beboerne i området, som får vann og luft forgiftet av alle de urensede utslippene, dels fra internasjonale organisasjoner. Regjeringen har gjentatte ganger sagt at de skal rydde opp og flytte industrien fra sentrum til Dhaka havn, men ingenting skjer.
– Det blir for dyrt og det er ikke sikkert at de blir så mye bedre bare fordi vi flytter fabrikkene, fortsetter Shafikul.
Nabolandet India er i ferd med å ta over stadig større markedsandeler innen lærindustrien. Men Shafikul er ikke bekymret for Bangladesh’ posisjon.
– Vårt lær har bedre kvalitet, og vi har lavere arbeidskostnader. Så det meste av produksjonen kommer til å forbli her.
Arbeider for forbedringer
Abul Kalam Azad er leder i fagforbundet Tannery Workers Union (TWU). Han representerer rundt 30 000 medlemmer i garverienes lærseksjon. TWU forsøker å bedre de helsefarlige arbeidsforholdene for de rundt 15 000 fabrikkarbeidere, sier han. Snittlønna på 500 kroner heves med 30 prosent etter to år. Lønn er et område der fagforeningen kan forhandle med fabrikkeierne. Det er verre med arbeidsmiljøet.
– Det området er regjeringens ansvar. Men det er vanskelig siden fabrikkeierne bare er ute etter å tjene penger. Og de bestikker folk innen regjeringen, sier Abul Kalam Azad og konstaterer:
– Miljøet er regjeringens hodepine, ikke fabrikkeiernes.
– Vil situasjonen bli lysere i tida framover?
– Dessverre kommer vi nok ikke til å se noen endringer i overskuelig framtid.
